Ytringsfrihet

Under sitt besøk i Tyskland for å motta pressepris, sier Kurt Westergaard at ”islam er reaksjonær”, og at sammenstøt mellom vestlig kultur og islam derfor var uunngåelig. Muhammed-karikaturen hans ble bare en katalysator. Han sa videre at ”i mine øyne kan man ikke sammenlikne islam med kristendommen. Det er ikke en behagelig religion”. Westergaard slo også fast følgende: ”Kanskje de vil forsøke å drepe meg, og kanskje lykkes de med det. Men tegningene kan de ikke slå i hjel.”

En marginal predikant vil brenne Koranen på niårsdagen for angrepet på Tvillingtårnene, og i stedet for å ignorere tullingen og konsentrere seg om finanskrisen og krigen i Afghanistan, løper det amerikanske lederskapet vettskremt rundt fra det ene studioet til det andre og oppfordrer Terry Jones til å avblåse den tillyste ”aksjonen”, samtidig som mediene gir predikanten mer oppmerksomhet enn han antakelig hadde drømt om. Den egentlige historien er imidlertid ikke at Jones vil brenne noen Koranbøker, og at dette er mot ”USAs verdier”. Historien handler om hva som har skjedd med den vestlige sivilisasjonen etter at Tvillingtårnene for ni år siden ble lagt i ruiner av terrorister. Det handler ganske enkelt om at frykten styrer oss. Det er rett og slett obskønt at nå som vi står foran minnedagen for 2 977 ofre for jihadister, så skjelver Obama og co med tanken på at en klovn i Florida vil fornærme den muslimske verden, skriver Bruce Bawer.

"Når frykten for å kritisere islam eller muslimer blir så stor at sentrale europeiske idealer knebles, er den anti-demokratiske islamistiske terroren i ferd med å få full effekt i den offentlige debatt. Når redaktører, journalister, forfattere og akademikere mumler så mye bak lukkede dører som man gjør i dag, er det et foruroligende tegn på at man i multikulturalismens navn gir totalitære bevegelser forkjørsrett i Europa." Dette skriver Hanne Nabintu Herland i Dagens Stavanger Aftenblad.

Hvordan foregår undervisning i islam i norske skoler med betydelig innslag av muslimske elever? Det har ingen undersøkt, så vidt vi kjenner til. Vi vil derimot anta at forholdene er de samme som i vårt naboland Danmark: frykten råder, og derav selvsensur, ispedd politisk korrekthet i selve undervisningsmaterialet. I Danmark viser absurditetene seg gjennom en bok som heter Islamdebatt fra 2008. Her diskuteres Muhammed-karikaturene, 11.september og Theo van Goghs film Submission, uten en eneste illustrasjon. Hvordan skal man kunne oppdra de kommende generasjoner i demokrati og ytringsfrihet, når verdenshistoriske hendelser fra vår samtid sensureres?

Frykt for overgrep har radikalt endret vilkårene for landets gymnaslærere hevder en dansk religionslektor. Han har i samarbeid med et forlag endret tittel og utelatt illustrasjoner i en lærebok om islam.

Ingen i vesten kunne forutse hvordan ”de islamistiske galningene” ville klare å skape en frykt som utløser en så bred selvsensur i kunstens, medienes og bøkenes verden. Det er få helter i selvsensurens og religionkritikkens verden i dag. Men det er åpenbart hvem skurkene er, skriver Kristeligt Dagblad på lederplass.

Muslimske angrep på ytringsfriheten bunner i to forhold: Allahs allmakt og stammekulturen. Ikke bare kritikk anses som forbudt, men også handlinger som katagoriseres som mangel på respekt for islams helligdommer. Det nye i vår tid er at også ikke-muslimske borgere i frie land i vesten underlegges krav om ikke å forhåne islam, et prosjekt som OIC, Den islamske konferanse, kanskje er den fremste fortaler for. Derfor heter det i OICs erklæring om ”mennskerettigheter i islam”, at enhver har ”rett til å ytre sin mening på en slik måte at det ikke strider mot shariaens prinsipper”. Forsvaret for ytringsfriheten krever at europeere tar et oppgjør med mangelen på tro på egne verdier, mener Karen Jespersen og Ralf Pittelkow.

Å mene seg religiøst krenket, har en langt sterkere makt i samfunnet vårt enn å mene seg ideologisk krenket, det vil si krenket eksempelvis grunnet angrep på humanistiske verdier, krenket fordi selve livsnerven i Europa utsettes for forsøk på undergraving. Frank Rossavik konkluderer slik om følelser og makt knyttet til Nazneen Khan-Østrems forsøk på å tvinge Per Edgar Kokkvold på ned på knærne, skamfull for å ha benyttet ytringsfriheten: ”Ytringsfriheten må være aller friest når den rettes mot makt, og religion er makt forkledd som følelser. Vi har kunnet håpe at den plutselig religionsglade venstresiden bare lot seg lure en stund. Nazneen Khan-Østrems utfall er nok et tegn på at problemet varer ved.”

Jyllands-Postens redaktør Flemming Rose kommer med bok om Muhammed-karikatruene på femårsdagen for den verdenshistoriske publiseringen, 30.september. En del røster har advart mot økt terrortrussel når karikaturene gjenopptrykkes. Tidligere operativ leder for Politiets Etterretningstjeneste (PET), Hans Jørgen Bonnichesen avviser spekulasjonene som sannsynlige. Radikale krefter har allerede brukt kariakturene så ”optimalt” i propagandaøyemed som mulig er, mener han. ”Det blir på et tidspunkt trivilelt, og man får en fornemmelse av metthet,” sier Bonnichsen.

Unge muslimske menn i Europa er svært stigmatiserte, de er marginaliserte, og politiet driver klapperjakt på dem. Dette var mantraet til Nazneen Khan-Østrem på Litteraturhuset da de røde skulle prøve å parkere den frie ytring ved å angripe Norsk Presseforbunds Per Edgar Kokkvold. Khan-Østrem nevnte ikke muslimske jenter og kvinner med ett eneste ord. Ei heller islam i seg selv som et hinder for verdslighet og kritisk fornuft. Mon tro hvorfor?

”At mennesker fra andre kulturer er velkomne i Norge, har nordmenn bevist i flere årtier. Innflyttere har derimot ikke forkjørsrett. Den pågående kulturkampens oppgjør med multikulturalismen innebærer en kursendring som gir europeisk kultur forrang i Europa. På samme måte som saudiarabisk kultur har forkjørsrett i Saudi Arabia og pakistansk kultur dominerer i Pakistan. Dette innebærer ingen reduksjon av andres kultur, men en respekt for nasjonalstatens suverenitet og en aksept for kulturens råderett innenfor eget geopolitiske territorium.” Dette skriver religionshistoriker Hanne Nabintu Herland i anledning at Samtiden henger Per Edgar Kokkvold i gapestokken fordi han benytter ytringsfriheten slik den har formet seg gjennom flere tidsaldere i Norge.

Per Edgar Kokkvold ga Nazneen Khan-Østrem den ene kilevinken etter den andre på Litteraturhuset i går, og som alltid fremførte bautaen over ytringsfriheten i Norge poengene ikledd eleganse til fingerspissene. Khan-Østrem kan umulig gå skadefri fra seancen hun selv ba om.

Det var ikke Per Edgar Kokkvold som skulle sittet på Litteraturhusets tiltalebenk i går, men Nazneen Khan-Østrem. Khan-Østrem kan neppe ha fått med seg at for 77 år siden ble Arnulf Øverland trukket for retten, for så å bli frifunnet for blasfemianklagene. Hvilken ballast gir høyskolelektor Khan-Østrem journaliststudenter?

Så er hun i gang igjen. Høyskolelektoren som åpenlyst svermer for de militante uttrykkene. Sammen med blodsvenninnen Catrine Sandnes, redaktøren av Samtiden, prøver Nazneen Khan-Østrem å fremstille Per Edgar Kokkvold som innvandrerfiendtlig, les islamfiendtlig. Jeg har derimot ikke glemt at Østrem-Khan svermer for svarte burkaer i Teherans gater, med tilhørende gevær – for eksempel. I boken hennes, ”Min hellige krig”, avkler hun sitt ideologiske mørke bedre enn noen annen, blant annet holder hun døren på gløtt for å gå i døden som selvmordsbomber. Det er derfor på tide å gå opp løypa i hennes personlige tekster.

I beste sendetid i går ble Dagfinn Høybråthen og KrF omfavnet av islamisten og imamen Mehboob ur-Rehman i Islamic Cultural Centre i Oslo. Sakens anledning er at KrF nå vil legge trosparagrafen i skuffen og slik åpne for muslimer som politikere for partiet. Dette var som søt musikk i ørene til ur-Rehman, for KrF og Rehmans folk har visstnok ”de samme familieverdiene”, som ur-Rehman formulerte seg i Dagsrevyen i går kveld. Man får vel nesten bare kondolere Høybråthen og co med tvangsekteskapet?

Jyllands-Postens redaktør Flemming Rose har skrevet bok om Muhammed-krisen som lanseres neste måned. Det var samme mannen som bestemte seg for å teste om det hadde oppstått en frykt og derav selvsensur overfor islam i det danske samfunnet i 2005 da ingen tegnere våget å illustrere en Muhammed-biografi. Testen, å trykke Muhammed-karikaturer, ble til verdenshistorie. Nå advarer terroreksperter Rose mot å publisere boken som forteller historien rundt det som ble Danmarks verste internasjonale krise siden andre verdenskrig. Selv sier Rose at tegningene, som nødvendigvis må gjengis i boken om Muhammed-krisen, kommer til å ende opp på museum.

Kritikk av islam burde være venstrefløyens store tema, sier Mark Steyn, kanadisk forfatter Mark Steyn. Han føyer til: ”Jeg er sosialkonservativ. Når mullahene overtar, vil jeg la skjegget mitt gro, ta et par ekstra koner og bøye nakken. Det er feministene og homsene som det vil gå mest utover.” Den internasjonale stjernekommentatoren har utmerket seg med kombinasjonen veldokumenterte samfunnsanalyser, kompromissløshet, satire og ureddhet. Derfor mottar han nå Trykkefrihedsselskabets journalistpris.

Rasismeanklagene mot Lars Hedegaard i Danmark handler muligheten for å uttale seg fritt om tabubelagte og betente tema – også i unyanserte og friske vendinger. Statsadvokaten har nå tatt ut tiltale, og sappho.dk kan påvise at anklageskriftet ikke en gang refererer presist hva Hedegaard faktisk sa like før jul i fjor. Den historiske saken vil gi en klar pekepinn om ytringsfrihetens kår de kommende årene.

Bokhøsten er rett rundt hjørnet, og det skulle overraske oss svært mye om ikke Karen Jespersen og Ralf Pittelkows bok ”Islams magt”, blir høstens mest debatterte utgivelse i Danmark, og med betydelig oppmerksomhet også i Norge. I dagens Jyllands-Posten kjører Jespersen og Pittelkow ut sine første tanker. Det handler om verdier, verdier, verdier. Forfatterparet tar et kontant oppgjør med embetsverket og politikernes verdimessige prinsippløshet, ikke minst krystallisert i møtet med burkaen. Document og HRS har sammen invitert Jespersen og Pittelkow til Norge denne høsten i anledning bokutgivelsen. Dette kan bli årets største debattsamling i landet.

Det er unektelig en ironi med en tragisk klangbunn over Lars Hedegaard-saken. Danmark som etter tusenårsskiftet har ledet an i vår tids nye frihetskamp, har valgt å sette en av sine fremste på tiltalebenken for rasisme. Dertil en person som leder den fremste organiserte gruppen for ytringsfrihet i landet, Trykkefrihedsselskabet. Dette har fått mang en dansk skribent, forfatter og kommentator til å reagere med indignasjon og bestyrtelse. Også fra internasjonalt hold reageres det: Danmark kan miste sitt ry som ytringsfrihetens fremste forkjemper i Europa.

”Menneskerettigheter” får et stadig større nedslagsfelt. Det er etablert en holdning om at ethvert land med respekt for seg selv og sitt folk har gitt sin tilslutning til både den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), FNs konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter, samt FNs barne- og kvinnekonvensjon, ja endog har noen land gitt disse konvensjonene forrang for landets egne lover. Det har Norge gjort. Spørsmålet er om det er det smarteste vi har gjort. Det vi kanskje sjelden tenker på at er disse menneskerettighetskonvensjonene setter grenser for lovginingsmakten. Er man tilhenger av menneskerettighetskonvensjonene, vil man samtidig være tilhenger av begrensinger i demokratiet og flytte makt fra folket til en snever krets av jurister. Denne viktige påminnelsen kommer fra dr.jur. i offentlig rett ved Aarhus Universitet, Søren H. Mørup.

Den siste tiden har religiøse argumenter, spesielt siden ”vi fikk et folk med tro”, blitt stadig vanligere i politiske debatter. Det kan være å leve med, all den tid man faktisk kan forholde seg til disse argumentene. Langt verre er det når religiøse argumenter i seg selv uteblir, og man bare ”hever seg over” kritikken ved å henvise til ”trosfrihet”. Slik ble nemlig kritikken mot omskjæring av gutter møtt. Ingen argumenter, bare henvisning til trosfrihet. Case closed?

Rammes frastøtende holdninger av rasismeparagrafen? Det er spørsmålet som nå koker i dansk debatt. Utgangspunktet er at Lars Hedegaards uttalte at muslimske jenter voldtas i egen familie. Noen mener uttalelsen er rasistisk, og således rammes av rasismeparagrafen, mens andre mener den – tross sin frastøtenhet – har sin plass innenfor ytringsfriheten. Det som dessverre har falt helt ut av debatten er Hedegaards motiv for uttalelsen: Hadde den noe for seg?

Senterpartiets Ola Borten Moe gjør det igjen. Han hevder på nytt at nordmenn er i ferd å miste sitt identitetsgrunnlag, og at vi har store problemer i møte med fremmede kulturer. Og så hevder han at ”Vi har ikke mye å lære av den arabiske verden”. Slikt snakk liker ikke ledelsen i Adresseavisa, som hever det gule kortet. Og det til tross for at avisa ikke kommer nærmere enn siste istid når de skal finne eksempler på hva vi kan lære fra den arabiske verden.