Ytringsfrihet

Det er i Danmark som i Norge: mediene på venstresiden har snudd ryggen til åndskampen. Gjennom hele forrige århundre hadde venstresiden nærmest monopol på satire, på selve åndskampen, og ikke minst på kampen mot religiøs undertrykkelse. I Danmark var dette Politikens posisjon. I dag er Politiken på den andre siden av skalaen, best eksemplifisert med beklagelsen for Muhammed-publiseringen overfor ”Muhammeds etterkommere”. Flemming Rose definerer Politikens nye posisisjon som det ”totale forræderiet”. Rose, som skapte verdenshistorie i 2005 som redaktøren som publiserte Muhammed-karikaturene, kommer med bok om denne historien 30.september, og i dag er hasn Weekendavisens ”hotteste” mann.

Seks britiske menn valgte tydeligvis feil bok da de bestemte seg for å lage et bokbål, filme flammene og legge de levende bildene ut på nettet. Handlingen skal ha funnet sted 11.september. Samtlige sitter nå i arresten.

Den nederlandske tegneren som har tatt navnet Gregorius Nekschot (med etternavnet “nakkeskudd” sier det seg hva han selv forventer) slipper tiltale for å ha diskriminert muslimer med sine karikaturer. Tiltalen frafalles ikke fordi statsadvokaten finner tegningene akseptable, men fordi de ikke lenger er å finne på Nekschot’s hjemmeside.

17.09.10. Hun oppfordret til en ”Alle tegner Muhammed-dag” som en protestaksjon mot alle truslene og volden som eskalerte i kjølevannet av Muhammed-karikaturer. På denne måten håpet den amerikanske tegneren Molly Norris at flest mulig skulle vise at ”vi ikke redd”. Nå har hun selv måtte gå under jorden.

Aftenposten forteller at unge norske muslimer oppsøker et ekstremt islamsk nettsted, ”Islam. Questions and Answers”, der det ikke minst oppfordres til hat mot de som er vantro. Dermed rykker både en kristen og muslimer ut og sier det er kun få som benytter nettstedet. Har de synske evner?

Bushra Ishaq (25) er en muslimsk kvinne med røtter fra Pakistan som i ung alder har oppnådd å få en offentlig stemme i Norge. Så viktig mener noen at hun i fjor mottok den gjeveste ytringsfrihetsprisen vi har, Fritt Ord – prisen, dertil som den yngste noen gang. Men Ishaq er blitt redd for å uttale seg i offentligheten på grunn av trusler hun har mottatt. Derfor trakk hun seg fra gårsdagens debatt i regi av PEN.

De stod i kø med skjellsord. Den ene redaktøren etter den andre forfatteren, medlemmer av åndseliten og ikke minst toppolitikere. Kurt Westergaard ble nærmest unisont fordømt for sin Muhammed-karikatur. Det gikk så langt som til at Westergaard og hans tegning ble parallellført med voldselementene som brente ambassader og slo folk i hjel. Ja, Jyllands-Postens publisering av karikaturene ble endog parallellført med jødeforfølgelsen i Hitler-Tyskland. Det var for fem år siden. En revolusjon har skjedd siden den gang, skriver Henryk M Broder.

Bjørneboes’ biografi nummer to foreligger. Forfatter Walid al-Kubaisi mener forfatteren Tore Rem har rett i at sakene Jens Bjørneboe kjempet for, stort sett er vunnet i dag. ”Men Rem glemmer da den store andelen muslimer i Norge. Vi klarer ikke å integrere oss eller bekjempe de religiøse autoritetene. Disse sakene kan ikke realiseres uten Bjørneboes ånd,” sier al-Kubaisi, som opplever seg som Bjørneboes ”sjelebroder”.

At Muhammedkarikaturene var en verdenshistorisk øyeåpner, bevitner sensuren av den danske debattboken ”Islamdebat” som skal brukes i skolen. Forfatteren og forlaget våget ikke å illustrere boken som omhandler nettopp Muhammed-karikaturenes historie, filmen Submission, med mer. Slik skal ikke skoleeleven fullt og helt få fortalt hva som var den opprinnelige årsak til balladen skapt av konfliktskapende og løgnaktige imamer og kriminelle islamister, skriver Jyllands-Posten på lederplass. Desto gledeligere er det at Angela Merkel stiller seg åpent foran kamera og hyller Kurt Westergaard. Ville en Stoltenberg våget det samme?

Under sitt besøk i Tyskland for å motta pressepris, sier Kurt Westergaard at ”islam er reaksjonær”, og at sammenstøt mellom vestlig kultur og islam derfor var uunngåelig. Muhammed-karikaturen hans ble bare en katalysator. Han sa videre at ”i mine øyne kan man ikke sammenlikne islam med kristendommen. Det er ikke en behagelig religion”. Westergaard slo også fast følgende: ”Kanskje de vil forsøke å drepe meg, og kanskje lykkes de med det. Men tegningene kan de ikke slå i hjel.”

En marginal predikant vil brenne Koranen på niårsdagen for angrepet på Tvillingtårnene, og i stedet for å ignorere tullingen og konsentrere seg om finanskrisen og krigen i Afghanistan, løper det amerikanske lederskapet vettskremt rundt fra det ene studioet til det andre og oppfordrer Terry Jones til å avblåse den tillyste ”aksjonen”, samtidig som mediene gir predikanten mer oppmerksomhet enn han antakelig hadde drømt om. Den egentlige historien er imidlertid ikke at Jones vil brenne noen Koranbøker, og at dette er mot ”USAs verdier”. Historien handler om hva som har skjedd med den vestlige sivilisasjonen etter at Tvillingtårnene for ni år siden ble lagt i ruiner av terrorister. Det handler ganske enkelt om at frykten styrer oss. Det er rett og slett obskønt at nå som vi står foran minnedagen for 2 977 ofre for jihadister, så skjelver Obama og co med tanken på at en klovn i Florida vil fornærme den muslimske verden, skriver Bruce Bawer.

"Når frykten for å kritisere islam eller muslimer blir så stor at sentrale europeiske idealer knebles, er den anti-demokratiske islamistiske terroren i ferd med å få full effekt i den offentlige debatt. Når redaktører, journalister, forfattere og akademikere mumler så mye bak lukkede dører som man gjør i dag, er det et foruroligende tegn på at man i multikulturalismens navn gir totalitære bevegelser forkjørsrett i Europa." Dette skriver Hanne Nabintu Herland i Dagens Stavanger Aftenblad.

Hvordan foregår undervisning i islam i norske skoler med betydelig innslag av muslimske elever? Det har ingen undersøkt, så vidt vi kjenner til. Vi vil derimot anta at forholdene er de samme som i vårt naboland Danmark: frykten råder, og derav selvsensur, ispedd politisk korrekthet i selve undervisningsmaterialet. I Danmark viser absurditetene seg gjennom en bok som heter Islamdebatt fra 2008. Her diskuteres Muhammed-karikaturene, 11.september og Theo van Goghs film Submission, uten en eneste illustrasjon. Hvordan skal man kunne oppdra de kommende generasjoner i demokrati og ytringsfrihet, når verdenshistoriske hendelser fra vår samtid sensureres?

Frykt for overgrep har radikalt endret vilkårene for landets gymnaslærere hevder en dansk religionslektor. Han har i samarbeid med et forlag endret tittel og utelatt illustrasjoner i en lærebok om islam.

Ingen i vesten kunne forutse hvordan ”de islamistiske galningene” ville klare å skape en frykt som utløser en så bred selvsensur i kunstens, medienes og bøkenes verden. Det er få helter i selvsensurens og religionkritikkens verden i dag. Men det er åpenbart hvem skurkene er, skriver Kristeligt Dagblad på lederplass.

Muslimske angrep på ytringsfriheten bunner i to forhold: Allahs allmakt og stammekulturen. Ikke bare kritikk anses som forbudt, men også handlinger som katagoriseres som mangel på respekt for islams helligdommer. Det nye i vår tid er at også ikke-muslimske borgere i frie land i vesten underlegges krav om ikke å forhåne islam, et prosjekt som OIC, Den islamske konferanse, kanskje er den fremste fortaler for. Derfor heter det i OICs erklæring om ”mennskerettigheter i islam”, at enhver har ”rett til å ytre sin mening på en slik måte at det ikke strider mot shariaens prinsipper”. Forsvaret for ytringsfriheten krever at europeere tar et oppgjør med mangelen på tro på egne verdier, mener Karen Jespersen og Ralf Pittelkow.

Å mene seg religiøst krenket, har en langt sterkere makt i samfunnet vårt enn å mene seg ideologisk krenket, det vil si krenket eksempelvis grunnet angrep på humanistiske verdier, krenket fordi selve livsnerven i Europa utsettes for forsøk på undergraving. Frank Rossavik konkluderer slik om følelser og makt knyttet til Nazneen Khan-Østrems forsøk på å tvinge Per Edgar Kokkvold på ned på knærne, skamfull for å ha benyttet ytringsfriheten: ”Ytringsfriheten må være aller friest når den rettes mot makt, og religion er makt forkledd som følelser. Vi har kunnet håpe at den plutselig religionsglade venstresiden bare lot seg lure en stund. Nazneen Khan-Østrems utfall er nok et tegn på at problemet varer ved.”

Unge muslimske menn i Europa er svært stigmatiserte, de er marginaliserte, og politiet driver klapperjakt på dem. Dette var mantraet til Nazneen Khan-Østrem på Litteraturhuset da de røde skulle prøve å parkere den frie ytring ved å angripe Norsk Presseforbunds Per Edgar Kokkvold. Khan-Østrem nevnte ikke muslimske jenter og kvinner med ett eneste ord. Ei heller islam i seg selv som et hinder for verdslighet og kritisk fornuft. Mon tro hvorfor?

Jyllands-Postens redaktør Flemming Rose kommer med bok om Muhammed-karikatruene på femårsdagen for den verdenshistoriske publiseringen, 30.september. En del røster har advart mot økt terrortrussel når karikaturene gjenopptrykkes. Tidligere operativ leder for Politiets Etterretningstjeneste (PET), Hans Jørgen Bonnichesen avviser spekulasjonene som sannsynlige. Radikale krefter har allerede brukt kariakturene så ”optimalt” i propagandaøyemed som mulig er, mener han. ”Det blir på et tidspunkt trivilelt, og man får en fornemmelse av metthet,” sier Bonnichsen.

”At mennesker fra andre kulturer er velkomne i Norge, har nordmenn bevist i flere årtier. Innflyttere har derimot ikke forkjørsrett. Den pågående kulturkampens oppgjør med multikulturalismen innebærer en kursendring som gir europeisk kultur forrang i Europa. På samme måte som saudiarabisk kultur har forkjørsrett i Saudi Arabia og pakistansk kultur dominerer i Pakistan. Dette innebærer ingen reduksjon av andres kultur, men en respekt for nasjonalstatens suverenitet og en aksept for kulturens råderett innenfor eget geopolitiske territorium.” Dette skriver religionshistoriker Hanne Nabintu Herland i anledning at Samtiden henger Per Edgar Kokkvold i gapestokken fordi han benytter ytringsfriheten slik den har formet seg gjennom flere tidsaldere i Norge.

Per Edgar Kokkvold ga Nazneen Khan-Østrem den ene kilevinken etter den andre på Litteraturhuset i går, og som alltid fremførte bautaen over ytringsfriheten i Norge poengene ikledd eleganse til fingerspissene. Khan-Østrem kan umulig gå skadefri fra seancen hun selv ba om.

Det var ikke Per Edgar Kokkvold som skulle sittet på Litteraturhusets tiltalebenk i går, men Nazneen Khan-Østrem. Khan-Østrem kan neppe ha fått med seg at for 77 år siden ble Arnulf Øverland trukket for retten, for så å bli frifunnet for blasfemianklagene. Hvilken ballast gir høyskolelektor Khan-Østrem journaliststudenter?

Så er hun i gang igjen. Høyskolelektoren som åpenlyst svermer for de militante uttrykkene. Sammen med blodsvenninnen Catrine Sandnes, redaktøren av Samtiden, prøver Nazneen Khan-Østrem å fremstille Per Edgar Kokkvold som innvandrerfiendtlig, les islamfiendtlig. Jeg har derimot ikke glemt at Østrem-Khan svermer for svarte burkaer i Teherans gater, med tilhørende gevær – for eksempel. I boken hennes, ”Min hellige krig”, avkler hun sitt ideologiske mørke bedre enn noen annen, blant annet holder hun døren på gløtt for å gå i døden som selvmordsbomber. Det er derfor på tide å gå opp løypa i hennes personlige tekster.

I beste sendetid i går ble Dagfinn Høybråthen og KrF omfavnet av islamisten og imamen Mehboob ur-Rehman i Islamic Cultural Centre i Oslo. Sakens anledning er at KrF nå vil legge trosparagrafen i skuffen og slik åpne for muslimer som politikere for partiet. Dette var som søt musikk i ørene til ur-Rehman, for KrF og Rehmans folk har visstnok ”de samme familieverdiene”, som ur-Rehman formulerte seg i Dagsrevyen i går kveld. Man får vel nesten bare kondolere Høybråthen og co med tvangsekteskapet?