Ytringsfrihet

Kan en kvass tone i debattene om innvandring og islam medvirke til at noen i verste fall oppfatter det som carte blanche til å begå vold mot muslimer, politikere eller andre? Dette spørsmålet har vært debattert i en rekke skandinaviske land etter 22/7. Spørsmålet har også ledet til en rekke grupperinger av mennesker, der det innenfor aksen ”dem og oss” er gjort slik at kritikere av islam er blitt mer eller mindre synonymt med islamhatere og høyreekstreme. Det som derimot ikke har vært berørt, er hvordan muslimer og frafalne som kritiserer islam, skal plasseres.

Først publiserte antropologen Sindre Bangstad kronikk i Politiken like etter Utøyamassakren og terrorangrepet I Oslo. Tittelen var ”Hatet i vår midte”. Nå er Bangstad på banen med et essay internasjonalt, der han slår til alle kanter i sin visstnok kamp for det gode samfunnet: Knut Olav Åmås, Sigurd Skirbekk, Unni Wikan, Terje Tvedt, Halgrim Berg, Bruce Bawer, Flemming Rose, Ayaan Hirsi Ali, Carl i Hagen, FrP, Oriana Fallaci, Walid al-Kubaisi, Hege Storhaug, HRS: vi får alle passet påskrevet i konteksten å ha gitt næring til Behring Breiviks ”rasisme og islamofobi”.

Inspirert av Aftenpostens debatt- og kulturredaktør Knut Olav Åmås sitt intervju med Vox Publica, der Åmås på en glimrende måte tilkjennegir sine ambisjoner for debattklimaet Norge, dukket det opp et plagsomt spørsmål i mitt hode: Hva er ekstremt, og hvordan møtes ekstremitet i samfunnet?

I den smertefulde tid efter terrorangreb den 22. juli er en karsk debat gået i gang om multikultur. Både i den norske og danske debat forekommer det som om der sættes lighedstegn mellem at være kritiker af multikultur og modstander af pluralisme i et samfund, skriver Helle M. Brix, som i dag sier at det er på tide man sier høyt hva man er for!

Klassekampen har knapt noensinne plumpet så stygt ut i ekstremistisk søle som nå på lørdag, da avisa gjorde sitt for å prøve å brunbeise HRS etter terroren i Oslo og på Utøya. Over tre sider skulle avisa koble HRS til høyreekstremisme, særlig gjennom teorien om Eurabia. Klassekampen falt for eget grep. Klassekampen fant nemlig et sitat fra et intervju som jeg, Hege Storhaug, skrev i 2006, der jeg henviser til at islamisten Yusuf al-Qaradawi sin våte drøm er et Eurabia, denne mannen som selv vil medvirke med egne hender til å fullføre Hitlers utrydding av jødene. HRS tar altså sterk avstand til Qaradawi, mens Klassekampen gjør det motsatte? Hvem er reaksjonær? Hvem er det som støtter oppunder voldelige krefter?

Tenk deg at du er en sekulær pakistaner, ja du anser deg verken for å være muslim eller pakistaner, men har tatt opp i deg identitet som en borger av det landet du lever i. Så opplever du at andre betrakter deg først og fremst muslim og pakistaner, ikke minst myndighetene. ”Med tiden begynner du selv å oppfatte deg som en muslim, og pakistaner. Ikke bare fordi disse identitetene gir deg tilgang til makt, innflytelse og ressurser, men også fordi identitetene gjennom kontinuerlig bekreftelse fra omverdenen har blitt en sosial realitet. Det er slik du blir sett, og det er slik du ser deg selv. Du begynner å frykte og avsky afrikanere, sikher, og irer, delvis fordi de er konkurrenter til myndighetenes makt og midler, og delvis fordi spillets regler krever at din identitet må være særegen og annerledes fra andre identiteter. Å være muslim betyr også at du ikke er irsk, sikh eller afrikansk.” Slik introduserer Tom C. Varghese oss til en meget leseverdig artikkel om multikulturalisme.

Jens Stoltenbergs formaning om mer åpenhet, mer demokrati, ser ut til å bære frukter. I dag er olje- og energiminister, Ola Borten Mo (Sp) ute i Klassekampen og advarer mot å kvele islamdebatten. Borten Mo mener at islamdebatten i Norge før 22/7 ikke har vært hatefull.

Statsministerens svar på terroren 22/7 er mer åpenhet og mer demokrati, hvilket i seg selv innebærer at ytringsfriheten og debatten ikke skal styres i terroristens ånd. Men hva skal debatten styres etter?

Adil Khan, eller bedre kjent som danse-Adil etter at han tidligere vant Norske Talenter og deretter tok plass i dommerpanelet i samme program, har igjen uttalt seg om integreringspolitikken. Også denne gangen er Khan nådeløst ærlig: - Følg reglene eller forlat landet! Men utfordringen for Khan er flere. For eksempel hevder VG at Khan ikke er redd for å provosere, men selv sier han at han ikke er ute etter å provosere. Responsen fra de som kanskje opplever seg rammet lar derimot ikke vente på seg, og det er kjente strategier som benyttes.

Frankrike er i fare. Ikke bare på grunn av den økonomiske krisen, men også selve vår sivilisasjon, vår kulturelle identitet, er truet. Det er på tide å si stopp! Vi må bli kvitt vårt kompleks i forhold til islam. Ordene tilhører franskmannen og kommunisten André Gerin, han som fikk den franske nasjonalforsamlingen til å forby niqab og burqa, her i et intervju med HRS.

Dagens melding om at Geert Wilders ikke kan straffes for at han har kritisert islam hadde nok helst Journalistisk Venstreparti kastet på St.Hans-bålet. Hvordan kunne nederlandsk rett finne på å frifinne denne ekstreme fyren, denne kontroversielle, høyreorienterte og fiendtligorienterte mannen, denne fyren som er islamhater. Har ikke dommerne i Nederland skjønt noe som helst? En frifinnelse for å kritisere islam er jo grønt lys for å hisse opp til hat mot bestemte grupper. --- Og så spør noen seg hvorfor det ikke går fremover?

Endelig kan et nordboende folk tre ut av vinterfrakk og polvotter, å ønske en etterlengtet sommer velkommen tilbake. Men med varmen kommer også en ny isende kulde: Jenter som kan frykte å bli overfalt på åpen gate og voldtatt. Ikke av hvem som helst, men av ikke-vestlige menn. Likevel skal vi forledes til å tro at det i liten grad handler om kultur. Men når det kommer til endret seksualkultur, se da stiller saken seg i et annerledes lys.

Tidligere i år tok David Cameron et oppgjør verbalt med multikulturalismen. Spørsmålet man satt igjen med var om ord ville følges av handling. Signalene som nå kommer er oppløftende. Regjeringen introduserer en forebyggende strategi mot radikalisering, og den kritiserer universitetene for ikke å ta radikalisering av muslimske studenter på alvor. Bevilgninger til ”islamske grupper” som ikke respekterer ”britiske nøkkelverdier” skal stanses. Organisasjoner som ikke omfavner ”menneskerettighetene, likehet for loven, demokrati og full samfunnsdeltakelse”, skal defineres som ekstreme. Hvor mange blir da igjen på budsjettet?

Med dansk statsstøtte vises kunstutstillingen "Speech matters" i Venezia i år, der publikum kan tråkke på ansiktene til Flemming Rose, Pia Kjærsgaard og Geert Wilders, med flere. Samme kunstner har portrettert terroristen Ulrike Meinhof i en positiv og revolusjonær stil. Politisk forutsigbart i kunstens verden?

Bawer er tilbake i Ottawa etter to år, med seg denne gangen har han HRS’ informasjonsleder, Hege Storhaug, som er hovedinnleder. Bawer introduserer Storhaug med å fortelle hvordan han oppfatter situasjonen i Norge, ikke minst i forhold til HRS’ kamp for å overleve. Storhaug høster stående applaus for sitt foredrag.

Onsdag 1.juni fikk nederlandske Geert Wilders mulighet for å komme med sin avsluttende bemerkning i rettssaken mot han. Dommen i saken er forventet 23.juni. Det danske nettstedet sappho.dk har fått oversatt talen til dansk, som du kan lese her.

I dag er det den svenske nasjonaldagen, der svenskene skal feire seg selv og hedre sitt land. Det har svenskene problemer med, om vi skal tro lederen i svenske Aftonbladet. Der benyttes dagen til å hedre det flerkulturelle Sverige ved å gå i strupen på dem som mener at Sverige har en kultur det er verdt å verne om. Igjen benyttes islam som bakteppe.

I går ble det kjent at Dagbladet har bestemt seg for å anke dommen der de gikk på et durabelig tap for Erik Schjenken. Hvis twitter er en målestokk, får ikke Dagbladet mye støtte for et slikt tiltak – spesielt ikke moralsk. Folk ber Dagbladet om å la Schjenken få være i fred. Men ser vi bort fra den belastningen en anke er for Schjenken, er en ny vurdering av saken godt nytt.

I går ble det klart at rettssaken mot Geert Wilders fortsetter i Amsterdam. Dette betyr at hva som er tillatt å ytre eller ei fortsatt skal være uklart for den jevne nederlender. Eksempelvis bør bibliotekarer – i multikulturens navn – passe nøye på hvilke bøker som presenteres i reolene – altså bøker om islam, ikke om kristendommen, og jødedommen osv, da islam har fått en særlig juridisk beskyttelse. Samtidig vil det nå uklare skillet mellom den lovgivende, dømmende og utøvende makt få lov til å forbli uklart, uant hvor lenge.

Saudi-Arabia sprer salafismen ikke bare til Norge og Europa, men jobber antakelig vel så intenst opp mot den muslimske verden, ikke minst i disse dager i det urolige Midtøsten. Nå kommer det frem gjennom wikkileaks-document at Saudi-Arabia, og De forente arabiske emirater, også pøser inn penger til et av de mest eksplosive landene i verden, Pakistan, i størrelsesorden rundt 100 millioner US dollar årlig. Hvordan skal verdens statsledere forholde seg til den aktive ideologiske og grenseløse mørkeleggingen?

Nå fem år etter Muhammed-krisen, hvor foregår den viktigste ytringsfrihetskampen? I avisredaksjonene der modige redaktører tar vanskelige avgjørelser, som da Flemming Rose i Jyllands-Posten i september 2006 publiserte tegningene av Muhammed? Nei, kampen for ytringsfriheten er langt på vei flyttet inn i rettssalen, skriver redaktøren av sappho.dk, Katrine Winkel Holm.

”Det vi trenger nå er ingen slapp dialog, men derimot en kraftfull nytenkende verdimobilisering. Skal vi i Norge klare å videreføre et harmonisk bredt folkelig verdifellesskap, må vi ha et mye tydeligere fokus på de av verdiene våre som er umistelige. Det betyr at islam som politisk og juridisk ideologi må vike plassen for enkeltindividets frihet. Det frie og åpne demokratiet må videreutvikles, og hat og ekstremisme må fryses ut,” skriver Trond Temte Haug.

Det er ikke bare bakstreverske islamister som har vansker med å anerkjenne den kvinnelige halvdelen av menneskeheten. En rettroende jødisk avis i USA har tråkket i baret ved å fjerne utenriksminister Hillary Clinton fra et offisielt bilde – fordi hun er kvinne. Saken har vakt bølger i USA.

Venstrelederen Trine Skei Grandes utspill i kronikk i Aftenposten om islamofobi som vår tids rasisme, var en varm håndsrekning til marxister, leninister og selvsagt islamister, anført av OIC. Utspillet var en kald skulder til samtlige av verdens frihetselskende muslimer og kjernen i våre frie samfunn i den kristne verden. Mener Skei Grande at den islamske konfesjonen er så ekstraordinær, så fornem, at den er hevet over enhver rasjonell tilnærming?