Ytringsfrihet

Den fremtidige debatten

Statsministerens svar på terroren 22/7 er mer åpenhet og mer demokrati, hvilket i seg selv innebærer at ytringsfriheten og debatten ikke skal styres i terroristens ånd. Men hva skal debatten styres etter?

Rita Karlsen, HRS

Under gårsdagens minnemarkering på Stortinget advarte statsminister Jens Stoltenberg (Ap) mot heksejakt på ytringer. Aftenposten siterer følgende:

Under dagens markering i Stortinget trakk Stoltenberg frem at mange av oss bruker sørgetiden til å stoppe opp og tenke over egne holdninger, og til å reflektere over hva vi har tenkt, sagt og skrevet.

– Med 22. juli som ballast kan det opplagt være noe vi skulle ønske vi hadde formulert annerledes, noe vi i framtiden vil uttrykke med større følsomhet. Det er lov. Jeg vil fra denne talerstolen be om at vi ikke starter en heksejakt på ytringer, sa Stoltenberg.

– Samholdet vi har vist disse uvirkelige dagene kaller på fortsatt raushet. Vi har alle noe å lære av tragedien. Vi kan alle ha behov for å si ”Jeg tok feil” – og bli respektert for det. Det gjelder i hverdagspraten og i samtalene i det offentlige rom, og det gjelder for politikere og redaktører, i kantina og på nettet. Det gjelder oss alle.

Mange vil nok tolke Stoltenbergs budskap til å omfatte dem som har kritisert islam, gitt at Anders Behring Breiviks grusomme handlinger hadde sitt utgangspunkt i hans overbevisning om at Vesten og Norge vil bli overtatt av muslimer – og at det politiske lederskapet, med Ap i spissen, har tilrettelagt for at noe slikt kan skje ved det Anders Behring Breivik karakteriserer for ”masseimport av muslimer”. En slik tolkning statueres i dagens Aftenposten, der de følger opp med et intervju med FrP-leder Siv Jensen og partiets ordbruk, ikke minst hennes eget bruk av ordet ”snikislamisering”.

Jeg tolker ikke Stoltenbergs budskap slik, men så frykter jeg heller ikke at muslimer har en organisert plan for å overta verken Vesten eller Norge. Til det er muslimer for mangfoldig, enkelt og greit. Derfor har vi da alltid også påpekt at islamister ikke må gis legitimitet til å representere muslimer, da det nettopp vil være frihetselskende muslimer som i første rekke blir skadelidende. Men jeg finner likevel Stoltenbergs budskap både viktig og riktig, rett og slett for at det omfatter alle, uavhengig av politisk ståsted.

For eksempel finner jeg begreper som ”snikislamisering” og ”islamofobi” som beslektede, der begge har noe for seg, om enn jeg er uenig i begge begrepene. Derimot tilsier dagens klima at vi ikke kan bruke begrepet snikislamisering uten å bli stemplet som en slags støttespiller for Anders Behring Breivik forvridde tankegods. Samme formål har begrepet islamofobi. Islamofobi tolkes til at kritikk av islam, er kritikk av muslimer, som da igjen blir tolket til muslimkritisk, eventuelt muslimhater, som i dagens kontekst tolkes til å være slags støttespiller for Anders Behring Breiviks forvridde tankegods. Men mens snikislamisering skal skyves under teppet, kan islamofobi få sin nye renessanse. Det bevitnet blant annet Magnus Marsdal i gårsdagens Dagsnytt 18, der han flere ganger benyttet begrepet islamofobi uten at noen grep inn.

I min fortolkningsverden tilhører begrepet snikislamisering at grunnleggende verdier innen islam får sitt fotfeste i Norge. Som religiøse verdier har jeg få eller ingen problemer med det, gitt at jeg fortsatt gis anledning til å kritisere islams uttrykk i vårt felles offentlige rom, for eksempel tildekking av kvinner og jenter. Men jeg mener det er straks mer problematisk når det skjer en samrøre mellom religion og politikk, som for eksempel når sharia tas i bruk i vårt rettssystem, som jeg har omtalt tidligere.

Nettopp min kritikk av islam i overnevnte kontekst har fått enkelte til å klistre islamofobi-etiketten på meg. Jeg føler meg lite berørt, sikkert til noen sin irritasjon, men all kritikk av islam har jeg diskutert med muslimer, så jeg føler meg trygg. For min daglige jobb består av å bidra til et mest mulig velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn, stikk i strid med Anders Behring Breiviks intensjon. For øvrig tror jeg det er få i dette landet som mener at kritisk søkelys på islam vil forverre islam, heller tvert om, slik også kristendommen har utviklet seg i en mer human retning gjennom kritikk (ikke minst representert fra venstresiden i norsk politikk), og det til tross for at noen muslimer hevder seg såret.

Men alt med måte, selvsagt, og her må også HRS på nytt tenke gjennom hvordan vi fremstiller vårt arbeid. HRS har i sine årsrapporter nettopp tatt til orde for at det ikke er enkelt å være den som alltid kommer bærende med problemer. Det er derimot en selvvalgt rolle. Vi har valgt å fokusere på det som ikke fungerer, nettopp fordi det er det som må gjøres noe med. Som Carl Jung har formulert det (for øvrig avdøde Steinar Lems livsmotto): ”Du skaper ikke lys ved å forestille deg lyse ting, men ved å bevisstgjøre det mørke.” Hvilken mat folk spiser, hvordan de gjennomfører sine tradisjoner, eventuelt hvordan de kler seg, er stort sett uten interesse så lenge det ikke legger føringer i vårt felles offentlige rom. Krav om halamat (for eksempel i fengsler og skoler), segregert sosial omgang (for eksempel at muslimske barn ikke får gå i fødselsdagselskap til klassevenner) eller hijab på småjenter eller burka/niqab i offentlige rom, er selvsagt også av offentlig interesse. I sum handler det om hvilke verdier vi ønsker fellesskapet skal være tuftet på, og her har HRS, selv i vårt formål, pekt på frihetsverdier som likestilling, likeverd, ytringsfrihet og religiøs frihet. Igjen i motsats til hva Anders Behring Breivik står for.

Så det er ikke underlig at Anders Behring Breivik ikke fant HRS interessant. Det er derfor forstemmende å registrere hvordan noen utnytter 22/7. Stikk i strid med hva statsministeren og et samlet tverrpolitisk Storting står bak. På twitter i går måtte jeg for eksempel svare på hvorfor HRS har ”slikt behov for distansere seg”. I det hele tatt å stille et slikt spørsmål antyder noe om nivået: for hvem vil ikke distansere seg fra en massemorder? Men at folk uten noe offentlig ansvar bruker denne sårbare situasjonen slik, får vi bare gå i rette med, verre er det at journalister, politiske kommentatorer og andre samfunnsaktører gjør det samme.

Å være kritisk til dagens innvandrings- og integreringspolitikk eller å kritisere islam med målsetting om et best mulig velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn, har ingenting med en Anders Behring Breivik å gjøre. Tvert om. Det som eventuelt kan hevdes å være Anders Behring Breivik ”politisk nært” må være de som taler for ”et hvitt Norge”, et Norge uten innvandrere og i alle fall uten muslimer, og de vet jeg ikke hvem er. Slike ekstreme grupper forholder vi oss overhode ikke til, og om de eksisterer regner jeg med at PST har kontroll med dem, for de kan knapt være mange. Eventuelle ”enslige ravner”, slik som det kan tyde på at Anders Behring Breivik har vært, skjønner jeg kan være nærmest umulig å fange opp. Men jeg regner ikke med at alle er enige med meg, noen vil sikkert taktfast definere – og sikkert også trekke frem eksempler, gjerne ut av sin kontekst – ulike ytringer som ekstreme.

Spørsmålet vi således står igjen med: Hva er ekstreme ytringer? Hvem er ekstremistene?

Det vil avhenge av øyet som ser og hodet som tolker. For eksempel ble det for 20 år siden ansett som ekstremt å hevde at noen ble tvangsgiftet, deretter å påstå at omfanget av ufrivillige ekteskap var betydelig (hvilket ikke innebærer at alle blir tvangsgiftet). I dag er dette allmenn kunnskap, og ingen vil sette det i sammenheng med noe ekstremt. Bare inntil for kort tid siden ble det ansett som ekstremt å hevde at islam er kvinneundertrykkende, i dag ser de fleste en slik kobling (hvilket ikke innebærer at alle muslimske kvinner er undertrykte). For enda kortere tid siden var det ekstremt å hevde at innvandringen ikke er økonomisk bærekraftig (hvilket ikke innebærer at alle innvandrere er en samfunnskostnad), i dag kjenner vi tallene bedre. Med andre ord flytter ”ekstreme ytringer” seg, og dermed flytter ”ekstremistene” seg. Men de eller dem som hevder noe som de første, vil antakelig av noen alltid forbli definert som de ”ekstreme”.

Alle som støtter frihetsverdiene i vår demokratiske kontekst, politikere eller andre, kan umulig hevdes å være ekstreme. Selv ser jeg mange likhetstrekk mellom en Bin Laden og en Anders Behring Breivik: de er motstander av likestilling, motstander av likeverd, motstander av religiøs frihet, motstander av ytringsfrihet og motstander av demokratiet slik vi kjenner det. Derfor er da også statsministerens tilsvar på terroren om mer åpenhet og mer demokrati genialt.

At noen i dagens situasjon finner behov for å peke på syndebukker, dertil i et moralsk perspektiv, ut fra Anders Behring Breiviks handlinger 22/7, tror jeg vil slå tilbake på dem selv. For i mine øyne er dette å styre debatten i Anders Behring Breiviks ånd, nettopp fordi det formidles mer negativitet og bidrar kanskje til mer hat, også mot navngitte personer. Mitt bidrag er å styre unna Anders Behring Breiviks ånd ved å bidra til en mer anstendig debatt.