Rita Karlsen, HRS
Vi er mange i dette landet som med undring, og slett ikke fornøyelse, har registrert at noen medier går lengre og lengre inn i privatsfæren og ”mener” mye og mangt om folk uten å ta hensyn til at meningene kan bygge på udokumenterte påstander, rykter eller egne (bevisst eller ubevisst) misforståelser eller tolkninger.
Noen journalister synes også så hevet over de spilleregler som vi ellers prøver å gjøre gjeldende i samfunnet, at de elegant vender det døve øret til når den de omtaler prøver å forklare. Tvert om kan det heller føre til mer misbruk, i det journalisten kan finne på å sitere deg på noe som er fullstendig tatt ut av sin kontekst – men som tilsynelatende tjener den holdning de allerede har etablert. For det er ingenting som skal eller kan få ødelegge en ”god sak”.
Den som rammes har få eller ingen virkemidler. Det snakkes pent om ”tilsvarsrett”, men den må kunne kalles en smule utvannet. Det er ingen tilsvarsrett i såkalte nyhetssaker, og dessuten er det det aktuelle mediet som selv bestemmer når et eventuelt tilsvar skal komme på trykk – og lengden på det. For den som overøses av gale, fordreide og hinsides påstander, gjerne med under- eller overtoner relatert til ”egen moral”, er det nærmest en vits å skulle gi et tilsvar på noen tusen tegn (med mellomrom, må vite).
Vel så galt blir det når journalister gjerne bruker hverandre som sannhetskilde. Har for eksempel Dagbladet skrevet noe, om aldri så galt, tar det kort tid før samtlige medier har saken – og gjerne drar den litt til – hvis saken bare er ”god nok”. Og ”gode” er gjerne saker som tilsynelatende handler om ”noens” moral, og her er kanskje innvandringsfeltet i en lite flatterende særstilling.
Slik sett sitter media med all makt og kontroll. Det eneste som har rokket med deres makt de siste årene, er sosiale medier. Og det er vel også derfor det har gått opp for flere og flere at norske medier nødvendigvis ikke er til å stole på. Den fjerde statsmakt har møtt et hinder som fornøyelig nok er basert på deres egne premisser, bare at flere av dem som publiserer artikler og meninger på internett faktisk er flinkere å forholde seg til medienes premisser enn mediene selv. Ikke minst gjelder det kildehenvisninger.
Jeg vil anta at de fleste av oss husker hvordan ambulansesjåfør Erik Schjenken ble behandlet i stort sett samtlige medier. Vi husker bildet som flimret over skjermen og som var på trykk omtrent daglig av den liggende, tilsynelatende bevisstløse mannen med en ropende kvinne ved sin side og et kobbel av skuelystne rundt. Den nedslåtte mannen er svart, den ropende kvinnen er svart. Vi lærer dem raskt å kjenne som samboerparet Ali Farah og Kohinoor Nordberg. Et bilde som for øvrig også ble kåret til ”Årets bilde”, og magasinet Ny Tid kåret Kohinoor Nordberg som ”Årets nordmann”. Selv husker jeg at da jeg tok til motmæle mot at Schjenken ble stemplet som rasist, regnet jeg med at noen ville misbruke det som et ”bevis” på at jeg også hadde en slik holdning. I media var det derimot motsatt; den ene etter den andre sto frem og tok sterk avstand til ambulansesjåførene – som helt skruppelløst ble koblet til et rasistisk motivert handlingsmønster. Her har en rekke fremtredende politikere og aktører i det offentlige fortsatt noe å svare for. I sin iver etter å glitre i mediene med ”sin egen fortreffelige moral”, tok verken journalister, kommentatorer eller de overnevnte noe hensyn til at de faktisk snakket om et menneske – et menneske som burde ha samme behandling og forvente samme rettssikkerhet som alle, uavhengig av hudfarge.
Schjenken gjorde derimot noe som det ikke bare står respekt av, men som også krever stort mot, enorm personlig innsats og som er et høyt spill om penger: Han anla injuriesak mot Dagbladet for deres påstander – og hentydninger – om hans moral og handlinger. Da dommen kom synes det som om begge parter fikk hakeslepp: Schjenken vant en knusende dom over Dagbladet, der Dagbladet ble dømt til å betale Schjenken en million i erstatning, samt hans advokatutgifter som lød på omtrent det samme. I tillegg kommer de utgifter som Dagbladet selv har hatt i saken.
Mens Schjenken selv lød som han knapt trodde på den overlegne seieren, det er gjerne slik når man er skadeskutt nok, var Dagbladet langt mindre ydmyk, om en kan si det slik. Samme dag tok Dagbladets redaktør, Lars Helle, i Dagsnytt 18 (NRK) til kraftig motmæle mot dommen. I korttekst var Helles argument i min tolkning at vissnok ”alle” har misforstått Dagbladets dekning av saken, at kommentatorer skal ha all mulig frihet til hensynsløst å tråkke på andre i ytringsfrihetens navn og at erstatningsbeløpet er hinsidig.
Hvis twitter kan benyttes som en målestokk, var det ikke mange jeg registrerte som støttet Dagbladets reaksjon. Langt de fleste jublet over erstatningsbeløpets størrelse og de økonomiske konsekvensene for Dagbladet. Det synes – dessverre – at også for medier er det bare pengenes språk som er til å forstå. Investor Stray Spetalen, som selv har negativ ”mediaerfaring” og som har støttet Schjenken, mener derimot Dagbladet har sluppet for lett unna: Til e24.no sier Stray Spetalen at han oppfatter 10 millioner som et riktigere erstatningsbeløp, hvor han også henviser til Dagbladets kommentator Marie Simonsen som et ”simpelt menneske”.
Personlig tror jeg ikke at Schjenken bryr seg nevneverdig om erstatningsbeløpets størrelse. Et delvis ødelagt liv kan vanskelig måles i penger. Men jeg støtter ikke Stray Spetalens omtale av Simonsen som et ”simpelt menneske”, selv om jeg mener å forstå hva han mener. For i en rekke medier er det vokst frem en ukultur som strider mot hva mediene selv mener å basere seg på, nedfelt i den såkalte ”Vær-varsom-plakaten”. Journalister og kommentatorer tillater seg å være mindre og mindre sannhetssøkende og dertil mer og mer bastante, og de blir stort sett aldri gått etter i sømmene. Dermed tillater mediene seg også mer og mer, og de står klare til å forsvare hverandre om noen skulle heve sin kritiske røst. Slike utslag har også Schjenken-dommen avsporet, kanskje det beste eksemplet er å finne i Aftenposten. På lederplass 1.juni, under tittelen ”Tvilsom dom”, forsvares Dagbladet ut fra at det er et ”hevdvunnet og viktig prinsipp at det i slike spalter (ytringer i leder- og kommentarartikler, min anm.) for subjektive meninger må være større takhøyde enn på nyhets- og reportasjeplass.” Deretter prøver Aftenposten å rettferdiggjøre Dagbladets dekning ved å skyve foran seg dem som media selv fikk i tale: ”Ytringene som Dagbladet er felt for, ble fremsatt i et tidsrom da ambulansefolkene også ble kritisert av Fylkeslegen i Oslo og Akershus, Likestillings- og diskrimineringsombudet og av deres egen arbeidsgiver. Flere regjeringsmedlemmer gikk ut med sterke påstander om rasismen i Sofienbergparken.” La oss bare minne om at medier selv har ansvaret for hva de publiserer.
I går ble det kjent at Dagbladet vil anke dommen. I NTB-meldingen, gjengitt også i Dagbladet, heter det:
– Vi har lest dommen grundig og har ikke endret vårt syn: Denne dommen er for svak på aspektene rundt ytringsfrihetens grenser og vil bli anket, sier Helle til sin egen avis. Han mener dessuten at beløpet avisa må ut med, er svært høyt. – Oppreisningsbeløpet er helt hinsides, men det viktigste er det prinsipielle, sier Helle.
Det er sterkt beklagelig overfor Schjenken at Dagbladet ikke har moral nok til å godta dommen, men ser vi bort fra det personlige aspektet overfor Schjenken er en ny vurdering av saken i domstolen godt nytt.
Det er dessverre på tide at mediers håndtering av sannhetssøking, dokumentasjon eller mangel på sådan, videreformidling av påstander og kreering av egne meninger om enkeltpersoner samt deres forhold til ytringsfrihet versus personvern gås grundig etter i sømmene. Kanskje det også kan føre til at samtlige medier tar en liten egensjekk på hvor de står. Da bør heller ikke ”ydmykhet” forbli et fremmedord – og for alles skyld; ikke påberop dere å bli behandlet i utakt med den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Og det handler heller ikke om den ”frie presse”, om noen skulle komme trekkende med det, men det handler om en presse som må ta et alvorlig oppgjør med om deres frihet er mer verdt enn andres frihet, ja endog andres liv.
Og skulle det være behov for vitneutsagn, dokumentasjon eller annet som kan bevitne at Schjenken-saken ikke er enestående, så stiller HRS, inkludert Hege Storhaug, seg til disposisjon.