Ytringsfrihet

Hva er det med vestlige feminister som er opptatt av at kvinner skal kunne kjøre motorsykkel (kan de ikke bare gjøre det?), som kjemper høyrøstet for at muslimske kvinner skal kunne vandre ansiktsløse i gatene, men som tier når det handler om overgrep mot muslimske jenter og kvinner? En dansk statsborger født i Iran, en kunstner som ikke vil assosieres med vestlige feminister, kjemper for menneskerettigheter og frihet på sin måte, som å piske koranen, via Skype ha kontakt med unge opposisjonelle iranere og undergrunnsmedier, og å stille ut sine kunstverk i et undergrunnsgalleri et sted i Iran.

”Blasfemi pleide å bli betraktet som en krenkelse av Gud. I dag oppfattes blasfemi som en krenkelse av den individuelle troende.” Ordene tilhører den britiske forfatteren Kenan Malik, og de falt på en konferanse om blasfemi i London i helgen, der HRS var til stede. På konferansen hevdet menneskerettighetsjuristen Jacob Mchangama fra Danmark at menneskerettighetene er blitt et instrument for å undertrykke ytringsfriheten, mens lederen for One Law for All, Maryam Namazie, snakket om en ”islamsk inkvisisjon”, fordi personer født inn i islam har helt andre og vanskeligere betingelser enn kristne som ønsker å forlate religionen sin – også i Europa. Namazie har ikke mye til overs for dem som unnskylder sin islamkritikk hvis kritikken krenker ”de troende”.

Alle vet at å harselere med islam kan innebære en betydelig risiko for i det minste å bli satt i den offentlige skammekroken, og i ytterste konsekvens å bli drept. At det samme gjelder burka, er mer oppsiktsvekkende. Det har imidlertid den nederlandske satirikeren Johan Vlemmix fått oppleve. Han kommer ikke til å fremføre låten Do the Burqa flere ganger, ei heller selge en t-skjorte som kan omgjøres til en burka (dog med brystene eller bh-en blottet). Sangen har indignert mang en troende, og derav kom drapstruslene.

Vinneren av nasjonal bokpris for ungdomslitteratur i 2010, Morten Skårdal, returnerer prisen til Foreningen !les i protest mot at foreningen promoterer ”antidemokratiske krefter”. Foreningen står sammen med Norsk Faglitterærere forfatter- og oversetterforening, bak foredragsturneen i skolen til niqabkledde Aisha Shezadi Kausar. Kausar har stått frem med støtte til ekstrem islamisme og sympati med Taliban.

" Sårene etter 22.juli er langt fra helet. Terrorhandlingen vil prege det norske samfunnet kanskje i tiår. Men på samme måte som vi før 22. juli lukket øynene for høyreekstremistisk vold og såkalt soloterrorisme, må vi ikke i fortsettelsen lukke øyene for den voldstrusselen som er mest alvorlig." Slik åpner Hege Storhaug en nettkronikk i Aftenposten i dag, som er en forlenget versjon av et innlegg i samme avis. Kronikken kan kommenteres hos Aftenposten.

Oslopolitiet vurderer at trusselvideoen mot Stoltenberg og Kronprins Håkon er innenfor ytringsfrihetens rammer, tross det dårlig skjulte budskapet om en smertefull død for nevnte personer. Ville en tilsvarende video, utgått fra norske høyreekstreme, rettet mot kjente norske muslimer, blitt behandlet på samme måte? Neppe, hvis vi kikker over Skagerak, der en innfødt danske dømmes etter rasismeparagrafen, mens islamister som kommer med voldsbudskap går fri.

Vet du hva som er bakgrunnen for europeiske staters rasismeparagrafer? Ikke det, nei. Opphavet er å finne i et FN-vedtak fra 1965, et vedtak som bunnet i totalitære staters anslag mot demokratiene. Sovjetunionen og det tidligere Jugoslavia under kommunisten Tito, trumpet gjennom viljen sin mot land som USA, Storbritannia og andre vestlige demokrati, som mente at ytringsfrihetens grenser skulle trekkes ved oppfordring til vold – men at ordet ellers skulle være fritt. Dette kom frem i en paneldebatt i København nylig.

I flere år nå har det vært forholdsvis rolig rundt Salman Rushdie. Man kunne nesten tro at dødsfatwaen utstedt i 1989 for blasfemi hadde gått ut på dato og at Rushdie kunne leve et liv i frihet igjen. En slik tanke er dog naiv. Islamistene står sterkere i dagens verden enn noensinne, også i Norge, og det finnes vel for dem knapt et større trofé enn å sende Rushdie i graven. Derfor trues Rushdie på nytt i full offentlighet, denne gangen av fundamentalister i India, hans hjemland. Bakgrunnen er at Rushdie skal delta på en litteraturfestival i nettopp India senere denne måneden. For meg fikk de nye truslene tankene mine til å fly til Gardermoen.

En ung mann (25) ble lurt i en felle og overfalt av tre maskerte menn lørdag kveld i Bergen sentrum. Han hadde avtalt møte med en ukjent kvinne på facebook. De skulle diskutere islam. Etter overfallet ble ”kvinnens” facebookprofil slettet. Det er antakelig nordmenn som står bak overfallet.

Tegnere verden over risikerer livet når makten utfordres med en svart eller humoristisk penn, enten det er diktatur som rammes av kritikk eller antatte guder og profeter. Den ferske danske boken ”Bladtegnere i et globalt minefelt” dokumenterer ytringsfrihetens tilstand på ulike kontinent. Tilstanden er ikke pen.

Hvor stort er problemet med ytringsfrihet innen kunsten? Temaet er ikke kartlagt, men hendelser de siste årene viser at det er ikke bare journalister og forfattere som kan risikere livet fordi noen ikke akspeterer samfunnets spilleregler om den frie ytringen. Mest kjent er drapet på Theo van Gogh i 2004, etter at han regisserte filmen Submission. Drapsforsøket på tegneren Kurt Westergaard og hans frihetsbegrensede livssituasjon generelt, er en annen verdensbegivenhet. Et for oss i Norge aktuelt eksempel, er at sangeren Deepika, nå Deeyah, grunnet trusler rømte Norge og Europa. Hun er nå frontfigur i organisasjonen Freemuse, som kjemper for musikeres frihet verden over. Helle Merete Brix har vært på konferanse om kunst og ytringsfrihet i København.

Årets juleavslutning, eller vintermarkering som det nå heter, for en 5.klasse i Drammen ble introdusert med et forbud mot nisseluer – av hensyn til alle med en ”annen kultur og tro”. Til alt overmål var julesangene erstattet med Trond-Viggo Torgersens ”Tænke sjæl”.

Den sekulære muslimen og forfatteren Irshad Manji skulle debattere islam med en politiker fra De grønne i Amsterdam. Anledningen var hennes nye bok, ”Allah, Liberty and Love”. Debatten ble avbrutt da over 20 islamister stormet inn i lokalet og krevde Manji henrettet og truet med å knekke nakken hennes, akkompagnert av ”slagordet” Allahu akbar, Gud er større. Islamistene påstod at de tilhørte Sharia4Holland, mens vitner mener de snakket med flamsk aksent og således tilhører Sharia4Belgium.

Jenter uten slør er syndere. De gis dessuten automatisk dårligere karakterer enn andre elever med samme prestasjoner. Elever tvinges til å lære koranvers utenat – selv om dette ikke er en del av pensum. Det handler visstnok om en lærers rett til ytringsfrihet. Så nei, vi befinner oss åpenbart ikke i den islamske verden, men i Europa, rettere sagt en skole i Belgia.

Det sterke samholdet etter 22. juli var raus norsk nasjonalisme på sitt beste, fremholder professor Sigurd Skirbekk.

Hvis det noen gang har vært en fredstid i innvandrings- og integreringsdebatten, kan vi slå fast at den er over. Ytre venstre har bestemt seg for å bli søppelplukkere, og hva som er søppel bestemmer de selv. Det eneste de oppnår er å forsøple samfunnsdebatten.

Samfunnskritikk er noe helt annet enn å kritisere mennesker. Hege Storhaug svarer Eivind Trædal.

Den egyptiske bloggeren og kunstneren Aliaa Magda Elmahdy la ut nakenfoto på bloggen sin i forrige uke som en protest mot kvinners begrensede frihet. Nå oppfordrer hun menn om å vise solidaritet: ta på dere hijab. Oppfordringen ble lagt ut på Facebook, der siden ble fjernet grunnet en strøm av klager. I neste uke vil imidlertid Elmahdy relansere kampanjen. Ser vi en ny historisk egyptisk feminist?

Våren lar vente på seg i Egypt. I håp om en kommende frigjøring av individet, og som en protest mot islams økende makt, har kunstneren og bloggeren Aliaa Magda Elmahdy tydd til et dramatisk stunt: hun poserer naken på sin egen nettside. Protesten har ført til over fire millioner besøk på bloggen hennes. Samtidig sender folk nakenbilder av seg selv til Aliaa Magda Elmahdy. I Danmark følger danskiranske Firoozeh Bazrafkan opp, også hun blogger og kunstner.

Satire overfor islam, er dødsens alvorlig, bokstavelig talt. I Norge er tre menn for tiden i rettssalen, tiltalt for å planlegge terror og drap grunnet Jyllands-Postens tegninger av Muhammed. I Frankrike ble nylig det venstreorienterte magasinet Charlie Hebdo bombet av samme årsaker, og på Høyskolen i Oslo tidligere denne måneden var meldingen fra studenter og shariaeksperten Fadel Soliman overtydelig: man har det ikke morsomt med islam eller Muhammed. Et sentralt spørsmål melder seg: kan muslimer kritisere islam? Et annet vel så sentralt spørsmål er: kan muslimer forlate islam eller kreve modernisering av islam?

Charlie Hebdo valgte å benytte livets letthet over det tragiske valget i Tunis der det islamistiske partiet Ennahda stormet frem. Det kostet dem dyrt ved utbombede lokaler og en hacket webside. Likevel er det mulig at de ansatte opplever medias svik som enda tyngre. Time magazine gikk til det skrittet regelrett å mobbe Charlie Hebdos jouirnalister, dertil å klandre franske politikere for å ha uttrykt harme over bombingen. Slik føyer man seg inn ”i den lange rekken av heslige nyttige idioter”. Men de nyttige idiotene er ikke de farligste. Det farligste er alle de nyttige idiotene som tier når det virkelig gjelder å stå opp for ytringsfriheten. Bombene og truslene virker. Det har vi jo sett også i Norge etter bomben smalt i Paris: den ”indignerte” pressen stakk halen mellom beina.

Det er behov for flere ingeniører i Norge, og India er blitt et hett satsningsområdet. Men norske bedrifter kan ikke bare hente indiske ingeniører og satse på at det går bra, sier ekspert på indisk og norsk forretningskultur. De kulturelle kodene må knekkes først.

Kiss me, Honey, Honey, kiss me – slik synes satiremagasinet Charlie Hebdo å tenke når de, en uke etter at deres redaksjonslokaler ble bombet, kommer med en forside der en muslimsk mann kliner med en annen mann, illustrert av ordene ”kjærlighet er sterkere enn hat”, og der vi ser et utbombet lokale i bakgrunnen.

En rekke land i Europa har innført såkalte ”hate speech-lover” som legger lokk på det frie ordet. USA har ingen slik lov, som skyldes ”First Amendment”, ”Det første forfatningstillegget” fra 1791. Trykkefrihedsselskabet arrangerte seminar i helgen om ytringsfrihetens kår i USA og Europa generelt, og med et særlig blikk på situasjonen i England og Tyskland.