Ytringsfrihet

Tidligere kulturredaktør i Jyllands-Posten, Flemming Rose, er sammen med tre andre personer fra ulike land anmeldt for blasfemi i Pakistan. Det samme er Facebook-stifteren Mark Zuckerberg, og pastoren Terry Jones.

”En form for identitetspolitikk har presset de progressive ut i en absurd posisjon. Fordi de primært bekymret seg for de etniske mindretall, homoseksuelle og kvinner, hadde de ikke noe forsvar når etniske religiøse ledere selv agiterte hat. Det hele var blitt så rotete at progressive ikke ville si noe negativt om minoriteter overhodet men utelukkende angrep høyrefløyen. Ironien er at folk som har flyktet fra undertrykkelse i Iran, ikke ønsker å se at den type mennesker som de nettopp har unnsluppet er inne i varmen her,” sier bokaktuelle Nick Cohen. Kommentatoren i The Observer forteller at alle artikler han skriver blir i detalj gjennomgått av advokat før publisering. Alle.

Den danske dramatikerens Christian Lollikes idé om en monolog basert på terroristen Anders Behring Breivik sitt manifest har fått blandet mottagelse. Men den kommer. I København den 11.oktober og dagen etter har den premiere i Oslo. Dette er imidlertid ikke det eneste prosjektet knyttet til 22.juli, tvert om, det florerer av dem, skriver Helle M. Brix. Men når det gjelder virke til for eksempel en person som bin Laden, så er ikke interessen spesielt merkbar fra kunstnere, dokumentarister eller andre.

Tre britiske muslimer er dømt til femgselstraffer for å ha distribuert løpesedler der det oppfordres til å henrette homofile. De tre er de første som dømmes etter en ny straffeparagraf om å spre hat på bakgrunn av seksuell orientering, som kom i 2010.

Hanne Nabintu Herland har noe til felles med prinsesse Märtha. De kommer ikke bare med bok samtidig, men de passer heller ikke inn i det Norgesformatet som disse ellers så inkluderende mediefolkene har tegnet opp. Märthas engleteorier er vissnok underholdende, og i alle fall helt ufarlige, så de kan media saktens vie spalteplass. Verre er det med Nabintu Herland – og en del andre folk. For ikke bare har de feile meninger, men noen av dem klarer ikke engang fremføre de feile meningene riktig.

Å begrense kritiske ytringer om religion, vil føre til mindre sosial uro. Påstanden er fremmet uttallige ganger, ikke minst i debatten om Muhammed-tegningene. Kan påstanden belegges med empiri? Fører hate speech-lover og blasfemilover til samfunn med mindre fundamantalisme og vold? Spørsmålet er høyaktuelt etter at den saudiarabiske journalisten Hamza Kashgari nylig satte spørsmål ved Muhammeds status som profet.

Hun er elev av Odd Nedrum. Hun er innvandrer, og hun har en CV som ikke er mange kunstmalere forunt. Men kanskje det mest spennende med russiskfødte Natalie Holland er hennes fokus på frihetsverdiene i vesten: ”Vi skal forsvare hva vi har. Så mange fantastiske mennesker har gjennom historien kjempet for frihet. Vi er knapt gått inn i opplysningstidens alder, og vi er på vei til å oppgi den,” sier den prisbelønte Holland i et eksklusivt intervju med rights.no. Møt kunstneren som har som mål å portrettere sitt idol, Ayaan Hirsi Ali.

En ung saudisk mann twitret sin tvil om islamsstifteren Muhammed, som førte til drapstrusler. Han flyktet derfor fra Saudi-Arabia til Malaysia, som returnerte han til hjemlandet, der han nå risikerer dødsstraff.

Rights.no har vært i London og møtt den kritikerroste forfatteren Nick Cohen, som igjen er bokaktuell, nå med boken ”You can´t read this book”. Cohen, som tilhører den politiske venstrefløyen, er en av de få røstene på den siden som har tatt et oppgjør med sine egnes lefling med militant islam. Cohen maner til religiøs toleranse, og han advarer i klartekst i samme åndedrag mot respekt for religion. En respekt som har gjort dagens europeere til et feigt folkeferd. Cohen oppfordrer journalister og kunstnere til å si rett ut at de er redde, at de bedriver selvsensur.

Hva er det med vestlige feminister som er opptatt av at kvinner skal kunne kjøre motorsykkel (kan de ikke bare gjøre det?), som kjemper høyrøstet for at muslimske kvinner skal kunne vandre ansiktsløse i gatene, men som tier når det handler om overgrep mot muslimske jenter og kvinner? En dansk statsborger født i Iran, en kunstner som ikke vil assosieres med vestlige feminister, kjemper for menneskerettigheter og frihet på sin måte, som å piske koranen, via Skype ha kontakt med unge opposisjonelle iranere og undergrunnsmedier, og å stille ut sine kunstverk i et undergrunnsgalleri et sted i Iran.

”Blasfemi pleide å bli betraktet som en krenkelse av Gud. I dag oppfattes blasfemi som en krenkelse av den individuelle troende.” Ordene tilhører den britiske forfatteren Kenan Malik, og de falt på en konferanse om blasfemi i London i helgen, der HRS var til stede. På konferansen hevdet menneskerettighetsjuristen Jacob Mchangama fra Danmark at menneskerettighetene er blitt et instrument for å undertrykke ytringsfriheten, mens lederen for One Law for All, Maryam Namazie, snakket om en ”islamsk inkvisisjon”, fordi personer født inn i islam har helt andre og vanskeligere betingelser enn kristne som ønsker å forlate religionen sin – også i Europa. Namazie har ikke mye til overs for dem som unnskylder sin islamkritikk hvis kritikken krenker ”de troende”.

Alle vet at å harselere med islam kan innebære en betydelig risiko for i det minste å bli satt i den offentlige skammekroken, og i ytterste konsekvens å bli drept. At det samme gjelder burka, er mer oppsiktsvekkende. Det har imidlertid den nederlandske satirikeren Johan Vlemmix fått oppleve. Han kommer ikke til å fremføre låten Do the Burqa flere ganger, ei heller selge en t-skjorte som kan omgjøres til en burka (dog med brystene eller bh-en blottet). Sangen har indignert mang en troende, og derav kom drapstruslene.

Vinneren av nasjonal bokpris for ungdomslitteratur i 2010, Morten Skårdal, returnerer prisen til Foreningen !les i protest mot at foreningen promoterer ”antidemokratiske krefter”. Foreningen står sammen med Norsk Faglitterærere forfatter- og oversetterforening, bak foredragsturneen i skolen til niqabkledde Aisha Shezadi Kausar. Kausar har stått frem med støtte til ekstrem islamisme og sympati med Taliban.

" Sårene etter 22.juli er langt fra helet. Terrorhandlingen vil prege det norske samfunnet kanskje i tiår. Men på samme måte som vi før 22. juli lukket øynene for høyreekstremistisk vold og såkalt soloterrorisme, må vi ikke i fortsettelsen lukke øyene for den voldstrusselen som er mest alvorlig." Slik åpner Hege Storhaug en nettkronikk i Aftenposten i dag, som er en forlenget versjon av et innlegg i samme avis. Kronikken kan kommenteres hos Aftenposten.

Oslopolitiet vurderer at trusselvideoen mot Stoltenberg og Kronprins Håkon er innenfor ytringsfrihetens rammer, tross det dårlig skjulte budskapet om en smertefull død for nevnte personer. Ville en tilsvarende video, utgått fra norske høyreekstreme, rettet mot kjente norske muslimer, blitt behandlet på samme måte? Neppe, hvis vi kikker over Skagerak, der en innfødt danske dømmes etter rasismeparagrafen, mens islamister som kommer med voldsbudskap går fri.

Vet du hva som er bakgrunnen for europeiske staters rasismeparagrafer? Ikke det, nei. Opphavet er å finne i et FN-vedtak fra 1965, et vedtak som bunnet i totalitære staters anslag mot demokratiene. Sovjetunionen og det tidligere Jugoslavia under kommunisten Tito, trumpet gjennom viljen sin mot land som USA, Storbritannia og andre vestlige demokrati, som mente at ytringsfrihetens grenser skulle trekkes ved oppfordring til vold – men at ordet ellers skulle være fritt. Dette kom frem i en paneldebatt i København nylig.

I flere år nå har det vært forholdsvis rolig rundt Salman Rushdie. Man kunne nesten tro at dødsfatwaen utstedt i 1989 for blasfemi hadde gått ut på dato og at Rushdie kunne leve et liv i frihet igjen. En slik tanke er dog naiv. Islamistene står sterkere i dagens verden enn noensinne, også i Norge, og det finnes vel for dem knapt et større trofé enn å sende Rushdie i graven. Derfor trues Rushdie på nytt i full offentlighet, denne gangen av fundamentalister i India, hans hjemland. Bakgrunnen er at Rushdie skal delta på en litteraturfestival i nettopp India senere denne måneden. For meg fikk de nye truslene tankene mine til å fly til Gardermoen.

En ung mann (25) ble lurt i en felle og overfalt av tre maskerte menn lørdag kveld i Bergen sentrum. Han hadde avtalt møte med en ukjent kvinne på facebook. De skulle diskutere islam. Etter overfallet ble ”kvinnens” facebookprofil slettet. Det er antakelig nordmenn som står bak overfallet.

Tegnere verden over risikerer livet når makten utfordres med en svart eller humoristisk penn, enten det er diktatur som rammes av kritikk eller antatte guder og profeter. Den ferske danske boken ”Bladtegnere i et globalt minefelt” dokumenterer ytringsfrihetens tilstand på ulike kontinent. Tilstanden er ikke pen.

Hvor stort er problemet med ytringsfrihet innen kunsten? Temaet er ikke kartlagt, men hendelser de siste årene viser at det er ikke bare journalister og forfattere som kan risikere livet fordi noen ikke akspeterer samfunnets spilleregler om den frie ytringen. Mest kjent er drapet på Theo van Gogh i 2004, etter at han regisserte filmen Submission. Drapsforsøket på tegneren Kurt Westergaard og hans frihetsbegrensede livssituasjon generelt, er en annen verdensbegivenhet. Et for oss i Norge aktuelt eksempel, er at sangeren Deepika, nå Deeyah, grunnet trusler rømte Norge og Europa. Hun er nå frontfigur i organisasjonen Freemuse, som kjemper for musikeres frihet verden over. Helle Merete Brix har vært på konferanse om kunst og ytringsfrihet i København.

Årets juleavslutning, eller vintermarkering som det nå heter, for en 5.klasse i Drammen ble introdusert med et forbud mot nisseluer – av hensyn til alle med en ”annen kultur og tro”. Til alt overmål var julesangene erstattet med Trond-Viggo Torgersens ”Tænke sjæl”.

Den sekulære muslimen og forfatteren Irshad Manji skulle debattere islam med en politiker fra De grønne i Amsterdam. Anledningen var hennes nye bok, ”Allah, Liberty and Love”. Debatten ble avbrutt da over 20 islamister stormet inn i lokalet og krevde Manji henrettet og truet med å knekke nakken hennes, akkompagnert av ”slagordet” Allahu akbar, Gud er større. Islamistene påstod at de tilhørte Sharia4Holland, mens vitner mener de snakket med flamsk aksent og således tilhører Sharia4Belgium.

Jenter uten slør er syndere. De gis dessuten automatisk dårligere karakterer enn andre elever med samme prestasjoner. Elever tvinges til å lære koranvers utenat – selv om dette ikke er en del av pensum. Det handler visstnok om en lærers rett til ytringsfrihet. Så nei, vi befinner oss åpenbart ikke i den islamske verden, men i Europa, rettere sagt en skole i Belgia.

Det sterke samholdet etter 22. juli var raus norsk nasjonalisme på sitt beste, fremholder professor Sigurd Skirbekk.