Ytringsfrihet

Kronikk: Islamismen befester seg

" Sårene etter 22.juli er langt fra helet. Terrorhandlingen vil prege det norske samfunnet kanskje i tiår. Men på samme måte som vi før 22. juli lukket øynene for høyreekstremistisk vold og såkalt soloterrorisme, må vi ikke i fortsettelsen lukke øyene for den voldstrusselen som er mest alvorlig." Slik åpner Hege Storhaug en nettkronikk i Aftenposten i dag, som er en forlenget versjon av et innlegg i samme avis. Kronikken kan kommenteres hos Aftenposten.

Aftenposten 19.januar 2012:Islamismen befester seg
Av Hege Storhaug, informasjonsleder i Human Rights ServiceSårene etter 22.juli er langt fra helet. Terrorhandlingen vil prege det norske samfunnet kanskje i tiår. Men på samme måte som vi før 22. juli lukket øynene for høyreekstremistisk vold og såkalt soloterrorisme, må vi ikke i fortsettelsen lukke øyene for den voldstrusselen som er mest alvorlig.

Ifølge vårt eget PST og samtlige andre sikkerhetstjenester i Europa, ligger det største voldspotensialet fortsatt i ekstreme islamistiske grupper. Men vel så bekymringsfullt er den ideologiske trusselen fra islamismen.

La det være sagt med en gang: det kan ikke uten videre settes likhetstegn mellom islamisme og terrorisme. Men erfaringer hittil har vist at det er i islamistiske miljøer denne terrorismen har hatt sitt utgangspunkt. At islamismen befestet seg ytterligere i 2011, vitnet mang en hendelse om i både Norge og Europa.

”Det er mange måter å praktisere islam på,” sa jeg under en paneldebatt på Høyskolen i Oslo i fjor høst. En fullstappet sal, som besto av islamistiske studenter, sablet meg verbalt rett ned. Det var kun én islam i deres univers, den renskårne islam der hender kappes og hoder ruller, og der sharialovens bestemmelser følges til punkt og prikke.

Vel så grufullt var det da NRK, sammen med Human Rights Service, avslørte at en islamist i Norge, som propaganderer for halshugging, ville åpne skole for barn her. Videre at videregående skoler lot en ung kvinne i niqab turnere i klasserommene for å fortelle om sin ”frihetskamp” Dette skjedde med finansiell støtte fra blant andre Norsk faglitterær forfatterforening.

Islamiseringen av unge har vært åpenbar de siste årene. Det er ingen tegn til at trenden snur. Tvert om. Fjoråret viste oss også en lang rekke eksempler på den pågående islamisering i Europa, som igjen påvirker Norge. Her er noen:

Storbritannia: Fundamentalister proklamerte at 12 byer skal omgjøres til “islamske emirater” der sharia tilsidesetter britisk lov. Samtidig kom det frem at titusener muslimer lever i polygame forhold, inkludert personer i tredjegenerasjon. Politiet registrerte over 2 800 såkalte æresangrep, inkludert syreangrep og drap, først og fremst blant muslimer. Samtidig anslo Utdanningsdepartementet at 8 000 jenter og gutter tvangsgiftes årlig. De yngste jentene er ni år gamle, en kopi av Muhammeds ekteskap med Aisha, og problemet øker i 2. og 3.generasjon. Tilstanden kobles til sharias økende makt.

Frankrike: En rapport, med den oppsiktsvekkende tittelen, ”Kan Frankrike ennå integrere innvandrere”, viste at de mange enklavene i den sekulære republikken er i ferd med å bli ”separate islamske samfunn”, der sharia tilsidesetter fransk lov i ”raskt tempo”. Rapporten forteller at Frankrike er på kanten av en omfattende sosial eksplosjon grunnet mangel på integrering av muslimer.

Tyskland: En bok forfattet av juristen og journalisten Joachim Wagner avdekket at sharia opererer i alle store tyske byer, der også kriminelle forhold løses utenfor det tyske rettssystemet, av såkalte ”fredsimamer”. Slik undermineres statens monopol på straffereaksjoner. Wagner erfarte at shariakonfliktløsning ofte baseres på vold og trusler. Den sterkeste familien vinner frem. Kanskje vel så oppsiktsvekkende er det at tysk domstol flere ganger selv dømte etter sharia, som da en andrekone fikk medhold i at hun skulle dele pensjonen med førstekona til deres avdøde ektemann. En regjeringsbestilt rapport skapte politiske sjokkbølger: i løpet av ett år ble det registrert 3 400 tvangsekteskapssaker, der ett av tre ofre var mindreårige. Den store majoriteten har muslimske foreldre. Rapporten ble tolket som et ytterligere bevis på sharias økende makt. Samtidig høynet myndighetene anslaget på potensielle islamske terrorister til rundt 1 000 personer.

Belgia: Gruppen Sharia4Belgium etablerte seg og propaganderer sterkt for å velte den sekulære staten. Et første steg var opprettelsen av en shariadomstol i Antwerpen.

Spania: Like før jul ble det opprettet to nye islamistiske fjernsynsstasjoner som sender på spansk. Den ene er sponset av det iranske despotiet, den andre av det wahabittiske Saudi-Arabia.

Danmark: Utviklingen går også bakover hos naboene våre som med politikernes velsignelse nå får en stormoské i København, som særlig eksiliranere mistenker er sponset av Iran og derfor frykter vil bli en propagandasentral for despotiet i Teheran. Gruppen ”Kaldet til islam” startet en kampanje for å gjøre deler av hovedstaden til shariaområder, og sier de patruljerer 24 timer i døgnet som ”moralpoliti” for å sikre at det ikke foregår gambling, drikking, eller annet som er i strid med islam. Samtidig kom det frem at mindreårige danske jenter konverteres og inngår ekteskap etter sharia med voksne menn, og nektes skilsmisse etter samme sharia.

Nederland: Like før jul stormet en islamistisk mobb en debatt med blant andre den kjente canadiske muslimen og feministen Irshad Manji. Ironisk nok var debattens tema hvordan liberale muslimer kan forhindre at ekstremister vinner frem. Hendelsen vitner om bildet Europa rundt: islamistenes selvtillit er betydelig styrket. De går ikke av veien for både trusler og vold for å stoppe den frie ytringen og for å befeste sharia.

Ja, bildet som tegnes er dystert. I Europas storbyer går islamismen åpenbart til angrep på samfunnsborgernes frihet, det som har vært essensen av den europeiske sivilisasjonen siden opplysningstidens dager. Samtidig viser erfaringen at såkalte jihadister, det vil si Al-Qaida og liknende grupper, henter rekrutter fra Europa.

Heldigvis har Norge og Europa framsynte politikere som ser den nye ideologiske faren, har vi ikke?