Politikk

Svenske Aftonbladet publiserte en kronikk av det innvandringskritiske partiet Sverigedemokratene (SD) sin leder Jimmi Åkesson. Kronikken ble fulgt av avisens egen moralske pekefinger-kommentar. Så startet svenske medier en åpenlys slakt av SD. Mens norske Aftenposten refererer slakten, tar danske Jyllands-Postens leder til ordet for grunnleggende demokratiske verdier.

Media melder at statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Libe Rieber-Mohn, trekker seg. Dette kan i så fall få dramatiske konsekvenser for statsminister Jens Stoltenberg. Riber-Mohn var den dyktigste fagpersonen på feltet som Stoltenberg hadde i forrige regjering. Vi tror også at uten Riber-Mohn hadde ikke den nye Soria Moria-erklæringen inneholdt den nye fireårsregelen og de mest kontroversielle, men nødvendige, asylinnstramningene. Spørsmålet er nå om Stoltenbergs ønske om en reell innstramning innen feltet forsvinner ut sammen med Rieber-Mohn. Eller var det hele bare et spill?

Det kunne vært greit å ha makt nok til å forby alt jeg ikke liker. Noen stater styres akkurat slik, men de liker vi ikke å sammenligne oss med. Likevel kan det synes som om en totalitær tankegang kan leve i beste velgående, til tross for at vi mener å leve i pluralistiske demokrati. Det som burde vært utgangspunkt for en saklig og redelig offentlig debatt, blir heller til et strategisk spill. Men siden det i våre samfunn verken er legitimt eller legalt å opptre som et diktatur, så prøves premissene redefinert. Slik tilpasses en totalitær tankegang. Det er skremmende.

Bedre drahjelp kunne knapt Libe Rieber-Mohn fått: Selvoppnevnte pakistanske og muslimske talspersoner for ”innvandrere”, advarer mot at Rieber-Mohn blir statsråd for innvandring og integrering. Usman Rana, Raja og Ishaq, som selv besitter en lang merittliste hva gjelder anti-integreringsforslag, mener Riber-Mohn er ekskluderende. Slik snus verden på hodet. Alt er med andre ord som før.

Labours parlamentsmedlem og tidligere statsråd, Jack Straw, sikret en donasjon på 1,5 millioner pund til bygging av moské i valgdistriktet sitt, Blackburn. Pengene ble donert av Emiren av Qatar etter at Straw aktivt involverte seg i saken. Sikkerhetstjenesten i Storbritannia er bekymret for pengestrømmen fra Qatar og Saudi-Arabia til muslimske trossamfunn på de britiske øyene. Straw ser på sin side ingen problem med sin aktivitet, tvert om er han ”stolt av sin anstrengelse for å støtte alle deler av samfunnet i Blackburn”.

Ett av de mest gjennomgripende arbeidsoppgaver i regjeringen er innvandring og integrering. Dagbladet hevder at sentrale politikere i regjeringspartiene vil ha et eget innvandringsdepartement (eller var det integreringsdepartement?), der nåværende statssekretær Libe Rieber-Mohn skal være en aktuell statsrådskandidat.

”Vi kommer ikke til å publisere annonser fra Sverigedemokratene.” Slik lyder det krystallklare budskapet fra svenske Aftonbladet. Med henvising til det fremmedfiendtlige FrPs vekst og Dansk Folkepartis intolerante grunnstamme, skal Aftonbladet forhindre at Sverigedemokratene gjennom annonser kan ”vekke folks følelser” for å komme inn i riksdagen.

Det er nok stortingsrepresentanter med innvandrerbakgrunn på Stortinget. Etter hvert kan de bli overrepresentert om vi ikke passer oss, sier valgforsker Frank Aarebrot – neppe uimotsagt.

Byrådskandidat Mohamed Suleban for Socialdemokratiet i Århus sin karriere ble kort. Etter et døgn går Suleban fordi han opprettholder sin kritikk av Århus' borgermester, som for to år siden ”tillot seg” å ha et møte med Ayaan Hirsi Ali. Ifølge Suleban misbruker Hirsi Ali ytringsfriheten for å fremme islamofobi. Dermed erfarer vi nok en gang at islam skaper problemer heller enn integrering.

Så var valget avgjort. Fire nye år med Ap, Sp og SV, som har flertall på Stortinget med 86 mandater, mot den borgelige blokken på 83 mandater. Forventet var fremgangen både for Ap og Høyre, og om ikke noen stor fremgang, så i alle fall befestningen av FrPs posisjon. Det eneste oppsiktsvekkende ved valget, om ikke overraskende, var Venstres fall og Lars Sponheims avgang som partileder. Samtidig kan valget vise en ny trend: småpartiene er på vei ut av norsk politikk. Men det interessante: Hva skjer nå?

Så var valget over, og nå skal regjeringskabalen legges. Vårt store spørsmål er om SV fortsetter i regjeringen. Da kan det bli fire tunge år og ytterligere skadeskyting av menneskerettigheter til nye kvinner og barn i Norge. HRS vil følge nøye med regjeringens prioritering av saker, og stå på for at våre hjertesaker bringes inn på den politiske beslutningsarena.

Stadig oftere ser vi at løgn, eller beskyldninger om løgn, blir brukt som virkemiddel for å oppnå eller frata noen makt. Nå blir også Aps stortingskandidat Hadia Tajik utsatt for en slik metode. I en løpeseddel-kampanje på urdu advares det mot å stemme slik at Tajik kan komme på Stortinget. Hun beskrives som den største trusselen mot islam og muslimer.

Dagbladets Marte Michelet kom nylig med nok et kraftig utfall mot Hege Storhaug spesielt og HRS generelt. Michelets kommentar er så uetterrettelig, og med politisk slagsside, at det er en vanskelig avveining om man skal forholde seg taus eller ikke.

Den tyske sosialdemokraten Thilo Sarrazin har skrevet en islamkritisk bok som har vakt oppstandelse i Tyskland. Den tidligere finansbyråden i Berlin risikerer å bli sparket fra styret i den tyske sentralbanken. Formynderne står i kø for å fordømme han. Da er det på sin plass å gjenopplive Bjørneboe?

Verken media eller de politiske partiene vil ta den nødvendige debatten om innvandringen. De frykter en valggevinst for FrP. I dagens innlegg på Verdidebatt.no, viser Hege Storhaug det uredelige spillet generelt i debatten om innvandringens konsekvenser. Storhaug sannsynliggjør blant annet at innvandringens kostnader er urovekkende høye.

Det sier Høyres Afshan Rafiq, med støtte fra Høyrelederen. De er uenige i FrPs politikk på området, hvilket ikke er så underlig. Det er nemlig en rekke av forslagene de ikke skjønner, men det tas det ikke høyde for. Det tas heller ikke høyde for at det er mange i den norske befolkningen som vil ha ny innvandrings- og integreringspolitikk. Så det eneste vi kan være sikker på er at en ny regjering av H, KrF og V vil bli mer av det samme.

Valgkamper er selsomme saker. Det er den tiden noen utvalgte i offentligheten skal debattere Norges fremtid de neste fire årene. De ”utvalgte” er de politiske partienes representanter, mediene og medienes utvalgte. Partienes mest effektive formidlingsapparat er media, og i særdeleshet nasjonale medier. Men i de nasjonale mediene har ikke partiene mulighet til å påvirke regien, tvert om styrer media valgkampen med – ja, med hva? Det hadde vært ønskelig å si at mediene fremstår som så nøytral og redelig som mulig overfor de ulike politiske partiene. For alle som følger de ulike valgduellene, viser derimot debattene og analysene at forskjellsbehandlingen er påtakelig. Ikke overraskende er det først og fremst FrP som lider under dette, men også dette har media funnet en regi på. Det eneste som synes å forstyrre medienes regi, er meningsmålingene. Når disse derimot ikke passer inn i medias regi, er de ikke til å stole på. Vi kan kalle det patetisk, men dette er et alarmerende demokratisk problem. Og det verste: hvilke politiske saker media regisserer inn – og ut.

Om halvannen uke avgjøres Norges neste fire politiske år. Ved forrige valg, som denne gangen, fikk jeg til stadighet spørsmål fra folk om hvem jeg mente de burde stemme på, da med utgangspunkt i at innvandring og integrering var den viktigste saken. Dette spørsmålet er dessverre ikke like enkelt å svare på som mange kanskje tror, skriver Hege Storhaug.

Hijaben er den mest synlige manifestasjonen av maktkamp i samfunnet, mener Trykkerfrihedsselskabets Lars Hedegaard, tidligere redaktør i Information. Om hijaben er på hodet frivillig eller ved tvang, spiller ingen rolle, sier Hedegaard. "Uanset om de tildækkede kvinder selv har valgt at iklæde sig muslimsk signalpåklædning, eller om de er blevet tvunget til det, er den muslimske uniform det mest pålidelige barometer på styrkeforholdet mellem frihedens og totalitarismens kræfter." Tro om dette blir et tema i NRKs valgsending fra World Islamic Mission i kveld?

Mens valgkampen går sin vante gang i Norge, er det også valg i Afghanistan. På torsdagen kan den sittende presidenten, Hamid Karzai, bli gjenvalgt, i alle fall hvis meningsmålingene gjenspeiler stemningen. Dette er mannen som nylig har innført omstridte familielover i Afghanistan, lover som blant annet tilsier at mannen har rett til å sultefôre sin kone hvis hun nekter ham sex. Men i samme land sitter også en en kvinne som har gjort det til en livsform å være kontroversiell, idet hun taler regjeringen midt imot. Selv mener hun at tausheten fra gode mennesker er verre enn onde menneskers gjerninger.

Innspurten til valget er i gang, likeså er partilederdebattene. Men man lar seg ikke akkurat rive med av gårsdagens partilederdebatt på NRK. Debatten hadde fortidens skjær over seg; vi har hørt det før. Samtidig har vi lært noe vesentlig; det betyr ikke så mye hva de sier, vi stoler rett og slett ikke på dem. Og om man håper at debattene skal oppklare hva de enkelte partiene vil med Norge de neste årene, blir vi igjen skuffet. Men det er ikke bare debattdeltakernes skyld, det skyldes vel så mye programlederne – og medias utvalgte politiske kommentatorer.

Omkring 6-700 danskboende iranere og enkelte dansker samlet seg i går ettermiddag på Rådhusplassen i København i solidaritet med de modige iranere, som i disse dager demonstrerer i Iran og sier nei til muslimske regler og nei til undertrykkelse, skriver Jette Dali Plesner i Trykkefrihedsselskapet.

Valget i Iran har tatt en vending som kan lede til bekymring. Etter at den sittende presidenten Ahmadinejad ble kåret til valgets vinner, har det vært enorme protester. I dag dro Ahmadinejad til Russland, samtidig med at utenlandske journalister fra i dag er blitt nektet å dekke opposisjonens demonstrasjoner i Teheran. I tillegg måtte en tsjekkisk diplomat, som representerer EU i Iran, stå skolerett overfor det Iran omfatter er EUs intervenerende og fornærmede erklæringer om presidentvalget.

Vi har hørt om de fire kandidatene til dagens iranske presidentvalg, men kun litt om de 46 millioner velgerne, skriver danske Weekendavisen. Gjennom journalisten Karin Bo Bergquist bok om revolusjonens barn, får vi litt kunnskap om hva som rører seg blant de unge velgerne.