Politikk

I lys av terroren i Oslo og på Utøya brukte lederen av kvinnegruppa Ottar, Asta Beate Håland, sin faste kronikkspalte i Klassekampen til å definere HRS generelt og Hege Storhaug spesielt som antifeminister knyttet til nyfascistisk ideologi. Hålands tittel var således ”Den store løgnen”, med henspeiling på at HRS sitt arbeid for muslimske jenter og kvinner i bunn og grunn har vært et skalkeskjul: vårt prosjekt fra dag en har vært å jobbe mot innvandring og mot det såkalte Eurabia-prosjektet. ”Løgnen er stor”, konkluderte Håland. I dag svarer HRS i samme avis.

At debatten om innvandring, integrering og verdier skulle ha en anstendighet ved seg etter 22.juli, var et klart ønske fra vår fremste politiske ledelse i Arbeiderpartiet. Vi har i måneden som har gått sett mang et eksempel på at særlig ytre venstre flanke synes en slik tanke er lite konstruktiv. I dag publiserer Klassekampen en helside, under tittelen ”Den store løgnen”, som nok en gang bevitner at ønsket om anstendighet ignoreres totalt i den mørkerøde leiren. Det konstrueres et vannvittig bilde av HRS – også basert på konkrete feil avisa selv enkelt kunne sjekket ut av saken – for så å gyve løs på det samme vannviddet.

NRK er på folkemunne blitt kalt ARK, - Arbeiderpartiets Rikskringkasting. Mange på den politiske høyresiden har i alle år påstått at kanalen er venstrevridd. Hvis påstanden skulle medføre riktighet, er dette spesielt uheldig i et land som Norge, hvor man ikke tillater politisk reklame på TV. NRK har maktet å beholde sin dominerende stilling under valgkamp og partiutspørring også etter demonopoliseringen, men har etter hvert fått ganske sterk konkurranse fra TV2.

Den islamske fasdtemåneden ramdan er snart over, og avrundes med eid-festen. Som i fjor løfter muslimske parlamentarikere i Folketinget i Danmark festen inn på Christiansborg. En imam ved navnet Fethullah Gülen skal stå bak arrangementet, en imam som blant annet har oppfordret tilhengerne sine til ”å være gode venner med naboen, utdanne seg og få et god jobb i staten. På den måten overtar de makten. Ikke ved bruk av terror, men med økonomisk og politisk makt”. Skribenten Britta Mogensen er ikke begeistret for det arrangøren selv kaller for et ”politisk arrangement” ettersom religiøse arrangement på Christianborg ble forbudt i fjor.

Diktaturer faller, andre oppstår og noen fortsetter med buisness as usual. Men det vi kan være sikker på er at diktatorer er et utholdende folk – og de har alltid en venn et sted.

I går ble HRS beæret med oppslag på TV2-nyhetene. Anledningen er at Minotenk, stiftet av Abid Raja, inviterte oss til en religiøs feiring, Iftar, for ”åpen dialog” over et ”smakfullt måltid”. Vi glemte å svare på invitasjonen, som altså var verdt et nyhetsoppslag i beste sendetid. Dertil klarte TV2 å vri min uttalelse til at det ikke var en forglemmelse fra vår side likevel: jeg svarte ikke på invitasjonen ”bevisst”, sies det. Det kalles visstnok mediedramaturgi. I min verden kalles det løgn.

Det var med en viss usikkerhet og spenning jeg deltok i debatt i Oslo Studentersamfunn i går kveld om velferdsstaten. Jeg fikk meg heldigvis en fin overraskelse. Stemningen blant studentene og tonen paneldeltakerne imellom var preget av 22/7 – varsomhet – og debatten ble anstendig og saklig, samtidig som jeg tror de fleste opplevde at det var godt å komme i gang med en form for normalisering av tilstanden i landet.

Jo mer jeg har grublet på spørsmålet om hvor Anders Behring Breivik har hentet næring til den ondskapen han besitter, jo mer styrkes jeg i troen på at det er hos tankegodset til islamistiske terrorister. Paradokset er at det han må ha hatet, er det han ble. Derfor er det mest sentrale spørsmålet nå hvordan vi unngår å nøre opp under et slikt hat.

Øyvind Strømmen, frilansjournalist og blogger som har vært svært aktiv med å rette skyts mot innvandringskritiske debattanter etter terroren rammet Norge, fikk en helside i Dagbladet i går der målskiven er Human Rights Service. I dag svarer HRS i et redigert innlegg i papirutgaven og i kronikk på dagbladet.no.

Trine Skei Grande har virkelig frekkhetens nådegave. Etter å ha vært en av dem som mest flittig har stemplet islamkritikk som rasisme og fremmedhat, går hun nå ut i en kronikk i Aftenposten til angrep på det hun kaller gruppetenking. Under tittelen «Den stuerene debatten» ønsker hun «at mennesker skal behandles som individer, ikke gruppe,» skriver Hilde Midtstue.

I kronikk i Dagsavisen i dag oppfordrer Hege Storhaug alle til å følge i Jens Stoltenbergs fotspor, og ikke legge seg på linjen Torbjørn Jagland tegner opp, nemlig ikke å bruke begrepet multikulturalisme lenger, fordi det gir assosiasjoner til Anders Behring Breivik, ei heller å kritisere ideologien multikulturalisme.

I 2003 møtte HRS Fjordman på en kafé i Oslo sentrum. Det ble med dette ene møtet. Hvorfor?

Tanken på hva som skjedde på Utøya er ikke til å bære. Den redsel de unge må ha gjennomlevd, den heslige død noen av dem fikk. Vi dansker kan bidra med å vise medfølelse og solidaritet, ikke til å misbruke tragedien i et politisk spill, skriver Ralf Pittelkow.

HRS har mange gode venner i Danmark, som betyr mye for oss. De stiller opp i så vel tunge som gode stunder. Bekymrende telefoner, SMS og mail tikket således inn 22.juli fra den andre siden av Skagerak. Engasjementet fortsetter med dyp medfølelse med den norske nasjonen, og bekymring over at enkelte misbruker tragedien i politisk øyemed, ikke bare i Norge, men også blant annet i Danmark. Skribent Britta Mogensen deler sine tanker med oss.

22.juli er vår tidsalders 9.april. Anders Behring Breivik erklærte krig mot demokratiet. Hva tiden som kommer vil bringe med seg, vet kun Gud – hvis man tror på en Gud. Behring Breivik skal få massiv motstand – forhåpentligvis uten våpen, forhåpentligvis med saklig og anstendig debatt. Jeg håpet på det gode de første dagene. Jeg håpet blant annet at meningsmotstandere ville besinne seg. At særlig massakren på Utøya – som også massakrerte ord til å beskrive hva ingen andre enn Behring Breivik hadde fantasier til å forutse kunne skje i vårt lille land – ville få oss alle til å følge i Stoltenbergs ånd: at vi ville vise mer omtanke for hverandre, at vi ville føre debatten videre med en langt høyere grad av anstendighet og redelighet. Slik hedrer vi ofrene, tenkte jeg.

Hellas sin gjeld, landets offentlige underskudd og dårlige konkrurranseevne, tilsier at landet på et eller annet tidspunkt får vansker med å betale kreditorene. Hvordan kunne et EU-land komme så til de grader ut å kjøre? Hellas har selvsagt ansvar for tragedien. Landets økonomi er preget av en kvelende stor og ineffektiv offentlig sektor, utstrakt korrupsjon, et grotesk mangelfullt skattesystem og en elendig produktivitet. Men EU er medansvarlig, et EU som blant annet mangler respekt for nasjonale forskjeller blant medlemslandene, skriver Ralf Pittelkow i Jyllands-Posten.

ESA har bestemt at Norge ikke har lov å nekte arbeidsledighetstrygd til utlendinger som kun har jobbet i Norge i kort tid. At Norge har regler som skal forhindre trygdemisbruk, bryr ESA seg ikke om. Tvert om får Norge to måneder (!) på seg til å ordne opp i ”diskrimineringen”.

Helvete er brutt løs i Danmark. Det handler om Schengens åpne grenser og etterfølgende kriminalitet, om megastaten EU som har lagt seg som et klamt teppe over det lille landet, det handler om at flere og flere opplever at politikerne selger ut landet gjennom dommer og regler formulert i Brussel. I stort dreier hele debatten seg om De Anstendige kontra dem som visstnok vil tilbake til huleboerstadiet. Huleboeren Britta Mogensen har gjort seg noen tanker om sitt lands nye tilstand.

Grensekontrolldebatten og Hellas vitner om en farlig avstand mellom EU og den virkeligheten som borgerne opplever, hevder politisk kommentator Ralf Pittelkow. For EUs ønske om å få Hellas’ økonomi til å ligne resten av Europa, er nå beviselig lagt i ruiner. EUs uttrykte motstand mot grensekontroll er av samme karakter: EU vil ikke ha grensekontroll for å styrke EU-identiteten. Denne ovenfra-og-ned-holdningen kan true hele EU.

Audun Lysbakken heter han, og om han gråt da han ble født, kjenner ikke jeg til. Det jeg derimot med sikkerhet kan si, er at å strekke tankene lengre enn til klassisk forståelse av rasisme, mangel på forståelse for selvvalgt utenforskap blant grupper fra den muslimske verden, mager kunnskap om æreskulturens stengsler, et åpenbart misbruk av sære kristne sekter, og å tillegge sine hovedmotstandere synspunkt de aldri har fremmet, fremstår som varemerket til integreringsministeren vår. Hans ”kulturkamp” får det glatte lag av foreldre i Groruddalen.

Over 5 000 asylsøkere har forsvunnet fra asylmottak til ukjent oppholdssted de siste to årene. Tidligere leder av Norsk journalistlag Ann-Margrit Austenå, nå generalsekretær i NOAS, mener det er ”helt greit” at asylsøkere med utreisefrist, og som ikke kan tvangsreturneres, gjemmer seg bort på ukjent adresse. Man kan konstatere at asylinstituttet er ute av kontroll og at asyllobbyens ansvarsfølelse for landets ve og vel glimrer med sitt totale fravær.

Opprørene i Midtøsten gir Vesten en unik mulighet til å påvirke landene i en demokratisk retning. Muligheten skusles bort når man velger å gå i dialog med dem man ser har mest makt, Det muslimske brorskapet. Slik dolkes de unge sekulære kreftene i ryggen, skriver Mehdi Mosaffari.

Leder av Oslo FrP, Christian Tybring-Gjedde, flesker til med eksklusivt tilbud til byrådslederen i Oslo, Stian Berger Røsland (H). Tybring-Gjedde tilbyr Berger Røsland og hans familie å bo gratis i en leilighet på Tveita i ett år. Han presiserer at det ikke bor noen andre etniske norske i blokka, og at det både er grunnskole og videregående skole i umiddelbar nærhet. Men Berger Røsland takker nei. Han trives godt på Slemdal på Oslos vestkant.

Etter at det i Danmark er foreslått å gjeninnføre grensekontrollen, har det utløst en voldsom debatt – langt utenfor Danmarks grenser. Ikke minst rasler Tyskland og EU med moralske sabler. Men Sverige, som har innført grensekontroll etter samme modell, møter ingen protester. Hva slags grenseløst hykleri er dette, spør politisk kommentator i Jyllands-Posten, Ralf Pittelkow.