I en statlig finansiert rapport i 2003 ble Stortinget informert om dumping av barn på koranskoler i Somalia. Året etter kom en ny statlig finansiert rapport som bredt dokumenterte det samme, og der fokuset også var på Pakistan. Tross alle tiltak, tross den brede dokumentasjonen HRS presenterte, ble det ikke løftet en finger for å beskytte disse rettsløse barna, rettsløse i det øyeblikket de landet i foreldrenes opprinnelsesland – land der rettslig beskyttelse av barn glimrer med totalt fravær.
Sak etter sak legges bort
Siden den gang har politiet landet over blitt informert om slike særdeles alvorlige forhold knyttet til konkrete saker. Men politiet har ikke klart å straffeforfølge foreldre og familie her. Kanskje med ett unntak: da en somalisk mann ble dømt for grov omsorgssvikt da han etterlot sønnen hos en for sønnen ukjent familie i Kenya.
Om dette ikke var nok. I 2022 endret norsk lov seg. Fra og med da ble det ikke straffbart lenger å utøve familievold så lenge volden utøves i et land der det er legitimt å denge koner og barn. En norsk statsborger kan bare straffes dersom handlingene er straffbare også etter loven i landet der de er foretatt. Unntak er tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.
I Danmark er rettstilstanden helt annerledes. I 2021 ble en somalisk far utvist fra Danmark fordi han og kona dumpet sine to barn i Somalia på koranskole. Faren ble også dømt for grov vold, mens moren ble dømt for mildere vold. Far fikk ett års fengsel og utvisning, moren fikk seks måneders fengsel, men ikke utvisning.
Etter 25 år i Danmark utvises en far grunnet dumping av barna i Somalia og vold mot dem. Igjen bekrefter Danmark at det er det ledende landet i Europa på innvandringsfeltet. Den norske regjeringen bør legge ut på studietur til vår gamle hovedstad, København, for å lære hvordan man beskytter barn og unge mot grove overgrep, skrev vi den gang.
Ifølge tiltalen var barna utsatt for omsorgssvikt, de ble holt isolert, og deres utvikling og helse ble slik brakt i alvorlig fare.
Dommen kunne idømmes fordi Danmark innførte en ny lovparagraf i 2018: «Med bøter eller fengsel i inntil 4 år straffes den som sender sitt barn til utlandet til forhold som bringer barnets helse og utvikling i alvorlig fare, eller lar barnet ta del i et slikt utenlandsopphold.» Kanskje Norge burde kopiere denne lovteksten? resonnerte vi i 2021. Og hvorfor kan ikke frihetsberøvelse, som allerede eksisterer i lovverket, benyttes når foreldre sender barna tilbake til familiens opprinnelsesland?
Ved dumping bør også foreldre kunne ilegges dagsbøter inntil de har hentet barnet tilbake til Norge.
Mens vi venter på utredning …
Ingenting har skjedd så langt. Eller, det vil si noe har skjedd. Justisdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet skal snart legge frem en utredning om temaet fra et lovutvalg. Her heter det i mandatet: «c) styrking av rettsvernet for barn og unge som er ufrivillig etterlatt i utlandet. Utredningen skal leveres innen 31. januar 2024.» Den er altså forsinket, men den kommer.
Det store spørsmålet nå er dermed om barn av ikke-vestlige endelig skal løftes ut av det etnisk rettslige apartheid de har levd i under alle år innvandringen fra aktuelle land har pågått til Norge.
Det er en rekke allerede eksisterende lover som kunne vært benyttet av påtalemakten. Eksempelvis brukte Oslo tingrett i februar 2004 straffelovens § 219, som omhandler omsorgssvikt, til å dømme en nordafrikansk mann for å ha motarbeidet hustruens integrering. Den 102 år gamle paragrafen i straffeloven sier at mannen i familien kan straffes med fengsel dersom han grovt «krænker sine Pligter mod Ægtefelle eller Barn».
Antiintegrering
– Dette er første gang vi har siktet noen for et slikt forhold, og vi gjorde det bevisst for å få prøvet om denne lovregelen kan anvendes på å nekte integrering, sa lederen av påtaleseksjonen i Oslo politidistrikt, Hanne Kristin Rohde, den gang.
Denne lovbestemmelsen kan også presisere skal gjelde i saker knyttet til dumping av barn, som vel er det beste antiintegrerings-virkemidlet foreldre har, og som opplagt «krenker plikter mot barn».
– Med bakgrunn i det arbeidet som gjøres for å fremme integrering og bekjempe vold i hjemmet, så så vi at dette var noe vi måtte forsøke. I avgjørelsen fra Oslo tingrett er den aktuelle paragrafen for første gang gitt selvstendig betydning for straffutmålingen, og jeg kommer nå til å oppfordre alle juristene i Oslo politidistrikt til å benytte seg av dette i fremtiden, sier Rohde.
Rohdes oppfordring den gang er åpenbart ikke fulgt opp, for ingen er de siste nøyaktig 20 årene dømt i en liknende sak.
Lovverk
Opplæringsloven kan også med hell gjøres om, der det må spesifiseres at det er en plikt å lære norsk. Det er det ikke i dag, og det var det heller ikke i 2003 da vi påpekte denne mangelen i vår første rapport om temaet. Ved å innføre plikt, vil man kunne forfølge foreldre for brudd på loven, da for eksempel skoler i Somalia neppe vil kunne lære barna godt nok norsk.
Skolegang i utlandet bør søkes forhåndsgodkjent av norske myndigheter, der det er foreldrenes plikt å fremlegge dokumentasjon om den aktuelle skolen. Det ligger i sakens natur at koranskoler ikke kan godkjennes, heller ikke langt de fleste andre skoler i aktuelle land, da de ikke vil kvalifisere etter norsk lærerplan og opplæringsloven.
Alt dette for å holde barna i Norge.
Både barneloven, barnevernsloven, opplæringsloven, straffeloven, utlendingsloven og eksempelvis loven om sosiale ytelser, kan komme til anvendelse. Det synes imidlertid klart at det allerede foreliggende lovverket i liten grad benyttes, fordi bevisstheten rundt praksisen fremdeles er urovekkende lav.
Eksempelvis kunne dumpede barn ganske enkelt anses som alle andre bortførte barn. Det norske lovverket er kalibrert for situasjoner der en av foreldrene bortfører barnet til utlandet. På regjeringens nettsider kan vi vise hvilke ressurser og muligheter det finnes i disse sakene:
- Justis- og beredskapsdepartementet bistår i barnebortføringssaker mellom konvensjonsland
- Utenriksdepartementet bistår i barnebortføringssaker til land Norge ikke har et konvensjonssamarbeid med
- Politiet kan gripe inn for å forebygge en bortføring, bistå med å lokalisere barnet eller bortfører, og motta anmeldelser og savnet-meldinger. Les mer om dette under Akutt situasjon og Barnebortføring er straffbart.
Det er paradoksalt at barna er beskyttet av loven dersom en av foreldrene bortfører det, mens ubeskyttet dersom begge foreldrene samarbeider om å få barnet ut av Norge.
Ingen diskriminering eller forskjellsbehandling
I barnekonvensjonen artikkel 2 heter det at rettighetene gjelder for alle barn, og at staten skal sørge for at ingen diskrimineres. Dette innebærer å respektere og garantere barns rettigheter uten forskjellsbehandling av noe slag og uten hensyn til barnets, dets foreldres eller verges rase, farge, kjønn, språk, religion, politiske eller annen oppfatning, nasjonale, etniske eller sosiale opprinnelse, eiendom, funksjonshemming, fødsel eller annen status.
Videre skal alle nødvendige tiltak iverksettes for å sikre at barnet blir vernet mot enhver form for forskjellsbehandling eller straff på grunnlag av stilling, virksomhet, uttalte meninger eller trosoppfatning hos barnets foreldre, verger eller familiemedlemmer.
Sentralt i barnekonvensjonen er forholdet til «barnets beste», som er omtalt i artikkel 3. Dette innebærer at alle tiltak for barn knyttes opp til hva som er det beste for barnet. Barn har også rett til å bli hørt, eventuelt gjennom en representant, i saker som angår barnet.
I artikkel 9 heter det at barn ikke skal atskilles fra foreldrene mot deres vilje, unntatt når dette er til barnets beste.
I artikkel 11 fremheves det at staten skal bekjempe at barn blir tatt ulovlig ut av et land eller hindret fra å reise tilbake. Det heter at:
- Partene skal treffe tiltak for å bekjempe ulovlig utføring til og ikke-retur av barn fra utlandet.
- For dette formål skal partene fremme inngåelse av bilaterale eller multilaterale avtaler eller tiltredelse til eksisterende avtaler.
Barns meninger
Barn har rett til å si sin mening i saker som vedrører det, og barns meninger skal tillegges vekt, jf. konvensjonens artikkel 12. Det presiseres at staten skal tilrettelegge for at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, fritt får gi uttrykk for disse i alle forhold som vedrører det, og at barnets synspunkter blir gitt behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
Videre heter det at for disse formål skal barnet gis særlig anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ behandling som angår barnet, enten direkte eller ved en representant eller et egnet myndighetsorgan og på en måte som samsvarer med vedkommende lands saksbehandlingsregler.
Barnekonvensjonen har i to artikler (artikkel 28 og 29) omtalt barns rett til utdanning og utdanningens formål. Sentrale momenter i denne sammenheng er blant annet at grunnutdanningen skal være obligatorisk og gratis tilgjengelig for alle, samt at det skal treffes tiltak for å oppmuntre til videregående og høyere utdanning.
Så kan det legges til at alle land (utenom USA, som mener det er ivaretatt i grunnloven) har ratifisert barnekonvensjonen, men stater kan reservere seg mot deler av innholdet. Hvem som har gjort hvilke reservasjoner finner du her.
Men tilbake til innledningen: La oss ta en dansk og i alle fall kopiere den nye danske loven av 2018. Det er på tide, det er langt på overtid.