NRK Nyheter meldte i morgentimene torsdag om at fire ambassader varsler om alvorlige saker der barn tar kontakt for å få hjelp til å reise hjem til Norge. Det er de samme fire ambassadene der Norge har fått på plass spesialutsendinger for integrering, og de befinner seg i Amman, Ankara, Islamabad og Nairobi, uten at NRK tar seg bryet med å presisere hvilke land disse byene ligger i.
Jordan, Tyrkia, Pakistan og Kenya er destinasjon for barna fordi foreldrene, som har innvandret til Norge fra disse landene, tviholder på både kultur og religion og påfølgende utøvelse, og frykter at barna skal bli «for norske». At Nairobi i Kenya er valgt ut, kan vel så gjerne handle om at det er mellomstasjon for reiser til Somalia. Ambassadesekretær Rina Kristmoen ved den norske ambassaden i Nairobi bekreftet allerede i 2006 at mange norsk-somaliere reiser tilbake til hjemlandet via Kenya. Ambassadene i destinasjonslandene «hjelper dem med nødpass dersom de er truet eller utsatt for vold» heter det i NRKs reportasje.
– Det kan dreie seg om et ønske om å styrke barnas tilhørighet til foreldrenes kultur, og at de skal gå på skole i utlandet. Elles så kan det handle om å få en ungdom ut av et dårlig miljø med rus og kriminalitet, sier Morten Tjessem, spesialutsending for integrering ved den norske ambassaden i Amman i Jordan.
– Dette kan også handle om å hindre at barn blir sosialt integrert i det norske samfunnet, sier Tjessem videre til NRK Nyheter.
Dette er for øvrig samme Morten Tjessem som i 2017 forfattet en hemmelig rapport om at IMDi anbefalte å frata HRS statsstøtten.
Politiske bremseklosser
I fjor var tallet altså 150. Da snakker vi ikke om antall barn som er dumpet i foreldrenes hjemland, men antall barn som har kontaktet de fire gjeldende ambassadene. Det er en vesensforskjell, for det totale antallet barn som dumpes er langt høyere – og absolutt alle politikere på Stortinget vet det. Engasjementet for disse barna er varierende, men spesielt høyt og progressivt kan det på ingen måte sies å være, og vi har poengtert det en rekke ganger, blant annet i saken Vær ærlig om æresvoldarbeidet, Bøhler, og vi gjengir:
Vi skrøt ganske hemningsløst av Bøhler i 2017 da han gikk på talerstolen i Stortinget med dette spørsmålet:
Jan Bøhler (A): I filmen Hva vil folk si og NRKs reportasjer om barn fra Norge på koranskoler i Somalia er det blitt vist at utsending av barn til familiens opprinnelsesland er et redskap for sterk sosial kontroll som hindrer god integrering. I rapporten Transnasjonal oppvekst fra Institutt for samfunnsforskning framgår det at et stort antall barn sendes på lengre utenlandsopphold, særlig i Somalia, Irak og Pakistan.
Hvilke tiltak vil statsråden sette inn for å ta vare på disse barnas rett til en trygg oppvekst i Norge?
«For oss i HRS blir dette virkelig en test av handlekraften til også Listhaug», kommenterte vi dengang. For spørsmålet kom på overtid.
Rapporten Bøhler viser til er fra 2014, men har «riktig» avsender, altså Institutt for samfunnsforskning. Merk årstallene i følgende: HRS skrev en grundig rapport i 2004, Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn. Her fremmet vi en rekke fornuftige tiltak for å sikre barna oppvekst under trygge forhold i Norge.
Avsender viktigere enn problemet
I 2009 fulgte vi opp med ny rapport, De glemte barna – om barn og unge som ikke er i den norske grunnskolen, der vi kunne konkret tallfeste antall barn og unge i grunnskolen som manglet i norske skoler.
- I Oslo kommune manglet 1 852 elever.
- På landsbasis manglet 3 877 elever.
Dette burde ha skapt et politisk jordskjelv. Men, nei da. Politisk ledelse ville ikke ta tak i verkebyllen. Dette var altså ti år tidligere enn rapporten Bøhler viser til, faktisk året før Bøhlers første stortingsperiode. Hvorfor det skulle gå ytterligere mange år før groruddølingen, som utvilsomt kjente til både rapportene og tilstandene innenfor hjemmenes vegger i Groruddalen, løftet æresproblematikken og -volden, forklarte han selv i en debatt i 2018. Referatet av debatten ligger på Stortingets hjemmesider, og Bøhler uttalte dengang følgende (mine uthevinger):
Så spørsmålet om tilsyn med koranskoler, som vi tar opp i forslag nr. 2, og som har Arbeiderpartiets og SVs støtte, er noe jeg skulle ønske man tenkte videre på hvordan vi skal komme bedre i gang med, og komme videre på. Utrop, det flerkulturelle bladet, en ukeavis som jeg tror ingen mistenker for å ha feil holdninger til spørsmålene, gjorde en stor undersøkelse av moskeer i 2016 som de skrev om i flere nummer, hvor man – og forskeren som gjennomførte de undersøkelsene – konkluderte med at et viktig tiltak til gjengjeld for offentlig støtte som Stortinget og regjeringen bør gjennomføre, er tilsyn med koranskolene og med at det er forsvarlige opplegg, uten å gripe inn i det som er religionsfriheten.
Et annet forslag, som gjelder represalier, restriksjoner, hvordan man håndhever sosial kontroll, som vi dessverre ikke har fått flertall for, gjelder barn som etterlates, ofte i opprinnelseslandet til familien. Det er der fem–seks gode forslag som det er felles komitéinnstilling på det punktet, men det er et punkt jeg gjerne vil gjøre Stortinget veldig oppmerksom på. Da Institutt for samfunnsforskning undersøkte og la fram en rapport i 2014 om hvor mange barn som var etterlatt i utlandet, var tallet i deres forskningsrapport, som jeg ikke har sett betvilt, 3 285 barn, ca. 1 450 barn i Somalia.
Det er altså avsenderen som er vesentlig, ikke faktaene som bringes til torgs. Så kan det legges til at HRS allerede i 2006 kom med en rapport om moskeer i Norge og hvilket kvinnesyn som ble formidlet, i håp om å åpne noen lukkede dører. Men politikerne holdt for øyne og ører. Frykten for at informasjonen og tiltaksforslagene kommer fra noen som påstås å «ha feil holdninger til spørsmålene» har gjort at tematikken ikke har blitt tatt tak i. Så kan man se videre på hvem som har definert at «holdningene er feil». Det er de samme politiske kreftene. Informasjonen som gis er identisk – Utrop og Institutt for samfunnsforskning er «bare» tiår senere ute enn HRS.
Abida Rajas historie
Engasjementet for tusenvis av barn og unge har i årevis vært slapt og sendrektig, og en del av årsaken kan muligens tilskrives nettopp det store antallet barn som lider den skjebnen det er å sendes til foreldrenes hjemland, fratas pass og deretter bli etterlatt. Det har vært, og fortsetter å være, behov for de personlige historiene som kan belyse hva dette reelt sett dreier seg om. Tvangen og dumpingen trenger ansikter utad.
Da Abid Rajas søster Abida i fjor ga ut boken Frihetens øyeblikk, skrev Hege Storhaug i kronikken Gi Abida Raja oppreisning i NRK Ytring at «Vi har aldri i norsk historie fått et så detaljrikt og smertefullt innblikk i livet til en kvinne med innvandrerbakgrunn som i boken til Abida Raja». Og mye av Abidas historie omhandler nettopp det å bli dumpet som en pakke i Pakistan, uten mulighet til å komme seg unna.
Abida Raja ble holdt i Pakistan hos slekt hun knapt kjente fra hun var seks til 13 år. Hun forteller om gråt hver eneste dag, om hvordan hun ikke kunne forstå hvorfor dette ble gjort mot henne, og om savnet etter foreldre og søsken.
Tilbake i Norge var hun så godt som tømt for det norske språket, hun hadde tapt seks års skolegang. Hun klarte heller aldri å fullføre skolegang her før hun igjen ble sendt til Pakistan, denne gangen for å inngå et tvangsekteskap med en voldelig slektning.
Vi i HRS har aldri stoppet å undre oss over hvorfor det stort sett har vært en rungende politisk taushet knyttet til dumping/hjemsendelse av barn født i Norge. Konsekvensene på individnivå kan være dramatiske og skadelige. Det er Abida et levende bevis på.
Abida Rajas historie er grufull, men dessverre ikke unik. Det er innblikket i historien som er unik, for tilsvarende historier gjelder altså et svært stort antall barn, slik HRS har avdekket siden tidlig på 2000-tallet. Allerede da, for tjue år siden, kom HRS over skjebner så gruvekkende at vi var sikre på at et samlet storting ville gjøre noe med problemet. Som skjebnen til Tromsøjenta Samira som ble dumpet i Somalia ettersom hun var blitt «for norsk».
I dagens NRK-reportasje nevnes ikke Abida Raja med et ord, ei heller er hun invitert til å kommentere tallene, eller det faktum at fire utsendte spesialutsendinger for integrering er for få svaler til å gjøre noen sommer for de dumpede barna.
Unnfallenhet i to tiår
Samira fra Tromsø fikk ingen hjelp fra norske instanser til å ta seg tilbake til Norge for tjue år siden, og det fikk heller ikke jenter som var dumpet på ulike koranskoler i muslimske land. Da HRS var i møter med daværende politisk ledelse i Bondevik-regjeringen, var inntrykket at foreldrenes rett til å bestemme hvor barna skal vokse opp var det som måtte prioriteres.
Men – utrolig nok – finnes det en paragraf i norsk lov som kan anvendes. Hege Storhaug påpekte det i kronikken i NRK Ytring:
I 2004 ville daværende leder av påtaleseksjonen i Oslo politidistrikt, Hanne Kristin Rohde, for første gang teste en 120 år gammel paragraf i straffeloven som sier at mannen i familien kan straffes med fengsel dersom han grovt «krænker sine Pligter mod Ægtefelle eller Barn».
Det påhviler politisk ledelse i dag et stort ansvar å følge i Rohdes fotspor.
«(Vi) gjorde det bevisst for å få prøvet om denne lovregelen kan anvendes på å nekte integrering», sa Rhode. Mannen fra Algerie ble dømt til tre års ubetinget fengsel for å ha hindret hustruen i å integrere seg i Norge.
«Fornærmede hadde ikke adgang til å bevege seg utenfor hjemmet uten tillatelse fra tiltalte. Blant annet hentet tiltalte henne da hun etter initiativ fra barnevernet gikk på norskkurs. Hun hadde ikke rett til å snakke med andre kursdeltagere etter kursavslutning. I det offentlige rom måtte hun benytte tradisjonell drakt med slør som tildekker håret og omkranser ansiktet», skrev Oslo tingrett.
Men den snart tjue år gamle dommen har ikke blitt fulgt opp i etterkant. Det hviler ingen tvil om at dumping av barn i utlandet er frihetsberøvelse. Likevel følges ikke Rohdes svært gode initiativ, eller andre initiativ som har blitt pekt på av HRS i to tiår.
Hvorfor nedfelles ikke plikt i opplæringsloven om å lære norsk språk, når det allerede finnes opplæringsplikt i Norge?
Hvorfor stilles ikke krav til forhåndssøknad for overføring av barn fra norsk skole til skoler i utlandet – med krav til dokumentasjon på at skolen holder tilsvarende kvalitet som norsk skole? Hvorfor stilles ingen krav til dokumentasjon vedrørende omsorgssituasjonen disse barna tilbys?
Hvis dette er for vanskelig sier vi indirekte at vi ikke makter denne type innvandring, og da gir svaret seg selv: Da må vi slutte med det.
De 150 barna som kontaktet norske ambassader i fortvilelse i fjor er toppen av et stygt, politisk unnfallende isfjell. Det nærmer seg sommerferie, og igjen vil mange pulter stå tomme ved skolestart til høsten. De politiske tårene som gråtes for disse barna er fremdeles krokodilletårer.
(Foto: Fra HRS’ research-tur i Pakistan i 2004. Jentas foreldre var i Norge)