Kvinner og likestilling

Lederen for Det tyrkiske samfunnet i Tyskland (TGD) etterlyser mer toleranse og foreslår at alle tyske skolebarn skal få ferie under islamske høytider.

Så har media skrudd på repetisjonsknappen. Temaet er tvangsekteskap, og at overgrepet kan ramme barn ned i 14-årsalderen. Dette skrev jeg om som journalist første gang 8.november 1992 i Dagbladet. Det kan slås fast at den gang var fenomenet ukjent, mens det er det ikke i dag. En annen forskjell er at i dag er hjelpetilbudene mange. Men fremdeles er vi kun på symptombehandlingsnivået. Tvangsekteskap er en konsekvens av kollektivistisk og ekstrempatriarkalsk kultur. Denne kulturen, der individenes behov og ønsker i stor grad er utvisket, har etablert seg dypt i Norge gjennom innvandringen fra stort sett den muslimske verden. Dagens og gårsdagens politiske tiltak er fremdeles på samme nivå: Den enkelte utsatte skal hjelpes. Det er en selvfølge. Men vi kommer aldri fenomenet til livs før vi tar et generaloppgjør med årsakene til tvangsekteskapsproblematikken.

Hege Storhaug kritiserte i går Dagbladets vil-gjerne-være-feminster: Marie Simonsen, Martine Aurdal og Marte Michelet. Storhaug hevder M-ene snur ryggen til Dagbladets stolte historie ved å overse undertrykkelsen av muslimske kvinner. M-ene har dertil trukket stigen opp etter seg; for da kan M-ene sitte der oppe med skjørtekanten der de vil og håret flagrende eller ikke, og slenge om seg med det de tror er visdomsord. Men å debattere med Storhaug, nei det tør ikke de samme M-ene.

Hege Storhaug utfordrer Dagbladets tre M-er i avisens egne spalter, det vil si Marie (Simonsen), Marte (Michelet) og Martine (Aurdal). Storhaug mener de tre M-ene har snudd ryggen til Dagbladets stolte historie som en sentral aktør i kvinnekampen. M-ene har nemlig vendt en kald skulder til undertrykkelsen av muslimske jenter og kvinner i Norge. Deres sårbare livssituasjon er stort sette et ikke-tema for M-ene, mener Storhaug. Men ikke bare det. Når først muslimske jenter og kvinner er verdt en kommentar fra en av M-ene, utvises en ”sofistikert form for rasisme”, fordi muslimske jenter og kvinner ikke tilkjennegis samme behov som M-ene.

Aud Talle er tyst som graven. Det samme er Institutt for samfunnsforskning. Jeg er ikke forundret. Hadde de hatt en god sak, hadde de selvsagt gått høyt ut på banen. Manipulasjonene deres og den gjennomgående uredeligheten innen temaet kjønnslemlestelse, er grundig avkledd i boken ”Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge”. Kanskje de ville tjent på å gå ut og beklage?

HRS har i årevis fokusert på problematikken med kjønnslemlestelse av norske jenter. Det politiske svaret har i hovedsak handlet om antall. Informasjonsleder i HRS, Hege Storhaug, tar i sin siste bok, ”Rundlurt”, opp nettopp denne antallsfokusering, og hvordan politikere, forskere og media tilsynelatende virker fornøyd med at andelen lemlestinger er ”færre enn antatt”. Et slikt fokus kan vanskelig tolkes som noe annet enn en hentydning på at de som mener noe annet, overdriver. Vårt svar er: bevis det. Utfordringen er nemlig at det er like vanskelig å bevise at mange lemlestes, som at få lemlestes. Forskerne Inger-Lise Lien og Mona-Iren Hauge fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, forklarer hvorfor i et innlegg i gårsdagens Aftenposten.

Kan hijab erstatte kjønnslemlestelse som et uttrykk for jomfruelighet og dyd? Den som leser Aud Talle og Institutt for samfunnsforskning sine argumenter for at kjønnslemlestelse er på retur i Norge, kan vanskelig tro annet. Det politiske og karrieremessige spillet rundt kjønnslemlestelse pågår nå i Aftenpostens spalter.

En 30 år gammel mann i Nederland er frikjent for å ha kjønnslemlestet datteren på fem år. Mannen, som har røtter i Marokko, benektet forholdet under den ukelange rettssaken, og retten mente det ikke var ført tilstrekkelig bevis for at han selv hadde utført overgrepet.

Forslaget har versert i flere år, og i sommer har en Venstrepolitiker prøvd å score poeng ved å dra det opp av hatten igjen: Det handler om å forebygge tvangsekteskap ved at unge skal avlegge en såkalt viljeserklæring om ekteskapsinngåelse før de reiser ut av Norge til et visumpliktig land for å gifte seg. Tiltaket kan ved første øyekast forføre dem som ikke har forstått fryktkulturens vesen.

Hilde Lidén ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) prøvde å bortforklare konklusjonene i ISFs rapport i fjor om kjønnslemlestelse (Aftenposten 2.september, ikke på nettet). Under tittelen ”Omfanget ikke avdekket”, svarer hun på Hege Storhaugs kritikk av ISF i boken ”Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge”. Storhaug viser at ISF konkluderte med at utbredelsen av kjønnslemlestelse er på retur, og at dagens politikk således fungerer etter intensjonen. I dag svarer Storhaug Lidén i samme avis.

Nederland kan få sin første domfellelse i sak om kjønnslemlestelse. Det mest oppsiktsvekkende ved saken er at tiltalte er en far med marokkansk bakgrunn. At kjønnslemlestelse foregår i Marokko er aldri rapportert, og landet er heller ikke inkludert i oversikten til verdens helseorganisasjon (WHO) eller andre tunge organ. Betyr dette at flere grupper i Europa adapterer kjønnslemlestelse som ledd i seksuell kontroll over døtrene?

Igjen rapporterer media om at homofile på Grønland i Oslo trues av personer med muslimsk bakgrunn. Eksperten som uttaler seg om utviklingen, Thomas Hylland Eriksen, sier rett ut at det er ”et åpent spørsmål hva som skjer med homofiles rettigheter i ’det nye Norge’ ”. Ja, vi er mange som har advart mot det multikulturelle eksperimentets eksplosive sider, og vi er like mange som har blitt latterliggjort for våre advarsler i menneskerettighetenes navn av samme Hylland Eriksen.

På lederplass prøver Aftenposten å narre folket til å tro at antall jenter som kjønnslemlestes i Norge, er ”synkende”. Slik bekrefter Aftenposten hele utgangspunktet for boken ”Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge", der jeg peker på hvordan forskere, politikere og media går sammen om å skape myter og vrengebilder.

I Sverige blir diskrimineringsombudet beskyldt for å benytte sin rolle til å etablere en ny business. Businessen handler om at ombudet i økende omfang bidrar til at arbeidsgivere og skoler blir anmeldt for diskriminering. De ”diskriminerte” tildeles økonomisk oppreisning, typisk i et forlik. Dette er blitt en måte å tjene penger på, hevder den tidligere Medborgarnas flyktingombudsman. Han krever at i et rettssamfunn skal slike saker håndteres i rettsvesenet.

Et somalisk foreldrepar i Hordaland ble i forrige uke fengslet i tre uker, siktet for kjønnslemlestelse. Nå viser det seg at barna ikke var lemlestet. Forsvareren stiller seg undrende til at en lege kunne ta feil om noe slikt.

En imam i Trondheim mener at kjønnslemlestelse er i strid med islam. Dette vil han bevise ved en egen bok om emnet.

På fredag ble det kjent at et forelderpar med somalisk bakgrunn i Hordaland ble varetektsfengslet i tre uker, siktet for kjønnslemlestelse av to døtre. Barna er i barnehagealder og politiet mener lemlestelsene har funnet sted innen de fire siste årene. Det er første gang i norsk historie at både en mor og far varetektsfengsles for kjønnslemlestelse.

Klassekampen presenterer somaliske mødre I Norge som ”ofre”. Ofre for et Norge som ikke aksepterer de groveste overgrepene mot barn, kjønnslemlestelse. Det er så ille nå med ”forfølgelse” av somaliere I Norge fra myndighetenes side, skal vi tro avisen, at somaliere ser seg nødt til å flykte tilbake til det krigsherjede landet. En mer konstruert virkelighet – og mangel på virkelighetsforståelse – skal man lete lenge etter.

I dag må en 17-årig gutt forklare seg i retten hvordan det kunne ha seg at han helt umotivert overfalt iranskfødte Salemi (48). Det grove overfallet ble fulgt med nazihilsen og uttrykk som ”jævla pakkis”, ”jeg hater svartinger” og lignende. 17-åringen avviser at dette har noe med rasisme å gjøre. Da kan man jo spørre seg: Hva er rasisme da?

Kjønnslemlestelse er på dagsordenen i disse tider. Det skulle bare mangle. Men en verre politisk slalåmkjøring og handlingslammelse knyttet til bestialske overgrep finnes vel knapt i norsk samtid. Debatten kommer knapt videre. Som når det nok en gang sies at å straffe foreldre for å ha skjært i et barns underliv er et nytt overgrep mot barnet (!). Den logiske konsekvensen må jo da bli at foreldre som mishandler barna sine, fysisk eller seksuelt, heller ikke må straffes. Er det hudfarge det hele koker ned til igjen, når slike påstander fremmes? At vi tross ”mangfoldsår og alle flerkulturelle festtaler”, fremdeles ikke evner å være fargeblinde overfor Norges barn?

I januar i år anmeldte HRS en 43 år gammel somalisk far for medvirkning til kjønnslemlestelse av datteren på rundt 10 år, samt en rekke andre alvorlige forhold. Politiet i Hønefoss har nå frafalt siktelsen for kjønnslemlestelse etter hva politiet selv karakteriserer som ”grundig etterforskning”. Vi er dessverre ikke overbevist om at hver stein er snudd i saken. Men den store synderen i saken er uansett Regjeringen.

Hvor mange norske jenter blir lemlestet? To, seks, ti, 20, 50, 100 i året? Ingen vet, men du verden så enige politikerne er: kjønnslemlestelse er en alvorlig forbrytelse og en prioritert oppgave. Prioriteringen sitter derimot langt inne, for enda har ingen saker om kjønnslemlestelse vært prøvd i noen norsk rettssal. Forklaringen er enkel; enten har ikke politiet kompetanse til å etterforske sakene grundig nok, eller så har de rett og slett ikke ressurser til å få etterforsket sakene i det hele tatt. Kan norske politikere godta denne situasjonen?

I dag legger justisminister Knut Storberget (Ap) fram det bebudede forslaget om lovendring når det gjelder foreldelsesfristen på kjønnslemlestelse. Endringen kan kanskje bidra til å få flere saker opp i retten, samtidig med at det kan ha en preventiv effekt. For foreldre kan ikke lenger være trygge på at bare de får lemlestingen utført, så går de etter all sannsynlighet fri.

Ofte når jeg skal skrive Dagbladet ender det opp med Dagbaldet, hvilket jeg ikke lenger tror er en tilfeldighet. Noe mer ball enn det som komme på trykk i den avisen, skal man faktisk lete lenge etter. Denne gangen er det politisk redaktør Marie Simonsen – ”feministen” som mener at helseundersøkelser av hele kroppen til jenter er en alvorlig inngripen i privatlivets fred. Ja, riktig: vi snakker om kjønnslemlestelse.