Integrering og integreringspolitikk

Forfatter Vigdis Hjorth er ikke redd for at likestillingen i Norge er truet av konservative innvandrere. Hun er ikke redd for islamisering. Hun frykter ikke for homofiles rettigheter. Ei heller for den vestlige kulturen. Hun er nemlig overbevist om at det vestlige likestillingsprosjektets overlegenhet. Som hun skriver: ” At noen innvandrerkvinner holdes innendørs er trist, men ikke truende for kvinner flest. At fengsler fylles opp av menn med innvandrerbakgrunn representerer en kostnad og viser at integreringen har feilet, men er ingen trussel mot det norske samfunn. Det finnes ikke mindre innflytelsesrike grupper enn innelukkede kvinner og fengslede menn.” Dette må kunne kalles en ærlig fremlegging av mangel på solidaritet.

Inntil for et par år siden var standardsvaret når det gjaldt integrering at man skulle se til England, nærmere bestemt Bradford. Der hadde innvandrere, særlig pakistanere, vært i årtier lengre enn i Norge, og integreringen gikk så det suste. Helgas artikkel fra Bradford i Aftenposten kan imidlertid fortelle en helt annen historie.

En mistanke om en slående imam måtte til for at Dagsavisen skulle innrømme at dialog neppe er det eneste saliggjørende virkemiddelet i integreringen. I lederen tar de dertil til orde for at når det gjelder fysisk avstraffelse av barn så gjelder bare ”én kultur” – hvilket vanskelig kan tolkes som annet enn at her er det ikke noe å diskutere.

Så var tallene på bordet for det de fleste av oss har hatt en mistanke om. Kontantstøtten er først og fremst er verktøy for innvandrermødre til å ikke ha barna i barnehage og til selv å ikke være på arbeidsmarkedet. Åtte av ti toåringer som mottar kontantstøtte i Oslo, er barn med innvandrerbakgrunn. Barne- og likestillingsminster Anniken Huitfeldt (Ap) vil fjerne ordningen.

Barnevernet sliter med å finne foster- og beredskapshjem for barn med innvandrerbakgrunn, for ”disse barna” regnes tydeligvis ikke av barnevernet som norske. - Det er viktig at disse barna for beholde familiens kultur, sier lederen for den regional fosterhjemstjeneste. Imamen (!) applauderer. Kanskje det hadde vært like greit å si det rett ut: muslimske barn må plasseres hos muslimer. Men mener barna dette er det viktigste?

Trusler om æresdrap, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og hjemsendelse. Dette er de nye problemstillingene barnevernet i Stokke stadig oftere møter. Nå kaller de det en ”trend”. Men de erfarer nederlag i sak etter sak, og mener de må ha muslimsk bistand for å kunne hjelpe. Det er et knefall både overfor de hjelptrengende og norsk lov.

Kommende søndag er det duket for nok et Abid Raja-møte i Litteraturhuset. Denne gangen er den terrormistenkte tidligere Taliban-helseministeren, som også er dømt for vold mot datteren, hovedattraksjonen. Den vel så ekstreme ”norske” imanen Zulqarnain Sakander Madni, som ønsker seg et Norge ala den arabiske halvøya på 600-tallet, er også invitert. Resten av debattpanelet er andre imamer i Norge. Og temaet? Jo, det er hvordan imamer og moskeer kan forebygge kriminalitet som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Regjeringen vil skjerpe kravene for å bli norsk statsborger. Blant annet må en nå beherske norsk språk for å kunne få statsborgerskapet. Men det forunderlige er at er man norsk statsborger, ja da trenger man ikke beherske det norske språket.

TV 2 har avdekket at Norges største innvandrerorganisasjon, Pakistan Velferds Organisasjon, har bedrevet med juks. De har blant annet løyet om medlemstall og forfalsket underskrifter til dertil falske utbetalinger. Nå har Høyres Oktay Dahl fått nok, og har politianmeldt organisasjonen. Men det gjenstår nok en formidabel politisk ryddejobb også.

Jeg sier det igjen: Jeg elsker fredager. Fredager er den dagen da skribenter i helgens lykkerus overgår seg selv med fantastiske kommentarer. Men at jeg skulle omfavne Trude Ringheim i Dagbladet, det hadde jeg aldri trodd, og antakelig er det til Ringheims forargelse.

Om lag 80 prosent av muslimske kvinner i Italia snakker ikke italiensk. 83 prosent av kvinnene får ikke forlate hjemmet uten mannlig anstand. Deres barn går ofte i egne skoler. Den dårlige integreringen av muslimer har ført til et dramatisk lovforslag som nå ligger i parlamentet: Det skal bli forbudt å bygge moskeer i en mils omkrets fra kirker, imamer må snakke italiensk, og bønnerop skal forbys. Et parlamentsmedlem krever også at den ideologiske basisen til moskeer skal gjennomgås.

Sikhene i det britiske politiet er fritatt fra å bruke hjelm fordi deres religion krever at de bruker turban. Men det innebærer at de ikke kan gjøre tjeneste som væpnet politi, som krever bruk av skuddsikre hjelmer. Nå krever sikh-politiet skuddsikre turbaner, som det så langt ikke har lyktes å produsere. Sikh-politiet hevder at mangelen på skuddsikre turbaner er rasisme.

Over en av syv elever i grunnskolene i England snakker engelsk som andrespråk. Problemet er økende, og skolene sier de må ha mer penger for å løse utfordringen. Andre mener det må en innvandringspause til.

Ny forskning viser at barnevernet risikerer å fatte vedtak på sviktende grunnlag på grunn av dårlige tolker. Det handler både om tolker som oversetter feil, gir ”tilleggsinformasjon”, som ”forklarer” hendelser ved å vise til kulturelle forskjeller eller inntar en trøstefunksjon. Flere frykter også at tolken skal sladre. I tillegg har barnevernet manglende kunnskaper om bruk av tolk.

Bydelen Rosengård i Malmö snudde ryggen til Sverige for flere år siden. De dystreste spådommen har vært at Europa vil oppleve lavintens krigføring i de mest lukkede enklavene som Rosengård de kommende årene. Dette må kunne sies å være situasjonen nå i bydelen i den sydsvenske byen Malmö. Politiet ser ut til å resignere overfor vold og brannstiftelser. Politikerne virker handlingslammet, samtidig som et oppsiktsvekkende tiltak presenteres, et tiltak som bekrefter krigslignende tilstander: Portforbud.

Bråket i Rosengård utløste ikke bare vold og hærverk. Det ga også opphavet til en allianse mellom venstreekstreme og islamisme, skriver Fredrik Ekelund.

Det begynner å gå opp for flere og flere at innvandrerkvinnene er en sentral nøkkel for å få til integrering. Nå har noen politiske representanter fra de nordiske landene gått sammen for å initiere en satsning på disse kvinnene – det er jammen ikke for tidlig, men samtidig utelater de samme den vanskeligste utfordringen; nemlig ulik verdiforankring.

Noe av det verste noen kan gjøre i integreringsdebatten, er å ta til orde for assimilering av innvandrere. For når selv ikke ideer om integrering, eller det enda mer givende: inkludering, nødvendigvis blir oppfattet som positivt, ja, da kan man bare tenke seg hvordan assimilering blir mottatt. Forsker og forfatter Kasper Støvring har fundert litt over assimileringsideen.

Når en svensk kvinne som ikke er religiøs og en mann fra Midt-Østen som er tradisjonell troende muslim blir forelsket og får barn – da er sjansen liten for at forholdet holder. Det mener Ayoub Chibli, familierådgiver ved den store moskeen utenfor Rosengård i Malmö.

Innvandring er et udelt gode, sier politimester Bastian. Sludder, repliserer tante Sofie, som mener Kardemomme by ikke stiller nok krav, og dermed får vi ikke utnyttet innvandreres ressurser godt nok. Rollene bekles av Civitas Torkel Brekke, FrPs Per Sandberg, Aps Libe Rieber-Mohn og TV2s Gerhard Helskog.

Ingen har vært i stand til å definere begrepet, radikal islam, hevder Christian Tybring-Gjedde og Terje Lauritzen, begge FrP, samtidig som alle aktører i debatten har ”vært helt klare på at det skal bekjempes”. Men bekjempelsen må ”visstnok gjøres med sosialdemokratisk kløkt og varsomhet. For på veien må vi nemlig hverken stigmatisere eller generalisere, ei heller såre, krenke eller støte en eneste muslim”, sier de.

Året 1984 ble skjebnesvangert for en mann ved navn Ray Honeyford. Han var da rektor ved Drummond School i Bradford i England, en skole med overvekt av asiatiske elever. Honeyfords erfaring var at mange av elevene, særlig de med muslimsk bakgrunn, i liten grad deltok i det britiske samfunnet. Han tok til orde for tiltak som bedre engelskopplæring og undervisning i britisk kultur, historie og tradisjoner. Dertil kritiserte han at muslimske foreldre ikke tillot deres døtre å delta i drama, dans og sport, og mente praksisen med å sende barna på lengre opphold i foreldrenes hjemland både var uheldig og ulovlig. For dette ble Honeyford stemplet som rasist, og på skolen ble han møtt av elevene med ”Ray-cist”. Han ble presset til å forlate sin rektorstilling. Kort tid etter byttet Drummond School navn, til det urdiske navnet Iqra School, som den stadig heter i dag. Forfatter Helle Merete Brix forteller her historien om Honeyford, 25 år etter, men - dessverre - mer aktuell enn noen gang.

Den siste tids debatt knyttet til blant annet blasfemiparagrafen, hijab, radikal islam, og ikke minst siste skudd på stammen: hat, har en lærerik bieffekt. Nemlig at stadig flere opplever at å ta offentlig stilling til verdirelaterte samfunnsspørsmål også innebærer at en raskt blir satt i bås. En kan forklare at båsen slett ikke passer for egne holdninger og meninger, og dertil argumentere godt som bare det, men det nytter ikke. En blir regelrett tjoret fast i båsen av meningsmotstandere. I integrerings- og innvandringsdebatten er for mange den verste båsen i låven hos FrP. I frykt for konsekvensene av å bli tatt til inntekt for FrP holder samfunnsforskere og andre seg vekk, eller de er nøye med å forklare at eget standpunkt har motsatt formål enn FrPs. Dermed er man med på å holde liv i båssettingen, med det resultat at debattene blir dårligere. Kanskje på tide med et frislepp?

Forsker Henrik Thune tar munnen så full i dagens Aftenposten, at det renner fullstendig over. Hans påstander om islam og innvandring er dessverre typisk fra mangt et akademisk hold. Det slenges ut påstander og hypoteser som knapt har noen som rot i virkeligheten. Eksempel: ”Det store flertallet” muslimer i Norge ”er kommet som flyktninger”. Kanskje Thune skulle sjekket et par statistikker før han signerer kommentarer i Norges største abonnementsavis?