Rita Karlsen, HRS
Det hagler med stein, molotovcocktails og andre eksplosiver fra balkonger og hustak når politiet beveger seg inn i Rosengård. Arbeidsforholdene for politiet er blitt uutholdelige. “Vi kan ikke gå rundt med hjelm, knebeskyttelse og skulderbeskyttelse hele tiden på dagtid der. Herregården (det mest belastede området i Rosengård, vår merknad), er dritvanskelig for oss å arbeide i.” Ordene tilhører nærpolitisjefen Börje Aronsson. Sydsvenskans reporter spør om politiet ikke kan være til stede konstant – for ingen stifter vel en brann rett foran øynene på politiet? Aronsson forteller at politiet i 2007 var hyppig til stede i uniform. Men SMS-ene fyker i det politiet observeres, og det hagler med stein ”fra høyre og venstre. Derfor prøver vi å arbeide på en annen måte, med spaning”.
Opprettholdes lov og orden? Nei, politiet får ingen til å vitne. Fryktkultur råder. Skal politiet klare å rettsforfølge lovbrytere, må de tas på fersk gjerning. Men det var det med arbeidsforholdene som gjør det så vanskelig å overhodet være til stede.
Så hva er problemet? Det kan ikke Aronsson svare ”klokkerent” på, annet enn at ”det fins en grunnleggende problematikk som jeg forsøker å ta opp i alle forum, for politikere i kommunene og statsråder, at Herrgården er en katastrofe. Det trengs helt andre tiltak enn fra politiet og redningstjenesten”.
Tiltak overfor unge kriminelle hjelper ikke. ”De kommer tilbake”. Reporteren undrer seg om det ikke bare handler om at politiet må være på plass og overvåke? Svaret er: ”Utopi.” Det er ikke ressurser. ”Den dagen jeg kan plassere en politikonstabel på hvert hjørne, døgnet rundt, syv dager i uken, den dagen kommer aldri til å komme. Så enkelt er det,” svarer Aronsson.
Men hvilke ressurser vil Aronsson ha? ”Jeg kan ikke svare på det. Fikk jeg 300 politibetjenter ville jeg ikke klare å løse det. Du må inn til kjerne av problemet. Se samfunnsansvaret.”
Burde ikke politiet ha en midlertidig løsning i påvente av politisk handling? ”Jo visst. Du stiller spørsmålene og gir svarene… Under de forutsetningene som vi i dag arbeider under makter vi ikke problemene i Herrgården.”
Kan man tolke situasjonen som annet enn at steinkasterne har vunnet, spør reporteren? ”Du prater som om det er en forballkamp. Det liker jeg ikke. Men du kan skrive at politiet har store bekymringer og problem med å få stilt folk for domstolen, og at politiet har mislykkes så langt.”
Politikerne i Malmö blir spurt det umulige spørsmålet: Hva bør gjøres som gir raske resultat? Svarene er dialog og rettsforfølgelse. Politiet må slutte å bare stå og se på steinkasterne, politiet må gripe inn når noe ulovlig skjer (ordføreren Ilmar Reepalu fra sosialdemokratene, som avviste at Rosengård hadde særskilte problemer tidligere i år da FrP satte søkelyset på denne bydelen). Voksne må ta ansvar, sies det videre. Men ”bomben” kommer fra Moderaternas representant: Portforbud, og innreiseforbud for utenforstående.
Styrkeleder for redningstjenesten, Henrik Persson, fratrådte stillingen for få dager siden. Resignasjon.
Resignasjon er langt på vei også svaret fra politikerne. Man svever i villfarelse og utopiske løsninger. Vi tror løsningen er brutal, men nødvendig: Rosengård må avvikles, og beboerne må flyttes til svenskdominerte områder. Da kan de neste generasjonene ha en mulighet til å leve i Sverige.
I boken Men størst av alt er friheten, tok Hege Storhaug opp tragedien Rosengård, en tragedie som har eskalert siden den gang:
Utviklingen av gettoer, også kalt enklaver, har eksplodert i omfang i Sverige. Den mest lukkede enklaven i hele Skandinavia, synes nettopp å være i Sverige, nærmere bestemt Rosengård i Malmö. I Malmö er snart halvparten av befolkningen innvandrere, og i bydelen Rosengård er over 90 prosent av beboerne av ikke-vestlig opphav, de fleste arabere.
Rosengård oppfatter jeg som selve antitesen på integrasjon og et monument over feilslått svensk innvandrings- og integreringspolitikk. I Rosengård kan man bo hele livet uten å forholde seg til det svenske storsamfunnet, med unntak av kontakt med sosiale myndigheter. Rosengård er slik sett et grelt eksempel på det svenskene kaller for ”utenforskap”, og har derfor blitt bredt omtalt i internasjonale medier i både Europa og USA. Det er særlig den høye kriminaliteten, de nærmest lovløse tilstandene, og den betydelige islamiseringen, som får både legfolk, skribenter og fagfolk til å rope et rungende varsku. Den fagpersonen som har studert fenomenet Rosengård nærmest, er den svenske sosialantropologen Aje Carlbom. Han bodde i Rosengård i tre år for å gjøre feltstudie. Det er særlig tre faktorer Carlbom mener ligger til grunn for at Rosengård er blitt en muslimsk enklave i Sverige: Avindustrialiseringen som begynte på 1970-tallet førte til at innvandrere falt ut av arbeidsmarkedet grunnet dårlig skolering. I dag er ca ti prosent av kvinnene og under 20 prosent av mennene i arbeid. Innvandringen har vært svært høy, både ved at Sverige forholdsmessig har tatt i mot langt flere flyktninger enn andre europeiske land, samt at praksisen med å hente nye ektefeller i opprinnelseslandet har vært høy, og i liten grad forsøkt regulert. Store kulturelt ensartede grupper har derfor fått etablere seg. I tillegg har den svenske ideologien vært en forskjønning av det multikulturelle, med en ”toleranse overfor fremmede kulturer som den høyeste verdi”, sier Carlbom.
I Rosengård har beboerne tilgang til alle mulige egenkulturelle og offentlige servicetilbud på eget språk. De trenger ikke lære seg svensk eller å tilegne seg kunnskap om storsamfunnet. Arabisk er innført som undervisningsspråk i den offentlige skolen (også i Malmö). Moskeer er blitt det sentrale møtestedet. Her går barna på koranskole, de får leksehjelp, klær og mat. Barna kan også plasseres i muslimsk barnehager og i muslimske friskoler. Mange av dem blir ettspråklige – de snakker kun arabisk selv om de er født i Sverige. Foreldre uttrykker redsel for at barna skal påvirkes av vestlig moral. Derfor plasseres barna i religiøse institusjoner, for å få ”den ideologiske ’vaksinen’ som er nødvendig for å holde dem på rett vei – på islams vei”, som Carlbom sier det. Man velger etnisk og religiøs integrasjon i stedet for integrasjon i majoritetssamfunnet.
I en enklave som Rosengård har islamister godt grep om befolkningen og politisert islam har gode vekstvilkår. Man møter eksempelvis knapt en kvinne i Rosengård som ikke er strengt tildekket. De arabiske innbyggerne kommer fra land med store sosiale, økonomiske og demokratiske problemer, jamfør de forutnevnte FN-rapportene fra araberverden. Med denne ballasten i ryggsekken når man migrerer og bosetter seg i en enklave som Rosengård, ”bringes man inn i en global marginalisering, i ingenmannsland”. Det blir vanskelig å skape et meningsfullt liv. Et marginalisert liv fører videre til at mange gjør islam til sitt livsprosjekt. ”Religionen anvendes til å organisere hele deres liv,” ifølge Carlbom.
Rosengård har snudd ryggen til Sverige. De sosiale problemene har eksplodert, ikke bare i Rosengård, men i Malmö som sådan. I en artikkelserie i Aftonbladet i september 2004 avdekkes det en nesten ufattelig virkelighet: Politiet sier rett ut at de ikke har kontroll over Malmö. Voldskriminaliteten herjer byen. Når politiet tilkalles ved eksempelvis voldelige oppgjør innvandrere i mellom, må de operative selv ha politibeskyttelse. Ambulansepersonell har ordre om å avvente bistand til ofrene inntil politiet er på plass for å gi helsepersonellet beskyttelse mot mobben: ”Vi kommer for å hjelpe og så spytter de på oss. Det er vanskelig å jobbe når man hele tiden må ha et øye i bakhodet,” forteller helsepersonell. Likeledes angripes branntjenestepersonell som eksempelvis prøver å slokke en brennende moske. Offentlige transportmidler er betydelig redusert, da sjåfører ikke våger å kjøre inn i bydeler som Rosengård. I 2006 ble en ungdomsskole bestemt nedlagt. Skolen var flere ganger stukket i brann. Lærere ble utsatt for voldsovergep, også ved bruk av pistol. Myndighetene så ingen mulighet for å snu utviklingen.
Vanlige folk tør sjeldent gripe inn når noen overfalles på åpen gate. Man frykter selv å bli et voldsoffer grunnet den utstrakte bruken av kniver og andre våpen. En kvinne som flyktet fra det krigsherjede Afghanistan i 2003 beskriver situasjonen slik for Aftonbladet: ”I 20 år mens jeg bodde i Afghanistan var det krig – og så er det krig her også. Jeg er redd for å gå ut, og jeg er redd for å slippe barna ut.” En ansatt i politiet i Skåne sier det slik: ”Alle som jobber innen rettsvesenet opplever at det blir verre og verre: mer vold, grovere vold.”