Integrering og integreringspolitikk

HRS publiserte i fjor et notat som forteller om flyttemønsteret i Oslo. Tallene avdekket at jo flere innvandrere i en bydel, særlig av ikke-vestlig opprinnelse, jo større er fraflyttingen av etnisk norske. Spesielt rammet er bydelene i Groruddalen og Søndre-Nordstrand. I denne forbindelse uttrykte vi forundring over at SSB ikke på eget initiativ har formidlet den dramatiske demografiske utviklingen i Oslo, nettopp fordi en slik segregering neppe er ønskelige for Oslos befolkning. SSB avviste imidlertid en slik utvikling som uinteressant. Det gjør derimot ikke mange av dem som bor i disse bydelene, men det er sjelden vi hører fra dem i offentligheten. Men nå sier en far det rett ut: Han tar ikke sjansen på å la sine barn vokse opp i Groruddalen.

Angela Merkels oppgjør med multikulturalismen i fjor manifesterer seg nå i konkrete integreringspolitiske tiltak: tvangsekteskap forbys ved lov, tiltak settes inn mot proformaekteskap, og for å få permanent opphold i landet må man bestå språk- og kunnskapsprøve.

Det er åpenbart at Regjeringen er i villrede når det gjelder integreringspolitikken. Regjeringens inkluderingsutvalg, som ikke må forveksles med Arbeiderpartiets inkluderingsutvalg, lanserer nå det de kaller en ”dialogomat”. Hva dette merkelige ordet skal bety vet ikke jeg, men det hele baserer seg på at alle som ønsker kan besvare et spørreskjema. Og så heter det at ”Nå kan du bestemme integreringspolitikken”. Jeg tillater meg å tvile.

Danmark har fått ny integrasjonsminister. Søren Pind utmerket seg med usedvanlig klar tale i fjor da han ga uttrykk for hvor trett og lei han var av alt pratet om integrering. Pind pekte på verdimessig assimilering som løsning på integreringsutfordringene. Nå sitter han altså i den øverste politiske integreringsstolen i Danmark. Vil han fortsette med klar tale som varemerke – uten konkrete tiltak – eller vil vi nå se en ny statsråd i Danmark som lager vei i vellinga? Jyllands-Postens kommentator Ralf Pittelkow mener Søren Pinds troverdighet nå er Avhengig av at han bruker de instrumenter han kan som statsråd: regler og lovverk, og et klart budskap om hva som fordres konkret av innvandrere for å bli en fullverdig dansk borger.

Den nye integreringsminister i Danmark, Søren Pind, kan bli den første europeiske minister på innvandrings- og integreringsfeltet som markerer seg som en verdiminister. Pind fastslår at Danmark står i en kulturkamp, der det er viktig å sikre det danske samfunnets fremtid ved felleskap, frihetsverdier og tillit.

Kvinnedagen fikk et noe bestemt uttrykk i Danmark. Fire statsråder måtte gå, to av dem kvinner, og fire nye menn ble satt inn. En av de mest interessante, er Søren Pind som integreringsminister. Pind er kjent for å avvise integrering, men taler derimot varmt for assimilering.

Norge skal bli «verdensmestere i mangfold». Vi blir ikke spurt, vi blir fortalt. De som bestemmer, oppfatter multikulturalisme, det som på norsk kalles «flerkultur», som noe udelt positivt. Vi skal altså bli verdens mest heterogene samfunn. Midlet til å nå målet er storstilt fremmedkulturell innvandring kombinert med milde integreringstiltak. Resultatet er selv-segregerte innvandrersamfunn, skriver Asle Toje.

Morgenbladet har startet opp en spalte, den såkalte ”Etikeren”, som kunne vært interessant, men som dessverre fremstår som mer enn komisk. Hvem denne overdommeren - eller ”etikeren” - er, forblir en hemmelighet, og det er kanskje like bra. Også spørsmålsstilleren, eller den som fremlegger det etiske problemet, er anonym. Således aner jeg aner ikke om det hele er oppspinn, men den anonyme etikeren fornekter seg i alle fall ikke.

Vil nedrivning av høyblokker og annen renovasjon løse integreringsproblemene i Groruddalen? Nei, svarer Karen Jespersen, leder av Folketingets integreringsutvalg. Politikerne må også ha en plan B for å løse de kulturelle utfordringene. Hvis ikke verdiene inkluderes i en bred integreringsplan får man ikke bukt med de parallelle samfunnene. Ikke minst må man flagge likestillingens fane høyt, mener Jespersen.

VG mener å kjenne til deler av innholdet i sluttdokumentet til Aps integreringsutvalg, som skal legges frem onsdag. Ap har tydeligvis identifisert sentrale problem, som ansiktstildekning, hijab i skolen, ekteskap mellom søskenbarn og dårlig norskkunnskap. Men det blir med identifisering av problemene, antakelig presentert av en ordrik Jonas Gahr Støre om noen dager. Man legger norsk tradisjon til side, nemlig å bruke lovverk som brekkstang for å løse alvorlige nasjonale utfordringer. Vi skal heller ”snakke om det”. VG klarer en dog å presentere Aps krav om norskkunnskap for å bli statsborger som strengt. Det sier vel det meste om hvorfor ikke Ap våger å bruke fornuft. Partiet orker ikke eller våger ikke å stå i stormen media kommer til å skape hvis fornuften settes i førersetet. Har Ap likevel ikke lært av Maria Amelie-saken – nemlig at fornuften er i førersetet hos folket?

De katolske skolene i Frankrike er blitt svært populære blant muslimske foreldre. På de katolske skolene gjelder ikke forbudet mot å bruke ”prangende” religiøse plagg, og Gud er mer tilstedeværende enn i de offentlige skolene. Tilstrømningen av muslimske elever byr imidlertid på verdimessige utfordringer.

Det ligger an til at en katolsk skole i Storbritannia for første gang overtas av den lokale moskeen. Årsaken er demografi: For 10 år siden var over 90 prosent av elevene katolikker. Nå er 95 prosent av elevene muslimer. Det var en demograf i Statistisk sentralbyrå som i beste sendetid på NRK i fjor stilte spørsmål ved hvorvidt demografi er interessant...

Fire av ti innbyggere i Tyskland og Frankrike anser muslimer som bor i landene deres for en ”trussel”. 75 prosent av befolkningen i Tyskland mener muslimer ”ikke er velintegrerte i samfunnet”. De fleste av disse igjen legger skylden for den manglende integreringen på muslimer selv.

Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde, begge FrP, foreslår i dag 10 enkle råd for å forbedre integreringen. Rådene, som for eksempel å snakke norsk med barna sine, lese norske eventyr for dem og la barna leke heller enn å gå på koranundervisningen i fritiden, burde ikke skremme så mange. Men den gang ei, stigmatiseringskortet dras umiddelbart frem. Ikke minst fordi Amundsen og Tybring-Gjedde bruker hendelsen i Sverige som inngangsport.

En menighet i Vestfold prøver å løse en konflikt mellom to familier som i flere omganger har gått løs på hverandre blant annet med kniv på offentlige steder. Meglingen mellom familiene har så langt ikke lykkes, men menigheten holder fast ved at megling uavhengig av den forestående rettssaken er nødvendig.

Året 2010 var startskuddet på Tysklands verdi- og integreringsdebatt. Kirken har derimot holdt en lav profil, men noen unntak som støtter sosialdemokraten Thilo Sarazzins budskap om mangelfull integrering. Feminister er også på banen – på den riktige siden av banen, det vil si at de støtter muslimske kvinners frigjøring fra burka og hijab, mens familieministeren mener seg og andre tyskere for diskriminert: muslimer ser på dem som mindre verdt. Tyskland er med andre ord ikke hva landet var i 2009.

Karen Jespersen, leder av Folketingets integreringsutvalg, er glad for den nye avtalen Regjeringen har gjort med støttepartiet DF fordi innvandrere som kommer til Danmark heretter vil være bedre rustet til arbeid og utdanning. Men det er ikke nok. For det nytter ikke å bare tilsynelatende delta i samfunnet hvis du på bakrommet støtter opp om verdier som er uforenlig med det samfunnet en skal være en del av. Derfor er også verdikampen viktig, sier Jespersen.

Var du en av dem som for få år siden trodde at bare innvandrere fra ikke-vestlige land (les, fra den islamske verden), får utdanning, så går integreringen av seg selv? Jeg var en av dem, men i dag er jeg frafallen denne ”teorien”. Frafallet handler ikke minst om internasjonale målinger ved universiteter som viser radikalisering av muslimske studenter, hvilke holdninger jeg registrerer blant skribenter og talspersoner i Norge med muslimsk bakgrunn, og hvordan selvmordsbombere i Europa har fremstått som integrerte i omgivelsene. Det kan faktisk være slik at jo mer utdannelse muslimer får, dess mindre integrerte blir de.

For oss som har prøvd å følge utviklingen i Sverige en liten tid, er det patetisk å se deler av medias nærmest rørende oppmerksomhet for den fortvilte situasjonen som har utviklet seg den siste tiden. Nå kan det jo nærmest høre ut som om det er Sverigedemokraterna (SD) som har avlet opp en snikskytter, men det er i så fall en teori ikke alle beboerne enige i.

At ikke-vestlige (les muslimske) unge kvinner som prøver å leve et fullverdig liv i Norge skyr taxinæringen som pesten, er i disse dager en nyhetssak. De selvbestaltede overvåkerne av ”moral og renhet” er et fenomen som har slått dype røtter og som oppstod for mange år siden, det vil si fra den dagen menn med særlig pakistansk bakgrunn satte seg bak drosjerattet. Stammekulturens kontrollører kan derimot utmanøvreres. Trikset er velkjent blant unge muslimske kvinner i Norge. Man ringer og bestiller drosje, og presiserer at man har en hund i følget. Eller som en ung kvinne med marokkanske bakgrunn sa det til oss i 2002 da vi skulle bestille drosje for henne: ”Si like godt at jeg har to hunder.” Det gjorde vi, og en norsk drosjesjåfør var på dørstokken få minutter senere.

Avstanden mellom beboerne i Danmarks ghettoområder og landets øvrige innbyggere vokser. Ghettoområdene blir fattigere og bidrar således mindre til felleskassen samtidig som de forbruker mer av den samme kassen. Ghettoene har således en selvforstrekende effekt. Slike resultater av den demografiske utviklingen er særdeles uønsket, både for den enkeltes borger verdighet og mulighet og for landet som helhet. Nå vil både den danske regjeringen, opposisjonen og andre ta i bruk tvang.

Forbundskansler Angela Merkel har sluppet katta ut av sekken. I en tale i går til sine partikollegaer i ungdomspartiet til CDU fastslo hun at det flerkulturelle samfunnet er mislyktes. Hennes uttalelser har skapt betydelig oppmerksomhet, og det i en allerede opphetet situasjon i Tyskland.

Det har vært en kraftig vekst av ghettoene i Danmark. Det har fått den danske statsministeren Lars Løkke til å stille det sensitive spørsmålet: Er ghettoene overhodet danske? Løkke viser til at man behandler ghettoene som danske, men poengterer at alminnelige danske virkemidler ikke virker i de utsatte boligområdene i Danmark. Hvem har så nøkkelen?

Det er vel ikke mange som har unngått å få med seg at det i går var folkemøte i Groruddalen. Temaet var integrering, og i innbydelsen ble det annonsert at inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) ville ”diskutere integrering med deg!”. Men flere ting kan tyde på at Lysbakken, og hans øvrige sterke paneldeltakere, var mer tilbøyelig til å snakke enn til å lytte. Og som sedvanlig er; tilhørerne er hovedsaklig norske – for det var ikke mange innvandrere å se. Som ettertrykkelig understreker en del av problemet i Groruddalen.