#polarisering

"Du ser det ikke før du tror det", uttalte Hadia Tajik (Ap) under lanseringen av Terje Bjøranger og Gunnar Svenssons bok «Æresrelatert kriminalitet». Det er kanskje det minst talende utsagnet fra nettopp en som Hadia Tajik, for hun har både sett og trodd på den æresrelaterte kriminaliteten - men hun har gjort lite med problematikken som politiker. For der har nok partipisken vært styrende. Våre nasjonale politikere har visstnok som sin fremste oppgave å tilfredsstille eget parti, mens folket kan seile sin egen sjø. Men den dagen de er frie fra rollen - da legges sannheten på bordet. 

Mer islam blant norske fengselsinnsatte er faktisk ett av Ekstremismekommisjonens forslag til tiltak. For det er en «feilvurdering at konvertering eller økt islamsk trosutøvelse i fengselet er tegn på radikalisering», heter det.

Den stadige undringen i mediene over hvorfor "ytre høyre" får økt oppslutning i Europa, besvares for enkelt av de samme mediene med å foreslå en historisk parallell til 1930-tallet. Det er en logisk feilslutning som mangler tanker om den muslimske voldskapitalen folk reagerer på. Analysen mangler alltid det vesentlige: De nevner aldri noe om at muslimer nyter godt av både rettigheter og goder i de vestlige samfunnene, mens jødene som gruppe ble drevet på flukt og diskriminert på svært mange måter. Den reelle høyreekstreme trusselen kommer fra islam, og økt oppslutning om "ytre høyre" kan enklere forstås som at folk flest er bedre skolert i sin samtid enn både folkevalgte og mediene.

Det er fakta at enkelte innvandringsgrupper er overrepresentert på en rekke kriminalitetskategorier. Det er et mønster, men det skal fortsatt ikke være relevant for den politiske debatten? Når medier, myndigheter og politikere hevder at bakgrunn ikke har betydning er de ute på en farlig og polariserende vei: De mister mer og mer troverdighet.

Den offentlige samtalen går stadig dårligere. Det er blitt legitimt å kansellere dem man ikke er enige med eller moralisere over synspunkter ved å ilegge avsender dårlige personlige egenskaper. Hvorfor tillater vi denne form for sensur heller enn å avkreve argumenter?

På samefolkets dag har Aftenposten intervjuet kjendiser med både samisk og annen minoritetsbakgrunn. De har til felles at de «gir faen i å oversette» og anser det som lytterens problem dersom man som norskspråklig ikke forstår hva de sier. Som forbilder for unge minoriteter, både nasjonale og innvandrede, er det neppe en klok anbefaling.

Danskene er kjent for å være et frittalende folk, dertil med langt saftigere ordbruk enn sine naboer, men ikke alle har det samme demokratiske sinnelaget. En undersøkelse avdekker at hver fjerde danske er villig til å frata personer med "ekstreme holdninger" for eksempel retten til å avholde fredelige demonstrasjoner, ikke gi politikere med slike holdninger partistøtte og frata dem retten til å stille opp i valg. "Bemerkelsesverdig", heter det fra forskeren bak undersøkelsen, som likevel påpeker at polariseringen i Danmark er på et nivå som ikke bør vekke bekymring. Men den bør kanskje være en påminnelse om hvilken farlig vei kanselleringskulturen er, og det er bare å se til USA.

NRK Nyhetsmorgen hadde i dag et innslag som burde vært pensum – for ansatte i NRK. Det handlet om løgn og usannheter - selvsagt ikke i mediene - men i politikken. Overføringsverdien til statskanalen er imidlertid høy.

De voldelige opptøyene i svenske byer i påsken kan gi det muslimske partiet Nyans vind i seilene. Partiet går til valg på å styrke muslimer og afrosvenskers rettigheter. De protesterer mot koranbrenning og mener at den gode behandlingen av ukrainske flyktninger er et uttrykk for rasisme. Nå vil partiet kapre innvandrerstemmene, både fra den store andelen som stemmer Socialdemokratene, og den like store andelen som ikke pleier å stemme. Svensk statsviter mener de kan lykkes. 

I disse tider der vi skal «være en Lise Klaveness», som talte FIFA-fiffen midt imot, vil jeg slå et slag for å «være en Janne Haaland Matlary». Der Klaveness kunne høste Fritt Ords honnørpris for sin tale med søkelys på blant annet likestilling og menneskerettighetsbrudd i Qatar, begir Matlary seg inn på en like, om ikke, vanskeligere vei: hvordan vårt vestlige demokrati svekkes.

Da jeg som nyskilt 29-åring skulle slå ut håret en fredagskveld, ble jeg stående ved baren i stadig mer intim samtale med en kjekk, høy ung mann. Interessen var gjensidig og stemningen god, før han etter noen timer spurte hvor gammel jeg var. Jeg sa som sant var at jeg var 29. "Fy faen, du er gammal ass!" utbrøt den unge beileren, uten at jeg følte meg spesielt truffet.

Bak bekymringer om strømpriser og omikron ligger 2022 ubrukt foran oss alle, og lite tyder på at året skal mangle kriser med påfølgende behov for realpolitisk håndtering.

Dagens valg er et pausevalg, der konservative, sosialdemokrater og grønne har nesten samme politikk, og der innvandring og islam er satt på pause av både partiene selv og av mediene, sier politolog Hamed Abdel-Samad. Han snakker om Merkels Tyskland, men overføringsverdien til Norge og Støres Ap er betydelig. 

- Den politikken for Oslos idealer som vi nå ser, de radikale og uforsonlige politiske løsningene som målbæres av hovedstadens klima- og miljøfløy, og venstrefløy, korresponderer dårlig med resten av landet, sier politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim. 

I dag er antitesen til et humanitært perspektiv ikke egoisme, men rasisme og etnisk rensing. Hvorfor er det blitt slik?

"Debatten om innvandring overdøves av de mest ekstreme synspunktene", påstår integreringsministeren, og løper så godt han kan bort fra alt ansvaret for en feilslått innvandringspolitikk som har endret Norge for alltid.

I dag gikk Sylvi Listhaug (FrP) av som justis-, beredskaps- og innvandringsminister. Det mest skadelidende i det spillet som har foregått, er innvandringspolitikken. Men det farligste er tomrommet Listhaug etterlater seg i politikken.

Aftenpostens kommentator Frank Rossavik er urolig for det han mener er en økende polarisering i innvandringsdebatten - særlig i møtet med islam. Men kanskje nettopp polariseringen forteller noe om at vi ikke er så like som vi håper og tror, og at det er akkurat det som krever at vi angriper en sak uten nøling?

Paul Collier mener tiden er inne for å begrense innvandringen, ikke minst med hensyn til dem som allerede er innvandret og for samfunnet som helhet. Men en saklig debatt og ryddig politikk på området synes utenfor rekkevidde, der Collier plasserer skylden både på den politiske høyre- og venstresiden.