Den kulturelle revolusjonen

Det ulmer i Europa – det handler om troverdighet og innvandring

Det er fakta at enkelte innvandringsgrupper er overrepresentert på en rekke kriminalitetskategorier. Det er et mønster, men det skal fortsatt ikke være relevant for den politiske debatten? Når medier, myndigheter og politikere hevder at bakgrunn ikke har betydning er de ute på en farlig og polariserende vei: De mister mer og mer troverdighet.

For kort tid siden brøt det ut voldsomme uroligheter i Dublin etter at en mann gikk til knivangrep utenfor en barneskole ved 13:30-tiden. En kvinne i 30-årene og en jente (5) ble alvorlig skadet, mens to andre barn, 5 og 6 år, fikk mindre skader. En mann i 40-årene ble også alvorlig skadet. Angrepene skal ha skjedd i den gitte rekkefølgen. Overgriperen skal i tillegg ha skadet seg selv.

Deretter brøt det ut demonstrasjoner som endte i opptøyer.

En slagmark

På kvelden denne torsdag 23. november så Dublin ut som en slagmark. Biler, inkludert politibiler, busser og trikker ble tent på. Butikker ble plyndret og gatene rasert. Opprørspolitiet ble satt inn og hele byen ble stengt for trafikk. En politibetjent ble alvorlig skadet. 34 personer ble arrestert i løpet av natten.

Meldinger om at en utenlandsk mann sto bak angrepet, skal ha vært årsaken til opptøyene, rapporterte VG, og viste til at «BBC har imidlertid fått opplyst at gjerningsmannen er en irsk borger som har bodd i landet i 20 år».

VG siterte også Dublins politisjef Drew Harris uttalelser samme kveld:

– Disse scenene er skammelige. Jeg ønsker at folk roer seg ned, går hjem, og lar oss utføre våre faktiske plikter og etterforskningsskritt, sa han ifølge RTE.

– Det er helt ærlig talt en fullstendig sinnssyk «hooligan»-fraksjon drevet av ideologi fra ytre høyre, som bare er interessert i å ødelegge og skape kaos i sentrum. De utnytter muligheten til det.

Harris anmodet samtidig folk om å ikke lytte til det han kaller desinformasjon fra sosiale medier om knivangrepet.

Sinnsyke, høyreekstremisme, fascister, der altså – og det var altså forklaring «godt nok». Denne tynne forklaringen på den verste gatevolden i Dublin på mange år ble omfavnet som evangelium av Irlands skravleklasse, påpekte Brendan O’Neill. Men vel så ille: budskapet ble videreformidlet som fakta i europeiske medier. Antakelig fordi det passer så godt med det verdensbilde som MSM prøver å bygge opp, og som de fleste politikere legger opp politikken etter.

Ikke løgn likevel

Så fulgte flere dager uten noe mer konkret informasjon, men så kom det frem at gjerningsmannen var en innvandrer fra Algerie, som ryktet hadde sagt. Tilbake i 2003 ble han forsøkt utvist fra Irland på grunn av kriminalitet, men han – som tusenvis av andre i Europa – vant fram i en klagesak og endte med å oppnå irsk statsborgerskap i 2008.

Var det så ikke greit å vise sin avsky til en mann som umotivert går løs med kniv på kvinner og barn?

Så er det vanskelig å vite om mannens bakgrunn er relevant for saken, nettopp fordi politiet og politikerne ikke vil ut med fakta, med såkalte eksperter heiende på sidelinjen. Men at han hadde utenlandsk bakgrunn var ikke løgn, og så lenge det er systematisk høyere kriminalitet knyttet til innvandring fra enkelte deler av verden, er nasjonal bakgrunn i generell forstand også relevant for den politiske debatten. Eller? Er det også løgn hva tallene forteller – uansett hvor i Europa?

Så er det heller ikke saken uvesentlig at Irland presses av EU til å ta imot asylsøkere og flyktninger, noe de egentlig ikke har økonomi til. Brendan O’Neill viser til at i 2022 var i underkant av 38.000 hotellsenger reservert for ukrainere, noe som kostet skattebetalerne 385 millioner euro og med påfølgende nedgang i turisttrafikken. Tidligere i år måtte Irland også betale en bot på 1,5 millioner euro til EU for ikke å finne passende innkvartering for 350 asylsøkere. O’Neill peker også på at da hundrevis av motstandere av masseinnvandring marsjerte i Dublin tidligere i år, anklaget president Michael D Higgins dem for å «så hat». Det får O’Neill til å spørre om det som skjedde i Dublin er det som kan skje når stemplet som høyreekstremisme, fascister eller rasister sitter løst for alle som er kritisk til deler av innvandringen og der alle legitime ytringskanaler blir stengt for folk? Det som vi i mange år har omtalt som trykkokeren.

Nok et drap skaper uro

Så har vi søndag 19. november. Da var det full fart på en ungdomsfest i den lille franske landsbyen Crépol. To unge menn ble kastet ut av festen fordi de bar kniv. Deretter kom de tilbake med forsterkninger, og angrep. Kaos og blod overalt. Det skal ha blitt ropt at «Vi er her for å drepe de hvite».

– Det føltes som et attentat… De fortsatte bare å angripe, sa en av ungdommene til regionavisen Le Dauphiné Libéré etterpå ifølge Berlingske.

Flere ble såret av stikkskader, og Thomas Perotto (16), godt likt kaptein for det lokale rugbylaget, døde på vei til sykehuset i Lyon. To andre måtte legges inn på intensivavdeling, mens ytterligere seks ble alvorlig såret.

Det spredte seg raskt en blanding av bekreftet informasjon, rykter og mulige videoer fra det ekstremt voldelige angrepet på sosiale medier. De unge som gikk til angrep skal alle ha innvandrerbakgrunn og være fra en forstad til en større naboby.

Den politiske ytre høyresiden var raskt på pletten og kalte det «rasisme mot hvite», og Eric Zemmour stemplet drapet på Thomas Perotto som «francocide». Det er Zemmours selvoppfunne motstykke til «femicide» (kvinnedrap), som ses på som kjønnsrelatert hatforbrytelse. For Zemmour er en stor del av volden i Frankrike anti-franske hatforbrytelser, og nå hadde det skjedd igjen, mente han. Noe som umiddelbart fikk venstresiden til å protestere – både den politiske og i mediene.

Zemmours påstand var både «fremmedfiendtlig» og «rasistisk», sa en indignert Hervé Gattegno, journalist og kommentator, mens statsminister Elisabeth Borne advarte mot å «utnytte» dramaet politisk.

Poenget var her, som i Dublin, at man først ikke ville si noe om identiteten til de som angrep. De var franske statsborgere, lød det avvisende. Etterforskerne mumlet om hensyn til etterforskningen og om ro – i betydningen «ikke spør». En statsråd som hadde sett navnene på de arresterte uttalte imidlertid «De er franske, men ikke en eneste har et fransk-klingende navn», og vedkommende var bekymret for hva denne hendelsen ville føre til i landet. Dette fanget Le Figaro opp.

Mini-borgerkrig

Men det endte med at fornavnene på de anholdte ble kjent. Fem av dem var klokkerent arabiske og to brukes både av arabere og andre.

Thomas Perottos død måtte hevnes, ble det hevdet, fordi myndighetene ikke klarte å ta den avstand fra hendelsen som de burde, i angst for å stigmatisere innvandrere. Lørdag 25. november vandret rundt 80 personer personer – stort sett med hette eller ansiktet skjult bak et skjerf eller under en caps – rundt i nabolaget der flere av de mistenkte angriperne skal bo. De hadde bannere som «Rettferdighet for Thomas», utstyrt med røykbomber eller jernstenger og det ropes «islam ut av Europa». I området ventet lokal ungdom, også bevæpnet med det samme. 20 personer ble arrestert av det tilstedeværende opprørspolitiet som klarte å holde de to grupperingene adskilt.

Innenriksminister Gérald Darmanin sparte ikke på kruttet da han kommenterte hendelsen etterpå:

«Bare ved å stenge helt ned unngikk vi at situasjonen utviklet seg til en mini-borgerkrig,» sa han til France Inter, og kom med en dyster diagnose:

«Vi opplever et svik. Noen drar på landsbyfest og knivstikker folk i hjel. Andre organiserer pogromer mot arabere for å lufte sin nostalgi etter Det tredje riket.»

Darmanins uttalelse hjelper neppe på situasjonen. Det er heller en ytterlige indirekte beskjed om at å uttale seg kritisk til høy ikke-bærekraftig innvandring er ensbetydende med å være det grusomste mennesket i verden. Og stemningen i Frankrike blir da også bare mer og mer politisk polarisert.

Da hjelper det heller ikke at Frankrike lørdag 2. desember opplevde et nytt terrorangrep i Paris. Et mann (26) angrep umotivert med kniv og hammer, der en tysk-filippinsk turist (23) ble drept, mens to er skadet. Mannen skal ha ropt «Allahu Akbar» (Allah er større) under angrepene, mens statsminister Élisabeth Borne igjen forsikrer at Frankrike ikke gir etter for terror. Men spørsmålet er om ikke det er akkurat det landet gjør – uten å innse diverse sammenhenger?

Mer «høyreekstremisme»

I en debatt i nasjonalforsamlingen nylig adresserte justisminister Éric Dupond-Moretti ramsalt kritikk til Marine Le Pen (Rassemblement National):

«Du prøver å sette et landlig, katolsk og hvitt Frankrike opp mot et forstads-Frankrike bebodd av Muhammed og Rachid», tordnet han, og fortsatte:

«Våre jødiske brødre er redde, men det er våre muslimske brødre også. Din diskurs er betent og bidrar til å legitimere det faktum at høyreekstreme aktivister nå marsjerer i gatene.»

Det er altså den samme politiske polariseringen over hele Vest-Europa heller enn politikere som tar ansvar for de negative konsekvensene av innvandringen. I Dublin ble det øyeblikkelig pekt på høyreekstreme. I Frankrike det samme. I Sverige har fortsatt sosialdemokratene nerver til å hugge løs på høyresiden generelt og Sverigedemokraterna spesielt. I Norge skal FrP-leder Sylvi Listhaug fortsatt gå botsrunder for å kreve en mer restriktiv innvandring.

Imens ser «alle» at innvandring også har negative konsekvenser. Vi må bare ikke snakke høyt om det. Men tror virkelig noen av politikerne at landets opprinnelige borgere opplever seg ivaretatt? At vi opplever at de tar vare på landet vårt?

En meningsmåling etter drapet på Thomas Perotto i Crépol viser for øvrig at 88 prosent av franskmennene ser hendelsen som ett av symbolene på et mer voldelig samfunn. Generelt sier 63 prosent av franskmennene at de føler seg bekymret for sin egen sikkerhet, 16 prosent «ofte» og 47 prosent «fra tid til annen». 81 prosent av foreldrene er bekymret for barna sine. Det er den konkrete situasjonen, det er fakta.

Og som nevnt: det er fakta at enkelte innvandringsgrupper er overrepresentert på en rekke kriminalitetskategorier. Det må etter alle solemerker knyttes til kultur og islam. Skal det fortsatt ikke være relevant for den politiske debatten?

Det er som Berlingske påpeker: sannheten er konkret, og sannheten er noen ganger ubehagelig. Oppgaven til ansvarlige medier og debattanter er hele tiden å forsøke å frembringe gyldig og relevant informasjon i samfunnsdebatten. For både medier, myndigheter og politikere mister troverdighet dersom de blir sett på som noen som prøver å dekke over fakta. Og hva tror dere skjer da?

Derfor er det også ekstra gledelig – og gir håp – når selveste avisen Bild har tatt et realt oppgjør med seg selv.