Frihetsverdier

Undersøkelse: Hver fjerde danske vil innskrenke demokratiske rettigheter for personer med «ekstreme holdninger»

Danskene er kjent for å være et frittalende folk, dertil med langt saftigere ordbruk enn sine naboer, men ikke alle har det samme demokratiske sinnelaget. En undersøkelse avdekker at hver fjerde danske er villig til å frata personer med "ekstreme holdninger" for eksempel retten til å avholde fredelige demonstrasjoner, ikke gi politikere med slike holdninger partistøtte og frata dem retten til å stille opp i valg. "Bemerkelsesverdig", heter det fra forskeren bak undersøkelsen, som likevel påpeker at polariseringen i Danmark er på et nivå som ikke bør vekke bekymring. Men den bør kanskje være en påminnelse om hvilken farlig vei kanselleringskulturen er, og det er bare å se til USA.

Javisst kan vi se på utviklingen i USA, der polariseringen har gått så langt at det er munnet ut i personlig hat, som sprenger både familier og nabolag. Men vi trenger ikke se så langt – vi står i akkurat det samme her til lands, og vi kan bruke oss selv som eksempel: i siste valgkamp ble HRS utpekt som et slags hatobjekt av politikere, spesielt fra Arbeiderpartiet, med de etablerte mediene som de «gode hjelpere». Målet var å fjerne statsstøtten vi hadde, og helst tilintetgjøre HRS, og ellers fremstille seg selv som de med riktige holdninger på bekostning av oss. Vår synd er at vi har feil meninger eller det som defineres som ekstreme holdninger. Hva som er ekstremt med oss, er det ingen som klarer å legge på bordet uten at det lyves og fordreies over en lav sko. Slik som for eksempel Ap, ved nåværende kulturminister Anette Trettebergstuen, gjorde i en løgnaktig valgkampvideo om oss.

Som vi påpekte da, og gjerne gjør igjen: Hvem er det egentlig som nører opp under farlige holdninger og skaper splid?

Polarisering

Den danske undersøkelsen, utført av Det Nationale Forsknings- og Analysecenter for Velfærd (Vive), fikk i oppdrag å kartlegge danskenes forhold til demokrati og demokratiske rettigheter. Det heter i Vives presentasjon av rapporten Polarisering og tilslutning til demokratiske normer at undersøkelser fra utlandet har vist at mange mennesker nærer en sterk motvilje mot personer som ikke deler deres politiske holdninger, altså det som sorterer under polarisering.

Demokratiforskere har således uttrykt bekymring for at polarisering kan minske tilslutningen til demokratiske normer og spilleregler.

Som nevnt innledningsvis finner Vive ut at overordnet viser undersøkelsen at polariseringen i Danmark er på et nivå som ikke bør vekke bekymring, men den har likevel en del funn som bør være vekke oppsikt – både i Danmark og en rekke andre land, inkludert Norge.

Noen av spørsmålene som respondentene er bedt om å ta stilling til, lyder som følgende:

Hvis politikere med ekstreme holdninger mottar trusler, er det så deres egen skyld?

Bør politikere med ekstreme holdninger ikke ha lov til å stille opp ved demokratiske valg?

Bør myndighetene kunne forby ellers fredelige demonstrasjoner hvis det er grupper med ekstreme holdninger som står bak?

De nedslående svarene er at 35 prosent er helt eller delvis enige i at politikere med ekstreme holdninger selv er skyld i at de mottar trusler. 22 prosent mener at politikere med ekstreme holdninger ikke bør få stille opp ved valg, mens 26 prosent mener myndighetene bør kunne forby fredelige demonstrasjoner for grupper med ekstreme holdninger.

«De aller fleste dansker har et demokratisk tankesett. Men det er bemerkelsesverdig at én av fire dansker faktisk er innstilt på å frata mennesker med ekstreme synspunkter demokratiske rettigheter, som vi normalt anser som helt grunnleggende i vårt samfunn», sier Rasmus Tue Pedersen, seniorforsker ved Vive i pressemeldingen.

Likevel er ikke Tue Pedersen spesielt overrasket, sier han til Altinget, fordi når man i tidligere studier har spurt om for eksempel ytringsfrihet også skal gjelde for ekstreme grupper, har respondentene vært noe tvilende.

Samtidig er nesten ingen dansker som selv vil opptre aktivt udemokratisk. For eksempel mener mindre enn 3 prosent av danskene at det er greit å ødelegge valgplakater eller trakassere politikere eller velgere med ekstreme synspunkter.

«Danskene tar tydelig avstand fra å aktivt begå udemokratiske handlinger selv. Dette gjelder også selv om de har sterke politiske synspunkter og har svært liten sympati for politiske motstandere», sier Tue Pedersen.

Det fremkommer også at dansker som er svært interessert i politikk er de som i høyest grad støtter demokratiske rettigheter. Det gjelder selv om de selv tilhører en ytterfløy i for eksempel innvandringspolitikken eller i økonomisk politikk.

Ekstreme holdninger

Interessant er det også at det i undersøkelsen ikke ble gitt noen definisjon av «ekstreme holdninger», så dermed vet man ikke hva respondentene egentlig sikter til. Ifølge Tue Pedersen kan de spurte ha tenkt på for eksempel Rasmus Paludan som en med ekstreme holdninger, mens andre kan ha tenkt på fundamentalistiske islamister. Det han med sikkerhet slår fast er det i alle fall tenkes på noen fra motsatt fløy enn seg selv, altså noen med helt andre politiske holdninger.

 – Og det er da riktig at hvis alle som har svart mener at «politikere med ekstreme synspunkter» betyr stort sett alle andre med et annet syn enn dem selv, så er dette et uttrykk for en reell udemokratisk holdning, sier Tue Pedersen til Altinget.

Det udemokratiske er altså å fullstendig avvise noen med andre meninger enn en selv, hvilket spesielt i politikken vil være en katastrofe. Uenighet er grunnvilkårene i politikken, enten det gjelder oppfatningen av et forhold, problemdefineringen om en vil, eller hva som anses som de riktige tiltakene. Men derfra til å definere meningsmotstandere som personer med ekstreme holdninger, bør veien være lang. Foreløpig er den da også lang i Danmark, da undersøkelsen inneholder spørsmål om hvordan respondentene oppfatter partiene de ikke er enige med – og svarene tyder ikke på at mange oppfatter partier i Folketinget som ekstreme. Vive-rapporten påpeker at det er få dansker som har sterke negative følelser overfor politiske motstandere, og polariseringen har vært relativt stabil de siste 30 årene.

Her tror jeg danskene er bedre stilt enn både Norge og Sverige. I Sverige har Sverigedemokraterna (SD) i årevis aktivt blitt forsøkt frosset ut av politikken, godt hjulpet av mediene, uten at så altfor mange har tatt kraftig til motmæle, til tross for at SD de siste årene har hatt god velgeroppslutning. Disse velgerne teller liksom ikke, de har ekstreme meninger og kan derfor sjaltes og valtes med. I Norge synes også polarisering å bli oppfattet av flere som en gangbar vei. HRS er allerede nevnt, men vi kan også nevne FrP og kanskje spesielt 22. juli. Mens den groteske terrorhandlingen lammet hele Norge har den i ettertid blitt benyttet polariserende, Ap har utnevnt seg selv som «de reelle ofrene», det samme har muslimer, og de er enige om én ting: terroristen klebes til «de høyreekstreme». Men hvem disse høyreekstreme er, det er like udefinert som Vive-undersøkelsens «ekstreme holdninger» – og kanskje akkurat derfor like selvforklarende: de med andre meninger enn en selv.

Hvordan unngå polarisering

Vive så også i undersøkelsen nærmere på hvilken rolle politikere kan spille når det kommer til å minske polariseringen blant danskene. Her fremkom det at å uttrykke personlig respekt og sympati for sine politiske meningsmotstandere førte til at respondentene fikk mindre negative følelser for dem man er politisk uenige med.

Med andre ord har politikernes atferd og omtale av hverandre, til tross for politisk uenighet, betydning for polariseringen i et samfunn. Men det var ikke bare politikerne som skal overveie hvordan de opptrer overfor meningsmotstandere, for her spiller også mediene en rolle med sitt fokus på konflikter.

 – Medias naturlige fokus på konflikt gjør at man heller vil fokusere på uenighetene. Men politikere kan være uenige samtidig som de sier at de har stor respekt for personen som person, og dersom politikerne har et ønske om å redusere polarisering, vil det være greit å gjøre oppmerksom på at det har effekt, sier Thue Pedersen til Altinget.

Det kan ikke kalles annet enn oppsiktsvekkende at det er nødvendig å påpeke at hvordan vi oppfører oss overfor hverandre har betydning. Men verden er snudd på hodet. Alle som mener noe som går på tvers at det som er blitt definert som «akseptabelt», om det så handler om klima, strøm, kjønn, innvandring eller islam, klaskes til jorden som intet verdt. Og vel så galt: man tar ikke lengre ballen, men går rett i strupen på personen. Det som før kunne diskuteres skal nå kanselleres. Metodene blir bare mer og mer uhyrlige, å lyve for «den gode sak» er blitt helt legitimt. Selv om det i ettertid skulle vise seg at «dissidenten» hadde helt rett, så trer andre mekanismer inn: det ble sagt på feil måte og til feil tid. Ergo er du den skyldige likevel.

Tror noen virkelig dette forsterker det demokratiske sinnelaget? Posisjoneringen i Norge blir mer og mer avskyelig, det handler ikke lengre om hva som er rett og galt, hva som er best for landet vårt og hvordan ivareta fremtiden. Det handler om hvem som sier hva og hvem mediene, inkludert sannhetsministeriet Faktisk.no, trekker inn i varmen og hvem de støter ut.

Forby det, forby det

Altinget viser også til at Vives rapport kom kort tid etter at Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI) kom med en «anbefalingsrapport» for Danmark.

«ECRI anbefaler at det utvikles et juridisk rammeverk for å kutte i finansieringen av rasistiske organisasjoner, herunder politiske partier, og å oppløse dem der det er relevant», het det i rapporten.

Til dette kan bemerkes at denne form for rapporter utarbeides etter at representanter fra ECRI snakker med «diverse» personer og organisasjoner i det aktuelle landet. Men disse aktørene i det sivile samfunnet er ikke hvem som helst og er stort sett de samme som når FNs rasediskrimineringskomité innhenter uttalelser til sine rapporter. I 2021-rapporten fra ECRI, som handlet om Norge, het det blant annet (side 28, § 45):

Ekstremistiske organisasjoner, spesielt Den nordiske motstandsbevegelsen, bidrar også til spredning av hatytringer. Flere samtalepartnere til ECRI delegasjonen viste også til at stiftelsen «Human Rights Service», som mottar statlige midler på rundt 180 000 euro i året, bidrar til å stimulere antimuslimsk hat. Etter den første høyesterettsdommen omtalt i § 43, ble det publiserte en plakat som viser Sumaya Jirde Ali og en kakerlakk.

I fotnoten ble det fortalt at HRS ble anmeldt av Antirastisk senter (ARS) for denne «plakaten», men denne «plakaten» var en illustrasjonsbilde til omtale av rettssaken der Jirde Ali var kalt en kakerlakk (en sak hun for øvrig vant). Likevel er det altså et bevis på at vi «stimulere antimuslimsk hat». Kanskje ikke ECRI vet forskjell på kritikk av islam og antimuslimsk hat, men det bør ethvert oppegående menneske vite. Og det vet de, men de vet også sitt eget beste: det er lurt å tie. Det «offentlig akseptable» er ikke å kritisere islam, men tvert om gi muslimer mest mulig offentlig plass. Så da det islamske terrorangrepet, først og fremst rettet mot homofile, i sommer i Oslo var et faktum, var det selvsagt mest synd på muslimene og ellers ville mediene, politiet og politkerne ha minst mulig fokus på hendelsen. Det fikk Jonas Gahr Støre erfare da han trodde han kunne be «moderate muslimer ta oppgjør med hets, trusler og vold mot skeive» og svaret ble øyeblikkelig, fra Islamsk Råd Norge (IRN), at han heller burde «tatt et oppgjør med det antimuslimske hatet som beviselig lå bak terroren 22. juli». Reaksjonene kan ha fått Støre til å revurdere sin tro på «dialogen», i alle fall burde han det, for er det noe som ikke fungerer for tiden, så er det dialogen.

Men om det finnes aktører og organisasjoner som ønsker å forby det de ikke liker, så er Thue Pedersen av en annen mening.

 – Til syvende og sist er det et politisk spørsmål om man vil sanksjonere folk. Det vil jeg ikke gjøre meg til dommer over. Men hvis du spør om det vil ha effekt overfor rasisme å for eksempel trekke (den økonomiske, red.) støtten til partier som Stram Kurs, så kan jeg ikke se for meg at det vil ha noen positiv effekt. Jeg kan derimot forestille meg at det vil føre til et kjempeslagsmål og skape enda større motsetninger, fastslår han overfor Altinget.

Jeg har mer tro på at danskene klarer å stå opp for demokratiet enn oss nordmenn og svensker. Her har kanselleringskulturen langt bedre kår, men vi tror selv vi er best i klassen – kanskje fordi vi ikke undersøker de faktiske forhold?