Innvandring

Tiden er inne for å begrense innvandringen

Paul Collier mener tiden er inne for å begrense innvandringen, ikke minst med hensyn til dem som allerede er innvandret og for samfunnet som helhet. Men en saklig debatt og ryddig politikk på området synes utenfor rekkevidde, der Collier plasserer skylden både på den politiske høyre- og venstresiden.

Paul Collier, professor i økonomi og offentlig politikk ved Blavatnik School of Government ved Universitetet i Oxford og forfatter av blant annet boken Exodus, er en mann som har tatt noen lange politiske skritt. Collier har, slik jeg har forstått det, alltid blitt omfavnet av den politiske venstresiden. Det handler kanskje ikke minst om (den politiske) omfavnelsen av hans forrige bok, The Bottom Billion, der Collier setter søkelyset på hvordan verdens fattigste lider under at de lever i samfunn uten velfungerende institusjoner. Slike budskap passer som hånd i hanske for politikere som lever av å fremstille sin egen grenseløse godhet. Men så kom altså Exodus, med undertittelen innvandring og multikulturalisme i det 21.århundre, og dermed var den politiske idyllen brutt.

Collier, som altså har brukt hele sitt yrkesaktive liv på å studere fattige samfunn, begynte å interessere seg for hvordan migrasjon påvirker utvandringslandene. Perspektivet ble så utvidet til også å gjelde innvandringslandene. Det han da fant, ble ikke like godt mottatt.

Han kom til at lidenskapelige, eller kanskje fanatiske, meninger om migrasjon drives av skjebner og frykt. Dette gjelder for begge sider av debatten, men han fokuserte på «den mest sannsynlige leser», det vil si dem som ser på seg selv som liberale intellektuelle, hvilket han kaller sin «egen krets». Blant denne gruppen har distanse fra og forakt for såkalte innvandringskritikere blitt en del av identiteten. Grunnlaget for denne avstanden er frykten for at noen innrømmelser til «populære fordommer» kan utløse voldelige utspill fra innvandringsmotstandere.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Collier fikk således oppleve hvordan det er å jobbe med noe som selverklærte liberale intellektuelle ikke liker. Under arbeidet med Exodus mistet Collier tellingen på hvor mange ganger han ble advart mot å skrive noe som kunne bli brukt som ammunisjon av (det innvandringskritiske) partiet UKIP. Jeg vil anta mange kjenner igjen slike holdninger her på berget, da i frykt for å skulle gi noen innrømmelser til Fremskrittspartiet (Frp). Her kan vi ta i bruk egenerfaring: HRS har i årenes løp utallige ganger blitt bedt om ikke å ha noe med Frp-ere å gjøre i innvandrings- og integreringspolitikken, angivelig fordi det både ville gjøre oss uspiselig i forhold til andre politiske partier og fordi et politisk forslag fra Frp automatisk vil føre til at de andre partiene stemmer imot – og det uansett hvor godt de samme mener forslaget er. Men Collier gjorde som HRS, han vendte det døve øret til, og svarte sine velmenende kritikere med at han bedrev forskning og ikke det han kaller «politikk-basert» dokumentasjon. Akkurat derfor vil nok også Collier oppleve at dette er et felt som ikke først og fremst styres av fakta og dokumentasjon, men han har enn så lenge ikke gitt opp.

I gårsdagens The Guardian tar Collier nok en gang til orde for å begrense innvandringen. Han starter med politiske spark til både høyre- og venstresiden:

What are we to make of the surging salience of immigration and the concomitant rise in support for Ukip? Are its supporters deluded, racist and misled, as the left would have it? Or are they voicing the wisdom of crowds, in angry alienation from metropolitan elites that have abandoned national identity, as claimed by the right?

Collier mener begge sider bør roe seg ned, før det ender i noe stygt. For det skal være rom for å uttrykke rimelige bekymringer, samtidig som uberettiget frykt må dempes ned. Men ifølge Collier er den politiske reaksjonen heller dysfunksjonell, der begge sider misbruker ytterpunktene:

The right smells a chance to castigate the left by exaggerating the costs of immigration: “we’re swamped”, and a theatrically aggressive message – “if its boat people getting swamped then it’s not our problem”. The left, terrified that any acknowledgment of costs would license hostility to migrants, clings to the narrative of the open door: that immigration delivers big economic gains. The key to getting out of this dangerous situation is to recognise that there is no inconsistency in asserting that past immigration has been modestly beneficial, while accepting that there is now a good case for curtailing further immigration. Existing immigrants are welcome, but future immigrants should be discouraged.

Dette er lett gjenkjennelig i den norske debatten. Kostnader ved innvandring har vært fraværende inntil for få år siden, da det som rådde grunnen var at innvandringen er økonomisk lønnsom for Norge. Jeg husker godt da HRS valgte «det økonomiske perspektivet» (i 2007). Det hadde ingenting med frykt for de økonomiske konsekvensene av innvandringen å gjøre, men i ren frustrasjon over debattnivået. Stort sett alle debatter var en røre av føleriargumentasjon. Vår idé var å få økonomer på banen. Vi var sikre på at økonomer ville forholde seg til tallene og dermed dra debatten over i mer faktuell retning. Vi fikk for så vidt rett, selv om mange hevdet, og noen gjør det til dels enda, at å diskutere det økonomiske perspektivet med innvandring er umoralsk. «Det handler om mennesker, ikke penger» var omkvedet – hvilket på mange måter er riktig, utfordringen var bare at det heller ikke var gangbart å sette spørsmål ved de sosiale konsekvensene av innvandringen. Det gjør derimot Collier (min utheving):

Much of the fuss about migration has focused on its short-term economic impact: it is variously alleged to be crowding the low-skilled out of jobs (Ukip) or to be essential for growth or short-term fiscal receipts (the left and big business). In fact, the evidence is that these effects are minimal. A careful new study across Europe by Frédéric Doquier of the University of Louvain finds that the cumulative impact of a decade of immigration has changed wages by between 0% and 0.5%, depending on the country.

The important effects of immigration are social and long term, not economic and short term. The key long-term social effects are probably on the overall size of the population and its diversity. As to population size, Britain is already one of the most crowded countries in Europe, and there is a sound environmental argument for protecting quality of life by discouraging further substantial increases. As to diversity, it involves a trade-off: as it increases, variety is enhanced but cohesion reduced. Variety is good but, unfortunately, as cohesion erodes voters become less willing to support generous welfare programmes.

Nettopp at de sosiale virkningene av innvandring langt på vei oppveier de økonomiske, gjør at de sosiale virkningene burde være de viktigste kriteriene for politikken. Her kommer «mangfoldet» inn. Selvsagt har mangfold en sosial gevinst, men det kan også true samarbeid og sjenerøsitet. Som Collier forklarer i Exodus: Samarbeidet hviler på en forståelse av velferdssamfunnet, der tilbudet av offentlige goder også henger sammen med uutalte sosiale regler. Sjenerøsiteten hviler på en utbredt forståelse av gjensidige hensyn som er grunnleggende for velferdssystemer. Både offentlige goder og velferdsordninger tjener de svakeste mest, noe som betyr at det er denne gruppen som er mest utsatt for tap. Når mangfoldet øker vil fordelene av variasjon bli mindre, samtidig med at samarbeid og sjenerøsitet medfører økt risiko. Ethvert (verts)samfunn har en ideell grad av mangfold og dermed en ideell størrelse på migrasjon (eller diasporaen , som han henviser til i denne sammenhengen).

This answers the question I started with. The trade-off between variety and cohesion affects social groups differently. The young, affluent middle classes are the big beneficiaries of variety. In contrast, those people on benefits, whether because they are unemployed or pensioners, are the most vulnerable to the weakening of cohesion.

Collier tar til ordet for å flytte fokuset over på integrering, ikke minst fordi integreringen (eller assimileringen, som han benevner det som. Hvorfor er forklart i Exodus) går tregere enn forventet, samtidig med at innvandringen begrenses:

There is no way of establishing whether further increases in diversity in England would be a net gain or a net cost. However, the rate at which migrants are assimilating appears to be slower than had been expected. Immigrants have tended to cluster, and this reduces social interaction outside the group. Hence, after the surge in immigration since 1997, it may be sensible to have a temporary phase of slower immigration while we take stock of its social consequences. The economic consequences of a pause would be negligible as long as students were exempted.

It would be salutary for business to find that it had to train the existing workforce rather than poach trained workers from poorer countries: what is good for business is not necessarily good for the rest of us. Far from a pause licensing hostility to existing migrants, it may be necessary to avert hostility. While Ukip supporters should rationally fear continued rapid increases in diversity, they should welcome the integration of existing immigrants.

Derfor er det Colliers mening at det riktige fokuset for politikken bør være hva som realistisk kan iverksettes for å innføre en innvandringspause. Jeg kan høre «applausen» fra nær sagt et samlet Vest-Europa, mens det politiske lederskapet sitter med fingrene i ørene og samtidig lurer på hvorfor stadig mer innvandringskritiske partier vinner terreng i det politiske landskapet. I samme terreng virrer det rundt stadig flere journalister som prøver på en moralsk oppdragelse av folket, viftende med konvensjoner «vi har knyttet oss til» (i alle fall dem som passer journalistens budskap) og der ikke minst barneskjebner trekkes frem for å bevise vår umoral og deres fortreffelighet.

Collier tenker motsatt:

Ukip is on to the perfect issue: majority opposition to continued rapid immigration can be linked to the need to recover policy freedom from the European commission. The attempt to counter it with the message that continued immigration and EU membership are economically necessary is ineffective because it is seen by many ordinary people as a self-serving elite narrative that conceals contempt for their concerns.

Breaking out of this is essential and feasible, but the left must take the lead. Two generations ago the US opened to China because Richard Nixon saw that only the right could free Americans from the myth of the “yellow peril”. In Britain now, only the left can free us from the myth of the open door.

Collier: Now is the time to slow down immigration