Norge er stadig i sorg over terrorangrebet den 22. juli. 10-års-dagen for terrorangrebet på USA den 11. september nærmer sig. Men i år er det også 40-året for afslutningen på en i Vesten sjældent omtalt krig: Borgerkrigen i Bangladesh, der indledtes med at bengalerne erklærede deres løsrivelse fra Pakistan i marts 1971. Efter mange måneders blodige kampe med den pakistanske hær kunne Bangladesh erklære sig som selvstændig stat i december samme år, skriver Helle Merete Brix.

22.juli mottok jeg en telefon fra moren min i Islamabad mens jeg handlet på et marked i samme by. ”Vær så snill å sjekke om våre kjære er i sikkerhet. Det har vært et terrorangrep i Oslo.” Ettersom jeg der og da ikke hadde tilgang til nyheter, gikk tankene mine til dem som jeg tenkte var de mest sannsynlige bakmennene. Jeg tror ikke jeg engang trenger å nevne hvem. Er det noe rasistisk ved det? Er jeg en muslimhatende muslim? En muslimsk islamofob?

On the 22nd of July I received a message from my mother in Islamabad while shopping at a busy market: “Please call and check if our loved ones are safe. There have been terrorist attacks in Oslo.” The fear of harm to loved ones is inevitable in today’s world of violence, especially when one resides in Pakistan. In the recent decade, deadly terrorist attacks in many a peaceful part of my beautiful country have made sure of this. Therefore it did not take long to absorb the idea that such violence had occurred in Norway.

I den smertefulde tid efter terrorangreb den 22. juli er en karsk debat gået i gang om multikultur. Både i den norske og danske debat forekommer det som om der sættes lighedstegn mellem at være kritiker af multikultur og modstander af pluralisme i et samfund, skriver Helle M. Brix, som i dag sier at det er på tide man sier høyt hva man er for!

Klassekampen har knapt noensinne plumpet så stygt ut i ekstremistisk søle som nå på lørdag, da avisa gjorde sitt for å prøve å brunbeise HRS etter terroren i Oslo og på Utøya. Over tre sider skulle avisa koble HRS til høyreekstremisme, særlig gjennom teorien om Eurabia. Klassekampen falt for eget grep. Klassekampen fant nemlig et sitat fra et intervju som jeg, Hege Storhaug, skrev i 2006, der jeg henviser til at islamisten Yusuf al-Qaradawi sin våte drøm er et Eurabia, denne mannen som selv vil medvirke med egne hender til å fullføre Hitlers utrydding av jødene. HRS tar altså sterk avstand til Qaradawi, mens Klassekampen gjør det motsatte? Hvem er reaksjonær? Hvem er det som støtter oppunder voldelige krefter?

Diverse tilhengere av partiet Rødt, samt avisa Klassekampen, har vært ute og brunbeisa politiske motstandere igjen. Over tre sider i KK blir HRS og Hege Storhaug stemplet høyre-ekstrem, fremmedfiendtlig, potensiell krigshisser og mulig Breivik-inspirator. Gammel- og nykommunistene burde heller gå veldig stille i dørene og være sjeleglad for at ingen type a la Breivik lot seg inspirere av vår paranoide verdensanalyse og krigshissing den gangen vi trodde krig og revolusjon var rett rundt hjørnet. Parolen vår «Nei til salg av Norge» kunne sikkert også gitt ideer til den rette gærningen, skriver Sarah Estard.

Tenk deg at du er en sekulær pakistaner, ja du anser deg verken for å være muslim eller pakistaner, men har tatt opp i deg identitet som en borger av det landet du lever i. Så opplever du at andre betrakter deg først og fremst muslim og pakistaner, ikke minst myndighetene. ”Med tiden begynner du selv å oppfatte deg som en muslim, og pakistaner. Ikke bare fordi disse identitetene gir deg tilgang til makt, innflytelse og ressurser, men også fordi identitetene gjennom kontinuerlig bekreftelse fra omverdenen har blitt en sosial realitet. Det er slik du blir sett, og det er slik du ser deg selv. Du begynner å frykte og avsky afrikanere, sikher, og irer, delvis fordi de er konkurrenter til myndighetenes makt og midler, og delvis fordi spillets regler krever at din identitet må være særegen og annerledes fra andre identiteter. Å være muslim betyr også at du ikke er irsk, sikh eller afrikansk.” Slik introduserer Tom C. Varghese oss til en meget leseverdig artikkel om multikulturalisme.

I kronikk i Dagsavisen i dag oppfordrer Hege Storhaug alle til å følge i Jens Stoltenbergs fotspor, og ikke legge seg på linjen Torbjørn Jagland tegner opp, nemlig ikke å bruke begrepet multikulturalisme lenger, fordi det gir assosiasjoner til Anders Behring Breivik, ei heller å kritisere ideologien multikulturalisme.

Massakren på Utøya minner oss om noe vi kanskje for ofte glemmer: At vi alle sammen kan bli helter, bare fordi vi er på det rette stedet til rett tid. Hvem som handler altruistisk er ikke alltid lett å forutse. Den mest forsiktige personen kan bli en helt. Den mest egosentriske personen kan bli en helt. Det er i de ekstreme situasjonene vi finner diamantene og det motsatte, og eventyr i den moderne verden er ikke bare underholdning. De har en pedagogisk funksjon. For intet eventyr uten en eller flere helter som setter livet på spill for en nobel sak, skriver Helle Merete Brix.

I dag er det 13 dager siden Norge måtte erkjenne at ondskapen er høyst levende. Da det ble kjent at terroristen var en etnisk norsk ung mann, forteller mange at de nærmest pustet lettet ut. Det er i seg selv tragisk, for det bevitner at vi har bygget opp et fleretnisk og flerreligiøst samfunn som i sin skjørhet kan falle fra hverandre hvert øyeblikk. Det har vi ikke råd til.

Jens Stoltenbergs formaning om mer åpenhet, mer demokrati, ser ut til å bære frukter. I dag er olje- og energiminister, Ola Borten Mo (Sp) ute i Klassekampen og advarer mot å kvele islamdebatten. Borten Mo mener at islamdebatten i Norge før 22/7 ikke har vært hatefull.

Dagene er spesielle nå. De er travle grunnet stor pågang, særlig fra media, og de krever fremdeles mye ettertanke etter Utøya-tragedien. Rights.no er oppe og går etter ferien igjen, men oppdateringene vil kunne bli ujevne. Samtidig har vi behov for å avklare noen forhold som har fremkommet i nettdebatter og aviskommentarer.

I 2003 møtte HRS Fjordman på en kafé i Oslo sentrum. Det ble med dette ene møtet. Hvorfor?

Tanken på hva som skjedde på Utøya er ikke til å bære. Den redsel de unge må ha gjennomlevd, den heslige død noen av dem fikk. Vi dansker kan bidra med å vise medfølelse og solidaritet, ikke til å misbruke tragedien i et politisk spill, skriver Ralf Pittelkow.

Statsministerens svar på terroren 22/7 er mer åpenhet og mer demokrati, hvilket i seg selv innebærer at ytringsfriheten og debatten ikke skal styres i terroristens ånd. Men hva skal debatten styres etter?

HRS har mange gode venner i Danmark, som betyr mye for oss. De stiller opp i så vel tunge som gode stunder. Bekymrende telefoner, SMS og mail tikket således inn 22.juli fra den andre siden av Skagerak. Engasjementet fortsetter med dyp medfølelse med den norske nasjonen, og bekymring over at enkelte misbruker tragedien i politisk øyemed, ikke bare i Norge, men også blant annet i Danmark. Skribent Britta Mogensen deler sine tanker med oss.

22.juli er vår tidsalders 9.april. Anders Behring Breivik erklærte krig mot demokratiet. Hva tiden som kommer vil bringe med seg, vet kun Gud – hvis man tror på en Gud. Behring Breivik skal få massiv motstand – forhåpentligvis uten våpen, forhåpentligvis med saklig og anstendig debatt. Jeg håpet på det gode de første dagene. Jeg håpet blant annet at meningsmotstandere ville besinne seg. At særlig massakren på Utøya – som også massakrerte ord til å beskrive hva ingen andre enn Behring Breivik hadde fantasier til å forutse kunne skje i vårt lille land – ville få oss alle til å følge i Stoltenbergs ånd: at vi ville vise mer omtanke for hverandre, at vi ville føre debatten videre med en langt høyere grad av anstendighet og redelighet. Slik hedrer vi ofrene, tenkte jeg.

HRS sin vanlige feriestengning i juli er over, men ferien ble alt annet enn vanlig. Da den mest barbariske handlingen i fredstid fant sted 22. juli ble ikke bare den norske ferieidyllen brutt, men Norge gikk inn i bunnløs sorg. Ikke bare sorg over de mange menneskene som meningsløst ble revet fra oss, men sorg over at disse grusomme handlingene faktisk kunne finne sted på vår lille fredelige plett på jorden.

Stavanger har vært løftet frem som et eksempel til etterfølgelse i forhold til å forebygge overfallsvoldtekter. Senest i går av Aps Hadia Tadjik. I 2009 ble det anmeldt 23 overfallsvoldtekter og forsøk på dette. Fra november 2009 og frem til nå skal det ikke ha vært overfallsvoldtekter i byen. Dette viser seg ikke å stemme. Politiet går først nå ut med etterlysning av en afrikaner som skal ha voldtatt en ung kvinne i februar. Samtidig er en utvist gambisk borger varetektsfengslet i mai for overfallsvoldtekt. Også den siste voldtekten blir først nå i dag offentlig kjent.

Adil Khan, eller bedre kjent som danse-Adil etter at han tidligere vant Norske Talenter og deretter tok plass i dommerpanelet i samme program, har igjen uttalt seg om integreringspolitikken. Også denne gangen er Khan nådeløst ærlig: - Følg reglene eller forlat landet! Men utfordringen for Khan er flere. For eksempel hevder VG at Khan ikke er redd for å provosere, men selv sier han at han ikke er ute etter å provosere. Responsen fra de som kanskje opplever seg rammet lar derimot ikke vente på seg, og det er kjente strategier som benyttes.

Justisminister Knut Storberget (Ap) har sammenlignet voldtekt med nesten-drap, og lovet hard skyts for å få bukt med problematikken, ikke minst knyttet til det økende problemet med overfallsvoldtekter. Da Oslopolitiet nylig la frem til sin voldtektsrapport for Oslo 2010, ble det også bebudet at Oslopolitiet snart skulle komme med sin strategirapport for hvordan de skal bekjempe voldtekt. Nå er den kommet. Nå mangler det bare at Storberget kaller den en god strategi. Men Oslopolitiets strategi ligner en farse.

Muslimsk kultur gir mening til millioner av mennesker og rommer dybde, tradisjoner og ideer om det gode, det hellige og det beundringsverdige, som gjør den fortjent til vår anerkjennelse. Alt annet ville være arroganse. Når muslimsk kultur kritiseres som tilbakestående, henvises det gjerne til at kvinner er undertrykte. Men er det bedre å være karrierefiksert og sende barna i barnehagen? Og: skal man ikke stole på muslimske kvinner når de sier at de ikke er undertrykte? Ordene tilhører den konservative kulturforskeren Kasper Støvring, som synes å ha ”glemt” det mest vesentlige i sitt forsvar for islams behandling av kvinner: den ”guddommelige” shariaens åk.

Hamas har gitt begrepet tvangsgifte en helt ny dimensjon. På Facebook har terrororganisasjonen annonsert etter en kone til en ung mann med fransk statsborgerskap. Det handler om gisselet Gilad Shalit, som ble tatt til fange for over fem år siden. Under tittelen ”Folket vil ha en kone til Shalit”, ble den arabiske Facebook-siden utstyrt med et bilde av en israelsk kvinnelig soldat med slavelenke rundt halsen, ført av en bevæpnet svartkledd maskert kvinne fra den militære fløyen av Hamas. Dette er å lese i billedteksten: ”Vi må bortføre en soldat som kan bli en kvinnelig Shalit, slik at de kan gifte seg og gi oss en hel haug med Shalit’er.” Gilad Shalit er en av mange franske gisselofre for islamister i Afrika og Midtøsten. Denne sommeren står Paris i gislenes tegn.

Tusener av britiske jenter risikerer å bli tatt utenlands for kjønnslemlestelse i sommer. Metropolitan Police og utenriksdepartementet anslår konkret at over 22 000 jenter under 15 år kan ende i hendene på omskjærere i utlandet. Derfor skal det nå kjøres en kampanje for å beskytte jenter mot overgrepet. I Norge er det derimot taust.

Hellas sin gjeld, landets offentlige underskudd og dårlige konkrurranseevne, tilsier at landet på et eller annet tidspunkt får vansker med å betale kreditorene. Hvordan kunne et EU-land komme så til de grader ut å kjøre? Hellas har selvsagt ansvar for tragedien. Landets økonomi er preget av en kvelende stor og ineffektiv offentlig sektor, utstrakt korrupsjon, et grotesk mangelfullt skattesystem og en elendig produktivitet. Men EU er medansvarlig, et EU som blant annet mangler respekt for nasjonale forskjeller blant medlemslandene, skriver Ralf Pittelkow i Jyllands-Posten.