Terrorisme og ekstremisme

Tilbake i sorg

HRS sin vanlige feriestengning i juli er over, men ferien ble alt annet enn vanlig. Da den mest barbariske handlingen i fredstid fant sted 22. juli ble ikke bare den norske ferieidyllen brutt, men Norge gikk inn i bunnløs sorg. Ikke bare sorg over de mange menneskene som meningsløst ble revet fra oss, men sorg over at disse grusomme handlingene faktisk kunne finne sted på vår lille fredelige plett på jorden.

Rita Karlsen, HRS

Den 22. juli 2011 brente hendelsene som utspant seg i regjeringskvartalet og på Utøya seg på netthinnen. Selv fikk jeg vite om hva som var i gang mens jeg befant meg på en hurtigbåt på vei til en av Norges utposter, da jeg hadde invitert Hege Storhaug på en unik Norgesferie. Så langt hadde vi besøkt en rekke utposter langs Norges vakre kyst, og siste dager var fylt med inntrykk fra blant annet vakre Vega på Helgelandskysten, mitt fødested i Vesterålen, båttur i Lofoten, nydelige Bleik på Andøya, de sistnevnte også i fortryllende midnattssol, vi krysset ”Norge i miniatyr”; ville og vakre Senja og ferden bar videre mot Finnmark. På båten ut fra Hammerfest til egenartede og like ville og vakre Seiland ble alle de fantastiske inntrykkene rekompensert av kapteinens mildt sagt grusomme budskap: ”Stortinget og regjeringskvartalet er bombet, sies det på nyhetene”.

Som sikkert mange andres første reaksjon trodde jeg det hele var et ledd i en makaber spøk. Stortinget og regjeringen? Hva mentes? Jeg forklarte kapteinen at Stortinget og regjeringskvartalet ikke lå på samme sted. To bomber? Ei bombe som fanget hele dette strøket? Her gjaldt det å finne frem mobilen, som så langt hadde fått samme ferie som meg selv. Jeg kontaktet kjente og venner både fra Stortinget og ulike departementet. Alle som en satt de klistret til TV-skjermen. Jeg skjønte det dreide seg om hjertet av sentraladministrasjonen, Einar Gerhardsens plass, for øvrig et steinkast fra HRS’ kontorer. – Det ser ut som en krigssone. Man kan se tvers gjennom R4-blokka. Det er meldt om en død. Det tallet vil utvilsomt stige.

Norge? Oslo? Alle opplevelsene fra de siste dagene flimrer forbi øynene. Det utrolige vakre landet vårt har blitt rammet av utrolig ondskap; terror. Hvorfor oss? Hvorfor ikke Danmark, tenker jeg, og innser i ettertid at jeg først og fremst tenkte på al-Qaida og deres like. Men jeg forstår likevel ingenting: Bomben er utvilsomt ment å lamme Norges sentraladministrasjon, kanskje også med hensikt å drepe statsministeren, men den sprenges altså nær halv fire på en fredags ettermiddag midt i fellesferien. Vet ikke terroristene at dette er et tidspunkt det etter all sannsynlighet er få på jobb? Jeg diskuterer dette med en av mine venner med lang fartstid i ulike departement. Han er enig. Han ramser opp departementene som er rammet, inkludert statsministerens kontor, men kommer til at det uansett er et merkelig tidspunkt. Samtidig forteller han at bomben, eller bombene, har hatt stort nedslagsfelt. Folk på Nesodden trodde det ble sprengt der, vinduer på Karl Johan er blåst ut.

Så kommer neste sjokknyhet: Det blir skutt på Utøya, hvor Arbeiderpartiets ungdom (AUF) har sommerleir. Jeg er nå gått inn i en sone uten verken mobil- eller internettilgang. Først senere på ettermiddagen får jeg tilgang til TV. Det bekreftes at to er skutt på Utøya, og jeg registrerer at media spør politiet om beredskapstropper er sendt dit. Jeg begynner å lure på om bomben i regjeringskvartalet er en avledningsmanøver, og at det som utspiller seg er av en helt annen grusom karakter.

Resten av kvelden og natten er en tåke. Jeg sitter og ser på TV, men klarer knapt å ta innover meg hva som skjer. Det neste jeg husker er skrekkbeskjeden lørdags morgen: Minst 84 er drept på Utøya. 84? 84!!??? Tallet er så svimlende at jeg ikke klarer å ta det inn. 84 ungdommer? Så går det opp for meg at gjerningsmannen er en norsk etnisk mann, og at han er tatt. Men jeg skjønner fortsatt ikke; kan én mann klare å gjennomføre slike grusomheter i et slikt omfang?

Jeg ”skjønner” bomben. At noen kan planlegge og gjennomføre grusomme handlinger der de enten selv blir drept eller der de selv ikke ser eller opplever hva de selv har stelt i stand, er jeg i stand til å forstå. Men kan et menneske kaldt og kynisk slakte ned ungdommer de selv står ansikt til ansikt med?

Det går opp for meg at det er det som har skjedd. Ondskapen har til og med et navn: Anders Behring Breivik. Ondskapen har også et budskap, nedfelt i et manifest på 1.500 sider som visstnok i detalj formidler Anders Behring Breiviks målsetting: Han måtte fjerne flest mulig av Aps fremtidige politikere, da Ap har stått i spissen for å ødelegge Norge ved å åpne for masseimport av muslimer. (Jeg har enda ikke lest dette manifestet, men håper jeg klarer å mote meg opp). Anders Behring Breivik kaller det dertil det han gjort for en ”nødvendig handling”.

Jeg har aldri hørt om Anders Behring Breivik. Jeg stirrer på bildet som kontinuerlig går over skjermen. Har jeg sett han før? Nei, jeg klarer ikke å erindre denne mannen. Fortsatt uten internett kan jeg heller ikke google han, og kjenner en mistenkelig liten interesse for å gjøre det. Så kommer det frem at Anders Behring Breivik har skrevet og kommentert på nettstedet Document.no. Dette er et nettsted som jeg selv følger, om enn ikke helt regelmessig. Men hvorfor har jeg ikke fått med meg dette navnet i det hele tatt?

Det tikker inn beskjeder på mobilen: Har denne gærningen hatt noen kontakt med HRS? Jeg kan avkrefte av HRS har hatt noe med Anders Behring Breivik å gjøre, eller at vi vet hvem han er. Flere uttrykker glede for det, selv er jeg fortsatt stadig bare forvirret og sorgtung. Har et menneske skutt 84 ungdommer på Utøya? Jeg ser på TV at foreldre intervjues om at de har fått sms-er fra sine barn, at det er meldt om skyting og ingen aner hva som foregår. Det er reprise fra gårsdagen, men jeg klamrer meg fortsatt til håpet om at det er noe som ikke stemmer. Et menneske kan ikke massakrere unge uskyldige mennesker. Vi snakker om så ufattelig kort tid og så mye tragedie: Bomben smeller nærmere halv fire fredags ettermiddag og nærmere halv sju samme ettermiddag er mannen tatt på Utøya. Er det mulig? Er det en hel hær vi snakker om? Hvor er de andre?

Som kjent blir antallet døde på Utøya senere justert noe ned. 68 er drept på utøya og åtte drept i regjeringskvartalet. Men tallene er likevel så ufattelige, i tillegg til at så mange er skadet, så en nedjustering hjelper ikke på tragediens omfang.

Neste bilde som brenner seg inn på netthinnen er bildene som en NRK-journalist ”uvitende” har fanget opp: Vi ser en mann i politiuniform som står i sjøkanten med lik flytende rundt seg – og skyter på det som antakelig både er døde og levende.

Da først går det opp for meg at denne ufattelige ondskapen faktisk er virkelig, men jeg erindrer ikke om det faktisk er før eller etter at Anders Behring Breivik har tilstått massedrap.

Jeg hører ordene fra en av AUF-erne: ”Når en mann klarer å uttrykke så mye hat – tenk hvor mye kjærlighet vi kan uttrykke sammen.” Jeg kjenner på ordene og lurer på hvor Anders Behring Breivik har hentet hatet sitt fra. Jeg ser for meg alle de ungdommene som har stirret Anders Behring Breivik i hvitøyet og sett døden, jeg ser for meg alle foreldre, søsken og venner som har innsett at nettopp deres kjære er blitt et offer for grusomheten og de som føler skyld over at nettopp de er spart. Hva tenkte Anders Behring Breivik – han er selv en sønn, han har også familie, han har selv vært ung, han har selv vært på leting etter livets mening og tatt sine valg: Nå skyter han ned unge mennesker som knapt er begynt på livet. Unge mennesker han mener har tatt feil valg, idet de er på AUFs sommerleir.

Norge går så samlet inn i en sorgprosess, og aldri har statsminister Jens Stoltenberg (Ap) gjort en bedre jobb. Det var en statsmann av rang vi så fra første time. Og aldri har vårt politiske lederskap opptrådt bedre: Samlet ble det uttrykt enighet om å la den politiske debatten bli fryst til 15. august. Tiden skulle benyttes til å hedre ofrene og deres familie, til ettertanke og til sorgbearbeidelse. I perioden 22. juli til 15. august skal vi alle være AUF-ere.

Men ikke alle klarer å vise slik respekt, om enn av forståelige grunner, for det vi alle lurer på er hva eller hvem som skapte Anders Behring Breivik?

HRS er vel vant med å bli påklistret merkelapper fra visse samfunnsaktører, men selv min fantasi var for lite utviklet til å tro at noen ville nedverdige seg selv til å peke på ”skyldige” i denne mildt sagt uvirkelige situasjonen. Den kunne jeg spart meg. Det ble raskt pekt på FrP – de har bidratt til å skape Anders Behring Breivik ved sin hatideologi og kritikk av islam, het det, og dessuten kom det frem at Anders Behring Breivik i en periode hadde vært medlem av FrPU. Deretter ble det pekt på såkalte ”islamkritiske” nettsteder som Document.no og Honestthinking.org, mens noen, og sikkert kommer det flere til, også har innlemmet HRS, og informasjonsleder Hege Storhaug spesielt, som del av de ”skyldige”. Minerva.no, som også har latt Anders Behring Breivik uttale seg, synes så langt å slippe unna.

Hva er så de overnevntes fellesskap? Jo, vi har alle tillatt oss å kritisere islam og å kritisere deler av norsk innvandrings- og integreringspolitikk. Med andre ord er slik kritikk, spesielt av islam, ensbetydende med at å bygge opp en Anders Behring Breivik.

Jeg vet ikke om de som slenger om seg med slik propaganda tror på det selv. Men det jeg med selvsyn kan konstatere at det som vi blir kritisert for, ikke minst ”ukritisk ordbruk” og ”manglende omgang med fakta”, er det samme som disse kritikerne gjør bruk av. La meg eksemplifisere med ett av utsagnene til Magnus Marsdal på Dagsnytt 18 den 27. juli: Her hevdet Marsdal at Hege Storhaug hadde kalt jenter i hijab for hijabkrigere og barnekrigere. Dette bevitner Marsdals omgang med fakta. Sannheten er at jeg i et tilsvar til et innlegg av VGs Elisabeth Skarsbø Moen kritiserte henne for å gjøre barn til hijabkrigere. Innlegget er et forsvar for barna, men passer neppe inn i Marsdals oppfatning av verken Storhaug eller HRS.

Nettopp sistnevnte mener jeg er noen av kjernen i en slik debatt, og som også jeg har benyttet tiden etter 22. juli til å tenke mye på: Er vi, uansett hvilke holdninger og tanker vi har, så inne i vår egen tankebane at alt vi ser og leser fortolkes inn i vår egen virkelighet? I så fall er det bare en oppskrift på det; meningsmotstandere må oftere møtes, oftere lytte til hverandre, oftere forsøke forstå hva den andre mener. Ulike etiketter, ikke minst av personlig karakter, må forvises fra det offentlige rom, og det bør den enkelte av oss greie selv. Påstander må belegges med kilder. For det er nemlig ikke slik at noen – uansett ståsted – sitter på sannheten. Nettopp å tro det, kan være med å skape grobunn for slike som Anders Behring Breivik.

For det vi virkelig skal ta innover oss er at ingen offentlig har applaudert Anders Behring Breiviks handlinger – tvert om har alle fordømt dem. En hel verden har fordømt dem. Det er det som teller, det er det som viser hva fellesskapet i bunn bygger på. Hvordan kan da noen, i denne tid, klatre på en selvdefinert høymoralsk talerstol og i kvasse ordlag peke på den ene eller andre? Dette er for øvrig langt på vei de samme som ”forklarer” muslimsk terrorisme som ”en gal manns verk”, til tross for at også de hører at det applauderes fra visse hold. HRS’ kritikk av muslimsk terrorisme og islamister har alltid påpekt at det først og fremst går utover frihetselskende muslimer, på samme måte som Anders Behring Breiviks grusomme handlinger er et brutalt angrep på friheten. Derfor er da også statsminister Stoltenbergs svar til terroren det eneste riktige: mer åpenhet og mer demokrati.

Anstendigheten må vi stå for selv, og jobbe med oss selv slik at vi alltid forbedrer den. Men det betyr ikke at islam, innvandring eller integrering ikke lengre skal kunne diskuteres eller kritiseres.

Fred over ofrenes minne. Dere døde ikke forgjeves. Dere er heltene. Dere vil for alltid stå som dem som gjorde Norge til et bedre samfunn; den dagen da fellesskap fikk betydning langt utover hva ord kan beskrive.