Jubelen over omveltningene i de arabiske landene kan raskt bli en tristesse. Det er ingenting som tyder på at ytringsfrihet og demokrati er rett rundt hjørnet i denne regionen. Ei heller at Vesten og Danmark vil vende tilbake til en ytringstilstand fra før Muhammed-tegningene uten sverdslag. De som vil ha demokrati og ytringsfrihet, ute som hjemme, må forstå at den som ikke kjemper for sine rettigheter, risikerer å miste dem. Eller aldri å få dem. Heller ikke ytringsfrihet.

For fire år siden fikk Egypt et lovforbud mot kjønnslemlestelse. Tidligere undersøkelser har vist at over 90 prosent av landets kvinner er lemlestet. Og praksisen fortsetter til tross for lovforbudet. Med Brorskapet og salafistene i det nye parlamentet etter Mubaraks fall, er det grunn til å frykte at det sovende lovforbudet forblir sovende, viser en dokumentar på BBC.

Hun var 21 år gammel, født i Pakistan og gravid i sjette måned. Full av håp om et godt liv i Storbritannia vandret hun inn til de britiske øyene etter å ha giftet seg med en sterkt fysisk handikappet britiskpakistansk mann. Hun var av den formening at alle mennesker har en grunnleggende egenverdi. Det samme kan neppe sies om holdningene til familien hun skulle dele resten av livet med. Svigerforeldre, ektemann og svoger til Naila Mumtaz drepte den unge gravide kvinnen som de mente var besatt av onde ånder.

Den britiske konvertitten Samantha Lewthwaite, ekskone til den verste 7/7-selvmordsbomberen Jermaine Lindsay som drepte 26 personer i London i 2005, mistenkes for å oppdra barna sine til å bli terrorister. Politi og etterretningstjeneste jakter henne i Kenya. Man antar at hun er en del av den somaliske terrororganisasjonen al-Shabaab. Det er funnet et håndskrevet manus med tittelen ”I Want To Be A Mujahid” som skal være forfattet av Lewthwaite, også kalt ”den hvite enken”. Lewthwaite skal nå være gift med en terrormistenkt brite som beskrives av politiet som ekstremt farlig.

I agurktiden dras debatten om tvangsekteskap i Aftenposten tilbake til 1990-tallet. Det åpnet med en kritisk kronikk om konsekvensene av å hente et søskenbarn til Norge gjennom ekteskap og de ulykkelige følgende dette oftest har, både for de voksne og barna. Altså ingenting nytt. Like fullt går en norskpakistansk turnuslege i strupen på kronikkforfatterne. De har jo ikke skjønt at det er en stor forskjell på tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, ei heller har de kjennskap til kjærligheten som ligger til grunn for at man henter en fetter eller kusine fra landsbygda i Pakistan.

Fysisk avstraffelse av barn var normen langt inn i vår tid. Det er det fremdeles i betydelige deler av verden, og typisk sanksjoneres avstraffelse med henvisning til religiøse tekster som overkjører barns ukrenkelighet. Skal vi følge helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen sin logikk, var det således fullstendig uhørt da Sverige som første land i verden i 1979 innførte totalforbud mot fysisk avstraffelse av barn. Ministeren mener nemlig at Norge ikke kan forby rituell lemlestelse av gutters kjønnsorgan fordi ingen andre land i verden har et slikt forbud.

Helle Merete Brix kommer med en ny bok, en essaysamling, der hun har tolker ulike møter på kloden i lys av spørsmålet om frihet.

Sverige ska monteras ned som nation. Etniska svenskar ska upphöra att existera som folkgrupp. Alla på jorden ska vara ett enda blandat, härligt färgrikt folk som fritt strömmar över de gränser som på sikt ska utplånas. Som ett steg på vägen mot det universella Utopia ska den svenska välfärdsstaten förvandlas till grus och aska. Destruktionen är i full gång. När vi inte längre har någonting att försvara har de onda krafterna nått sin slutliga destination, skriver Julia Caesar.

Husker du hvordan sosialantropolog Sindre Bangstad gikk i strupen på Walid al-Kubaisi da sistnevnte lanserte filmen Frihet, likhet og Det muslimske brorskapet? Ja, riktig, det var ikke pent. Kubaisi ble hengt ut som ekstrem. Brorskapet derimot ble fremstilt som moderat. Ikke underlig at media og andre behandler Borskapet som ufarlig når akademia langt på vei renvasker organisasjonen. Heldigvis er det andre kilder som er langt mer etterrettelige og edruelige i sin omgang med disse Allahs fotsoldater.

Nå skal København få nok en ”ordentlig moské”, denne gangen med utspring i den islamistiske bevegelsen Det muslimske brorskapet. Danske politikere gleder seg over utviklingen, som visstnok handler om et ønsket ”mangfold”. Er gleden et uttrykk for mangel på kunnskap?

Fremdeles er det ikke bekreftet at en norsk mann og konvertitt til islam skal ha mottatt terrortrening i Jemen med tanke på å gå til angrep på mål i vesten. Sikkerhetstjenesten har dog ikke avkreftet mannens eksistens. Mens vi venter på en avklaring på norsk jord, er Scotland Yard på vei til Kenya der en kvinnelig britisk konvertitt og småbarnsmor mistenkes for å ha deltatt i et selvmordsangrep mot en bar der tre personer ble drept og 25 skadet mens de underholdt seg med EM i fotball. Altså: ”An ordinary day.”

04.07.12: ”Changement maintenant” (”Forandring nå”) var slagordet Francois Hollande gikk til valg med og vant på. Nå som hans parti, Sosialistpartiet, har sikret seg absolutt flertall ikke bare i Nasjonalforsamlingens deputerkammer, men også i Senatet, har han nesten frie tøyler til å gjennomføre sine planer om forandring. Spørsmålet er bare: hvilke forandringer vil komme? Foreløpige grep viser at Hollande vil undergrave et av republikkens viktigste fundament, skillet mellom stat og religion, han vil gi utlendinger stemmerett, og tvinge franskmenn til å spise halalkjøtt. Dette skjer samtidig med at volden mot jøder eskalerer ytterligere, politi angripes med dødelig utfall, og Algerie sender mange titalls imamer til landet, sistnevnte uten protester fra Hollande og hans regjering.

Arbeidsledigheten i Europa er historisk høy og raskt voksende. Velferdsstaten er under et enormt press, noe vi i Norge foreløpig ikke merker så mye til da vi fortsatt har oljeformuen å lene oss på. I våre naboland, som for eksempel Danmark, er situasjonen svært lik vår, selvsagt med unntak av at de ikke har noen pengebinge som kan kompensere for velferdsstatens økende utgifter og minskede inntekter.

Innvandringen til Norge er rekordhøy. Men hvordan ser innvandringstallene ut når vi sammenligner med historiske tall og tall fra andre land?

Som kjent er ikke innvandrings- og integreringspolitikken et tema for debatt i Sverige. Tvert om. Den styres med jernhånd av den politiske eliten, godt hjulpet av mediene, og målet er entydig: det skal være lettere å få opphold i Sverige. De står samlet mot enhver kritikk, noe som ikke minst utspiller seg i en felles boikott av det innvandringskritiske partiet Sverigedemokraterna (SD) – samtidig med at det samme partiet bare vokser på meningsmålingene. Avstanden mellom de styrende og folket øker. For ”svenska politiker har bestämt att Sverige ska vara ett undantagsland. Vi ska vara bättre än alla andra. Världsmästare. Bäst i klassen,” raser Julia Caesar, og peker på at regjeringen er i gang med å sløse bort landets viktigste kapital.

Efter min opfattelse drejer vellykket integration sig om viljen til at blive integreret. Derfor har alverdens velmenende integrationsprojekter overhovedet ingen effekt. For de afprøves på dem, der stritter imod ideen og hader alt, hvad modtagerlandene står for kulturelt og værdipolitisk.

De siste trofeene i Europa til den wahabistiske oljestaten Qatar er oppkjøp av deler av den amerikanske ambassadebygningen i Paris og hovedkontoret til Le Figaro i samme by. På den franske middelhavskysten har en investor fra samme stat kjøpt opp fire franske hotell. Norske medier er ikke interessert i Gulfstaten veldige interesse for å vinne terreng i Europa?

Over 60 prosent av Irans befolkning er under 30 år. De unge er meget godt utdannet, men arbeidsløsheten er skyhøy. Regimet har ingenting å tilby dem. Jo forresten, det har despotene. Siste ”skrik” er et computerspill for å sikre at de unge vet hva Rushdie-saken handler om. Hva er så de unge selv opptatt av?

Stadig flere tråder trekker i retning av at vi snart kan vinke farvel til velferdsstaten Norge slik vi kjenner den. Grunnen er enkel: Norge har en befolkning som ikke bærer utgiftene. Og til dette: Norge har Europas høyeste befolkningsvekst, og stort sett hele veksten er innvandringsrelatert. Problemet er at innvandringen fører til en enda mer svekket økonomi for Norge. Men akkurat det er det ikke alle som liker at vi snakker høyt om, mens andre, for eksempel Kristin Clemet i Civita, kjemper en febrilsk kamp for å skape en egen virkelighet.

Nok en gang forteller en kvinnelig, vestlig journalist om seksuelle overgrep på Tahrirplassen i Kairo. Overgrepet fant sted da egypterne strømmet til plassen for å feire at Det muslimske brorskapets Mohammed Morsi ble erklært som valgets vinner.

Hvorfor ”glemmer” media at Det muslimske brorskapets endemål er en gjennomislamisert stat? Hvorfor beskriver media Brorskapet som ”moderat”? Hvorfor ser ikke media at Brorskapet har betydelig innflytelse også i Europa? Svaret er at de er påvirket av statsansatte islamforskere som skjønnmaler Brorskapet og definerer organisasjonen som ”moderat”. Forskere som hopper bukk over at grunnleggeren av Brorskapet, Hassan al-Banna, beundret både Hitler og Mussolini. Som hopper bukk over at dagens åndelige veileder for Brorskapet, Yusuf al-Qaradawi, mer enn gjerne med egne hender vil fullføre Hitlers Holocaust. Det er mange gode grunner til å være på vakt overfor en organisasjon som fastholder slagordet ”Koranen er vår lov”, skriver forfatteren Helle Merete Brix.

VG forteller i dag at nordmannen som antas å være i Jemen og motta terrortrening, er knyttet til Oslo-moskeen Islamic Cultural Centre (ICC), den første moskeen og islamistiske bevegelsen som etablerte seg i Norge etter at innvandringen fra den islamske verden startet opp. ICC er en ren islamistisk bevegelse knyttet til den ekstreme politiske grupperingen Jamaat-i-Islami i Pakistan, der grunnleggeren blant annet var en inspirator for al-Qaida. Dette er også samme moské som Dronning Sonja ila et offisielt besøk for tre år siden, og som Arfan Bhatti er observert som besøkende.

26.06.12: En norsk mann i 30-årene skal befinne seg i Jemen der han har mottatt terrortrening etter å ha konvertert til islam i 2008. Internasjonale sikkerhetstjenester mener han er i ferd med å få tildelt et terrormål i vesten. En konvertering i Norge fordrer tilknytning til et islamsk miljø her. Et sentralt spørsmål som melder seg er således hvilken moské mannen tilhører.

Et ektepar sitter på tiltalebenken i Manchester for å ha planlagt å bombe jødisk boligkvarter i byen. Paret skal ha blitt radikalisert gjennom al-Qaidamaterial tilgjengelig på nettet. Ektemannen har erkjent forholdene, mens kona nekter.

I årevis har vi hatt en debatt om multikulturalismen, for eller imot, hva som ligger i begrepet og konsekvenser sosialt og politisk, og debatten har ofte skapt mer forvirring enn oppklaring. Hva er multikulturalisme? Er det en politisk ideologi, en sosial realitet bak villet politisk utvikling? Er det noen forskjell på begrepene multikultur og flerkultur?