Sveriges kontroll av identiteter av asylsøkere opp mot hjemlandet avdekker storstilt juks.

Flere av våre politikilder har ved ulike anledninger bedt oss om å se nærmere på Strategisk stab ved Oslo politidistrikt. Deres begrunnelse er at de ikke kjenner seg igjen - som politifolk i felten - i de analyser som kommer derfra. "Det er en gjeng med sosiologiske kjerringer", er den nedslående betegnelsen. De kritiserer Strategisk stab for å ha en politisk vinklet teoretisering av virkeligheten.

Det må kunne kalles en glemsk forfatter som i dag forteller oss at hvis vi ikke løfter terroren 22. juli 2011 inn i norsk historie (!), så klarer vi ikke å hindre radikalisering av våre ungdommer. I øvrig er problemet nasjonalister.

Sverige er på full fart mot Midtøsten kulturelt sett. Aftonbladet har gått gjennom 200 rettssaker om æresrelatert vold siden 2015. Antallet saker økte med 50 prosent i fjor, og forventes å stige i år. Det yngste registrerte offeret var ei fire år gammel jente som skulle tvangsgiftes. Ja, det er sykt. Men vi skal bli flinkere på integrering, ikke sant?

Innvandringsliberale politikere som har åpnet grensene for terrorbølgen i Europa gråter krokodilletårer når terroren rammer uskyldige.

Over halvparten av Sveriges befolkning tviler på at etablerte medier forteller sannheten om samfunnsproblemer som følger av innvandring. Innvandring utmerker seg som det området hvor tilliten til journalister er lavest. Det viser en ny undersøkelse fra SOM-instuttet. En tilsvarende undersøkelse i Norge fikk lignende resultater. Og er det så rart, egentlig?

Tallene på antall menn og kvinner som vil drepe oss, er noe usikkert, men likevel tydelige nok til at vi vanlig dødelige forstår at de enkelte europeiske landenes sikkerhetsstyrker sliter med kapasiteten, mildt sagt. I Belgia sies det at 18 000 personer har bånd til terror i islams navn. I Storbritannia kan det være så mange som 23 000 personer. I Norge skal vi ikke få noe anslag. Hvorfor skal vi holdes i uvitenhet?

Vi som ærlig søker kunnskap og forståelse om det mest sensitive temaet i vår tid; islams iboende vold, har ikke akkurat blitt behandlet med silkehansker av de «pene og rene» i mediene. Men vinden er i ferd med å snu. I alle fall i nord. I avisa Nordlys slås det nå fast på lederplass at terroren vi sist opplevde på det grusomste vis, massemord av barn og ungdom i Manchester mandag kveld, faktisk har «i høyeste grad noe med islam å gjøre». Jeg har tenkt å være frekk og sier derfor følgende: Nå som denne innrømmelsen er på bordet, hva med et par linjer beklagelse over tilgrisingen av oss som har gitt beskjed om denne koblingen i en god del år? Hva med å komme med noen tiltaksforslag?

En ny undersøkelse fra SSB avdekker at innvandrere er sterk i troen, og at langt de fleste, særlig muslimer, forblir i den religion de er oppdratt i. Unntaket er innvandrere fra Iran. Undersøkelsen forteller også at et betydelig flertall mener det er enkelt å utøve sin religion i Norge, samtidig som SSB påpeker at spesielt spørsmål om religionsutøvelse var vanskeligere å få svar på.

De sliter noe voldsomt nå, alle «terrorekspertene». Anders Giæver i Norges fremste intellektuelle organ, VG, peker på den rike pophistorien til Manchester og ungdomsopprør når han skal prøve å forstå terroren i samme by. Trine Skei Grande har valgt å sette nok en spiker i kisten til partiet hun leder: Den politiske løsningen ligger hos oss alle. Vi må bli flinkere til å bli venner med andre, så ingen føler seg utenfor og blir slemme. Det er «meningsløst» og «uforståelig» at de våger å fortsette med denne, unnskyld, idiotien.

Britisk-libyske Alaa al-Ameri har samme bakgrunn som Manchester-terroristen Salman Abedi, og i det glimrende nettmagasinet Spiked! setter han fingeren på problemet: Abedi ble ikke utstøtt eller avvist av det britiske samfunnet; han ble lært opp til å selv avvise og hate det. Nesten alle britiske muslimer blir fra tid til annen utsatt for den livsfarlige offerretorikken og verdensanskuelsen de tallrike islamistene - som opererer nær sagt fritt i Storbritannia som i resten av Europa - sprer, skriver han.

Engang var socialisme noget med at forandre verden, i dag er den blevet indvendig og personlig. Følelser, kropslig varme og økomærket karma. Måske er det dens sidste chance, skriver Mikael Jalving.

Så står de frem igjen med sine løgnaktige ord før likene er kalde og vi ikke vet hvem alle de drepte er. Vi borgere burde ikke finne oss i dette tullballet lenger. Politikere som ligger i krokene og gjemmer seg for elefanten i rommet – islam – bør ikke ha en fremtid i posisjon. Skal vi tilgi dem? Fordi de ikke har en eneste anelse om hva de skal gjøre med det åpenbare sivilisasjonssammenstøtet vi vanlig dødelige for lengst har forstått pågår, på en mer og mer brennhet europeisk jord?

Over hele Europa lyder det politiske budskapet om "ikke la terroristene vinne", en taktikk som åpenbart ikke fungerer. Etterhvert som terrorangrepene kommer hyppigere - og nærmere oss selv - har imidlertid debatten også endret seg, i alle fall på sosiale medier. Skal vi få bukt med terroren, må vi også henge bjella på katta.

Tre menn er pågrepet i forbindelse med Salman Abedis selvmordsangrep i Manchester. - Det er sannsynlig at han ikke handlet alene, sier innenriksminister Amber Rudd.

En barne- og ungdomspsykiater forteller oss at enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge er ressurssterke, men vi bryter dem ned. Asylsystemet gjør dem til offer. Igjen snus alt på hodet.

Nok et terrorangrep mot europeiske sivilister, og rådville politikere og etablerte kommentatorers budskap er det vanlige: Vi må fortsette å leve som om ingenting var hendt. Alt er som før. Det lyder mer som en besvergelse, for samtidig gror antijihadistiske betongklosser opp som paddehatter i europeiske byer, uniformerte soldater blir utkommandert i gatene og politiske valgkamper blir utsatt som konkrete bevis på det stikk motsatte. Sikkerhetstiltakene rundt den politiske ledelsen og offentlige institusjoner øker, hvilket skjermer de ansvarlige for konsekvensene politikken deres har medført. De overlates til den typiske mannen i gata. Tror politikerne på det de selv sier lenger?

Britisk politi bekrefter selvmordsbomberen i Manchesters identitet: 22 år gamle britisk-libyske Salman Abedi.

BBC rapporterer at politiet har pågrepet en 23 år gammel mann i forbindelse med terrorangrepet som etterlot 22 drepte og over 50 skadde.

Kjøpesenteret Arndale i Manchester er gjenåpnet etter at bevæpnet politi ba folk forlate senteret. En mann er pågrepet, men skal ikke ha forbindelse med terrorangrepet på konserthallen.

Det hårreisende angrepet i Manchester føyer seg inn i en stadig lenger rekke av terroraksjoner - som kommer tettere og tettere - på europeisk jord.

Norske politikere - som sine europeiske kollegaer - mener nok å gyte olje på opprørte bølger, men har tilsynelatende ingen anelse om hvor provoserende de intetsigende, patetiske reaksjonene deres faktisk virker på den delen av befolkningen som har sett og advart mot de høyst forutsigelige konsekvensene av den ansvarsløse og polariserende politikken de har ført i årtier. Det er kanskje på tide at noen av ja-menneskene de tydeligvis omgir seg med manner seg opp til å fortelle dem det?

Dødstallene stiger: Minst 22 er drept og minst 59 ble skadet i et terrorangrep på en konserthall i Manchester. Flere barn er blant de drepte i det verste terrorangrepet på britisk jord siden 2005. Britiske medier rapporterer om en enslig gjerningsmann som skal ha utløst en spikerbombe og som selv ble drept i eksplosjonen.

143 barn har "forsvunnet" fra mottak for enslige mindreårige asylsøkere, skriver NRK. Av norske mediers overskrifter skulle man tro vi sto overfor UFO-bortføringer av tilfeldige unge menn, mens det egentlig dreier seg om unge menn som flykter fra konsekvensene av landets regelverk. For de fleste barna som rømmer er 17 år og kan ikke lenger kategoriseres som barn. Det gjør ikke engang asylindustrien, for hvis de mente at de hadde med barn å gjøre - hvorfor passer de så ikke på dem, slik voksne ellers gjør med barn?

En ny Pisa Etnisk-undersøkelse viser at innvandrerbarn stadig halter langt etter etnisk danske barn - og diverse andre innvandrergrupper - i skolekunnskaper. Til tross for årevis med omfattende tiltak er det liten påviselig forskjell på hvordan første og andre generasjons - som er født og oppvokst i Danmark - innvandrerelever klarer seg på skolen. - Man må erkjenne at problemet i høy grad ligger utenfor skolen. Det er et massivt integrasjonsproblem, hvor noen foreldre gir den dårlige integreringen videre til sine barn, sier ansvarlig for undersøkelsen, professor Niels Egelund.