HRS

Den danske krigsdokumentaren Armadillo har fått mye oppmerksomhet, både på og utenfor hjemmebane, ikke minst for sitt potensielt sprengkraftige politiske innhold. Filmens målsetting er å vise det sanne ansikt til den danske krigføringen i Afghanistan. Men ikke alle lar seg rive med av kritikken mot de danske styrker. Helle Merete Brix er en av de få som tør å si det høyt: Skal vi forbauses over at soldater som er i krig kriger? Og hun påpeker det faktum at danske styrker ikke bedriver noen hellig krig, tvert om må de forholde seg til Genèvekonvensjonens regler. Slike hensyn trenger derimot ikke Taliban bekymre seg om.

Naser Khader langer ut mot de unge mennene, dertil danskfødte med innvandrerbakgrunn, som på lørdag kastet egg på sangeren Medina under en konsert i Danmark. Opprøret, som en liten gruppe muslimske unge menn sto for, hang sammen med at de mente at navnet Medina (også en muslimsk hellig by i Saudi-Arabia) ble griset til av sangeren Medina. Hun viser nemlig bar hud (skjelve, skjelve) og synger visstnok erotiske tekster (man kan jo gå i stå av mindre). Send dem til Medina på engangsbillett, tordner Khader, for denne atferden er et bevis på at vi begynner å akseptere mer og mer råtne egg. Dertil: noen verdier mer verdt enn andre. Si det høyt. Gjør noe med det.

Det er umulig ikke å tenke på 1930-årenes Nazi-Tyskland. Bilder av SS som overfaller alle som ikke heilende tiljubler pøbelen, har brent seg fast på netthinnen. De som ikke er historieløse husker at det nettopp var demokratiet som gjorde det mulig gjennom vold og bestialitet å fjerne det samme hardt tilkjempede demokratiet. Nazistenes brødre og etterkommere ser vi nå på video og internett. Det er som selv å være til stede. Vi er igjen vitne til den heilende pøbelen som angriper våre jødiske landsmenn, våre kunstnere, våre unge kvinner og menn, ja stort sett alt som beveger seg. Det foregår ikke kun et elelr annet setd i Europa, men i vår egen bakgård. Igjen marsjerer det voldsparate herrefolket i prosesjon gjeoon byen. Igken forsøkes demokratiet smadret, skriver Britta Mogensen.

“Jeg vil heller ta livet mitt enn at broren min dreper meg.” Uttalelsen tilhører unge innvandrerkvinner i Tyskland. Dobbelt så mange unge tyrkisktyske kvinner prøver å ta livet sitt som unge tyske kvinner viser data fra Köln og Frankfurt. Eksperter mener at forklaringen er frihetsberøvelse i det daglige livet og forestående tvangsekteskap.

Da Regjeringen annonserte at den ville gjøre som Sverige, leie charterfly å lose hjem avviste asylsøkere, rynket mange på nesen. Og da det visste seg at Regjeringen faktisk mente alvor og chartret fly, ble det fremstilt i media som om det var en lyssky aksjon. Men spørsmålet er om det er bortkastede penger, for noen har tydeligvis midler nok til å gå i chartertrafikk. For nigerianeren (34) tok det to måneder innen han var tilbake i Norge.

Det er umulig ikke å tenke på 1930-årenes Nazi-Tyskland. Bilder av SS som overfaller alle som ikke heilende tiljubler pøbelen, har brent seg fast på netthinnen. De som ikke er historieløse husker at det nettopp var demokratiet som gjorde det mulig gjennom vold og bestialitet å fjerne det samme hardt tilkjempede demokratiet. Nazistenes brødre og etterkommere ser vi nå på video og internett. Det er som selv å være til stede. Vi er igjen vitne til den heilende pøbelen som angriper våre jødiske landsmenn, våre kunstnere, våre unge kvinner og menn, ja stort sett alt som beveger seg. Det foregår ikke kun et elelr annet setd i Europa, men i vår egen bakgård. Igjen marsjerer det voldsparate herrefolket i prosesjon gjeoon byen. Igken forsøkes demokratiet smadret, skriver Britta Mogensen.

Den utmerkede kronikøren Julia Caesar leverer igjen en glimrende søndagskronikk til Snaphanen.dk. Denne gangen griper Caesar fatt i sløret, med utgangspunkt i historien til svenskegyptiske Alia Khalifa (24). For om Khalifa mener at hennes niqab bringer henne til paradiset, så mener Caesar at sløret er en politisk handling. ”Den är kvinnliga muslimers uniform i islams krig mot Väst och det demokratiska samhället. Den är en barriär mot integration, ett effektivt verktyg för muslimer att befästa sin självvalda segregation från icke-muslimer.”

Den danske filosofen og forfatteren Kai Sørlander har grepet fatt i rasismebegrepet, og det ved selveste ”Eia-metoden”. For hva betyr egentlig hva? Sørlanders budskap et at selv om folk foretrekker å leve i et samfunn der folk ligner dem selv, så betyr ikke det at de samme er rasister. Det betyr ikke at folk som ligner en selv er mer verdt enn andre. Sørlander argumenterer for at det ligger et politisk alvor i Putnams undersøkelse som forteller at større etnisk forskjellighet skaper lavere livskvalitet og større sosial usikkerhet, som politikerne overser.

Etter forslaget om forbud mot full tildekking i det offentlige rom i Belgia, ønsket en nystartet organisasjon kalt ”Sharia4Belgium” å gjennomføre en demonstrasjon, noe de ble nektet. Derfor ble det iverksatt samordnende støttedemonstrasjoner i Storbritannia og Irland av ”Muslim Rise”, som igjen synes å være sammenfallende med organisasjonen ”Islam4UK”. Disses budskap er alt annet enn lovende for fremtiden.

Under fredagsbønnen i ahmadiyyaenes moské i overklassestrøket Model Town i Lahore gikk terrorister til angrep på forsamlingen, som er definert som ikke-muslimer i et pakistanske lovverket. Vår korrespondent Rooshanie Ejaz kommer her med en første, mindre rapport. Hun har blant annet snakket med et øyevitne, Hassan Bajwa.

Tidligere i år ble ei jente på 16 år gravlagt levende av familien sin fordi hun hadde snakket med en gutt. Drapet utløste ny debatt om såkalt æresdrap” – altså trusseldrap. Offisielle tall fra tyrkiske myndigheter sier at landet har i overkant av 200 æresdrap i året, og at disse drapene utgjør halvparten av alle drap. Eurostat sine tall sier imidlertid at landet de siste årene har hatt om lag 4 400 drap årlig. Indikerer dette mørketall om ”æresdrap” fra tyrkisk hold?

Nahid Rachlin’s fate became a book, and her autobiography, “Persian Girls: A Memoir”, of course found its way to Helle Merete Brix’s crowded bookshelves. When Brix visited New York recently, she naturally took the opportunity to interview Nahid – a woman who want the most precisely because she had so little to lose.

Andy Burnham er foreløpig den siste kandidaten i Labours ledelse som innrømmer at de under valgkampen ignorerte velgernes bekymringer for innvandringen. Burnham, som var statsråd i helsedepartementet, sier videre at han selv mente at tilstrømningen av innvandrere var den største utfordringen under valget. Strategien var derimot å kvele en slik debatt.

Redaktøren av danske Sappho, Helle Merete Brix, har vært en tur en Norge. Her benyttet hun sjansen til å intervjue generalsekretæren for Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold. I det åpenhjertige intervjuet legger ikke Kokkvold skjul på at han er irritert på feige medieledere som stikker hodet i sanden mens Muhammed-bråket seiler sin egen sjø. Han innrømmer også at han er nervøs for den stigende selvsensur som brer om seg etter muslimske krav. Kokkvold mener at islamister og ekstremister vinner frem, for de kjenner ”stanken av vår frykt”.

Nahid Rachlins skjebne ble bok, og selvbiografien "Persian Girls: A memoir" fant selvsagt veien til Helle Merete Brix sine velfylte bokhyller. Når så Brix var i New York benyttet hun selvsagt sjansen til å intervjue Nahid. En kvinne som vant det meste nettopp fordi hun hadde så lite å miste.

PEN gjør et viktig arbeid for forfulgte forfatteren i ikke-vestlige land. Når det derimot kommer til forfulgte forfattere og kunstenere og ”løsmunnede” i Vesten, står det derimot dårlig til med PENs forsvar for ytringsfriheten. Derfor hedres ikke forfulgte personer med proser, som Ayaan Hirsi Ali, Robert Redecker og Ibn Warraq. PEN synes rett og slett å være besatt av fenomenet kalt ”hate speech”, skriver Helle Merete Brix for rights.no. PENs likegyldighet er synd, for PEN kunne spilt en viktig rolle i kampen for å bevare ytringsfriheten i Vesten, en kamp mindre tenketanker og ytringsfrihetsorganisasjoner har valgt å følge opp, mener Brix.

Norwegian and Danish flags are going up in flames in Lahore in reaction to “Everybody Draw Muhammed Day!” Meanwhile, however, Pakistanis in Norway and Denmark are as silent as the grave. They’re not taking to the streets and demonstrating for freedom and in support of their beloved new homelands. They aren’t protesting passionately through the spokespeople whom they make use of when they claim their feelings have been hurt. Why not, one wonders?

Den iranskfødte kunstneren Firoozeh Bazrafkan våkner en morgen i Danmark i bakrus, ikledd kjole. Hun hiver på seg en t-shirt og roper til venninnen som sover på sofaen: ”Jeg løper over til bakeren.” Ingenting av dette er forbudt i Danmark. Hadde Firoozeh derimot gjort det samme i gamlelandet, vel, da regner hun med at hun hadde blitt straffet både for alkoholen og kjolen, for mangelen på hijab, for ikke å snakke om straff for hennes islamkritiske kunst og at hun dertil blogger hos Jyllands-Posten. Dødsstraff 45 ganger, inkludert pisking, antar hun ”de religiøse” ville ment var en passende statlig reaksjon.

Vår medarbeider Bruce Bawer har nylig tilbrakt en del tid i Washington, D.C., og deler her noen refleksjoner rundt visse forskjeller mellom USAs og Norges hovedsteder, særlig hvordan meningsutveksling foregår.

To brødre på 19 og 21 år er pågrepet, mistenkt for brannattentatet mot Lars Vilks. Brødrene er svenske statsborgere med albanskmuslimsk bakgrunn fra Kosovo.

Mange i Saudi-Arabia er grundig lei av moralpolitiets kontroll, men det er nok ikke mange som tar saken i egne hender. For politimannen som skulle avhøre et ungt par som gikk tur i parken fikk seg kanskje sitt livs overraskelse: Kvinnen, i midten av 20-årene, gikk til angrep på han.

It is interesting that the establishment media and commentators in Norway are almost always way behind the Internet media when it comes to understanding Islam and immigration. No newspaper in Norway, for example, has done a better job of giving Islamist voices a megaphone than Aftenposten.

Tyrkias president Erdogan har åpent erklært sterk sympati med sharia. Han har oppfordret tyrkere i Tyskland om å forbli tyrkere. Han har avvist kategorisk at det finnes et moderat islam. Han har likeledes forsvart Sudans folkemorder Omar al-Bashir. Hva endringene i den tyrkiske forfatningen som kommer nå vil bety for Tyrkias videre kurs i lys av et sekulært demokrati med pressefrihet, er usikkert, skriver Ralf Pittelkow.

Hanne Nabintu Herland tar et kraftig oppgjør i dag med snillismen og likegyldigheten som ligger som et kvelende teppe over innvandringsdebatten. Hun mener ”noen” må stoppe Abid Rajas usiviliserte dialogmøter. Og hun takker Håkon Haugli som ble møtt med et ”ukontrollert raseriutbrudd”, da han rettmessig kritiserte Rajas dialogmøter. Dialogmøtene, der det offisielle Norge ”skal stilles til veggs for å lytte til alt fra jødehatende utsagn til usiviliserte ikke-vestliges sjikanerende og nedsettende snakk om norsk kultur, under påskudd av at disse må forstås før de kan integreres”, er ”noe sludder. Den som ikke ønsker å innrette seg etter norsk lov og alminnelig høflighet overfor landet som har gitt både oppholdstillatelse og rause økonomiske stønader, bør forlate Norge når det måtte være. For i Norge er det norsk kultur som gjelder. Noen bør stoppe Raja i hans forsøk på å skape egne spilleregler for ikke-vestlige personer som vanskelig forstår seg på norsk kultur,” mener Nabintu Herland.

13.05.10. Når lovgivning knyttet til ansiktstildekning debatteres, snakkes det (oftest) i negative termer om å ”innføre et forbud”. Men dette er å snu problemstillingen på hodet. Det handler nemlig om å oppheve et eksisterende forbud. Et forbud pålagt kvinner som fratar dem retten til å velge egen klesdrakt. Et forbud som fratar dem retten til å tale menn og de geistlige midt imot. Et forbud som fratar dem den selvfølgelige retten alle borgere har, nemlig å møte sine medmennesker med et åpent ansikt.