Integrering og integreringspolitikk

Det likegyldige Norge våkner for sent?

Hanne Nabintu Herland tar et kraftig oppgjør i dag med snillismen og likegyldigheten som ligger som et kvelende teppe over innvandringsdebatten. Hun mener ”noen” må stoppe Abid Rajas usiviliserte dialogmøter. Og hun takker Håkon Haugli som ble møtt med et ”ukontrollert raseriutbrudd”, da han rettmessig kritiserte Rajas dialogmøter. Dialogmøtene, der det offisielle Norge ”skal stilles til veggs for å lytte til alt fra jødehatende utsagn til usiviliserte ikke-vestliges sjikanerende og nedsettende snakk om norsk kultur, under påskudd av at disse må forstås før de kan integreres”, er ”noe sludder. Den som ikke ønsker å innrette seg etter norsk lov og alminnelig høflighet overfor landet som har gitt både oppholdstillatelse og rause økonomiske stønader, bør forlate Norge når det måtte være. For i Norge er det norsk kultur som gjelder. Noen bør stoppe Raja i hans forsøk på å skape egne spilleregler for ikke-vestlige personer som vanskelig forstår seg på norsk kultur,” mener Nabintu Herland.

Kronikk i DagenMagazinets lørdagsbilag, Velsignet Helg, 15.mai 2010.05.15

Snillisme som samfunnsfiende

Av Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter av bestselgeren Alarm!

Kronikkredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås har snakket om de parallelle virkelighetene som preger Norge som følge av kløften mellom politikernes måte å snakke om integrering på og vanlige borgeres erfaringer og reaksjoner. De av oss som i årenes løp har arbeidet med etniske minoriteter relatert til politiets arbeid, i barnevern og offentlig sektor, er resignert over hvor segregert samfunnet er i ferd med å bli. Til tross for det offentliges endeløse strøm av ord om integreringens mange suksesser i det såkalt flerkulturelle Norge, har man likevel i løpet av de siste tiår etablert en slags usynlig mur mellom ”dem” og ”oss.” Dette preger særlig Oslo som har en innflytterandel på rundt 30 %. Frykten for å bli stemplet intolerant eller rasist er så sterk at den gjør også politikere både handlingslammede og tause i møte med den norske integreringstragedien.

Og den som våger å komme med innvendinger, får straks smake den politisk korrekte pisken, noe Arbeiderpartiets Håkon Haugli nylig fikk da han fremmet kritikk mot Venstrepolitiker Abid Rajas tidsriktige dialogmøter. Raja ønsker seg stadig at ikke-vestlige innflyttere skal ha egne dialogmøter der hele det offentlige Norge skal stilles til veggs for å lytte til alt fra jødehatende utsagn til usiviliserte ikke-vestliges sjikanerende og nedsettende snakk om norsk kultur, under påskudd av at disse må forstås før de kan integreres. For noe sludder. Den som ikke ønsker å innrette seg etter norsk lov og alminnelig høflighet overfor landet som har gitt både oppholdstillatelse og rause økonomiske stønader, bør forlate Norge når det måtte være. For i Norge er det norsk kultur som gjelder. Noen bør stoppe Raja i hans forsøk på å skape egne spilleregler for ikke-vestlige personer som vanskelig forstår seg på norsk kultur. Så takk til Håkon Haugli for hans forsøk. Det gikk jo ikke så bra. Han ble møtt med Rajas ukontrollerte raseriutbrudd, noe som bekrefter poenget. Tatt i betraktning at en nylig undersøkelse fra Harvard International Review viser at det er ingen gruppe som europeere misliker mer enn muslimer, kunne det være klokt av Raja å for en gangs skyld holde kjeft og ta inn over seg Hauglis poeng.

Min prognose er at det skal gå mange år til før nordmenn våkner av snillismens samfunnsfiendtlige dvale som gjennomsyrer den multikulturelle håndteringsmodellen for innvandring. Det har lenge vært avgjørende å ta oppgjøret med 68’er generasjonens multikulturalisme, som mener at man bør sette tilside egne kulturelle idealer og forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Man skal forstå og unnskylde ”de andre,” nettopp den type holdning som gjennomsyrer de såkalte dialogmøtene som stadig holdes på Litteraturhuset i Oslo. På sikt medfører dette en raseorientert forskjellbehandling som stakkarsliggjør innflyttere og fører til enveistoleranse. Holdningen er i realiteten at ”vi” er annerledes enn ”dem.”

Nå sist kom denne besynderlige utviklingen til uttrykk gjennom historien til etnisk norske Mari Morken (16) som ble så mobbet av ikke-vestlige i Groruddalen i Oslo at hun måtte bytte skole. Klassekampen slo opp den hjerteskjærende saken lørdag 8. mai i forbindelse med at den svenske forskeren Maria Bäckmann var i Oslo for å referere til en studie som viser hva som skjer når etniske svenske blir minoritet i eget land. Bäckmann kom urovekkende frem til at svenske piker ble stemplet og kalt med de verste skjellsord fordi de var kristne og lyshårede. Mange farget håret mørkt for å unngå å bli hetset. Norske Mari Morken, som har lignende erfaringer, spør: ”Hvorfor er det rasisme hvis vi kaller dem mørke og ikke rasisme hvis de kaller oss hvite?” Hun forteller om et liv i Oslos drabantmiljøer der det var negativt å være hvit og ukvemsordene haglet om kristendom og norsk kultur. Først nå, tre år etter overgangen til en vestkantskole, våger Mari å være blond igjen, etter år med sjikanerende bemerkninger om at hun som etnisk norsk er hore og billig. Og tall fra Utdanningsetaten er klare: Etnisk norsk elever er i mindretall ved 58 av 136 grunnskoler i Oslo. Andelen elever med utenlandsk bakgrunn ligger på 40 %.

Gaza-opptøyene på Karl Johan i fjor ledet som kjent til betydelige hærverk der de færreste ikke-vestlige som deltok ble straffeforfulgt eller erstatningspliktige. Hærverkstoget med frekke maskerte minoritetsungdommer som ropte ”død over jødene,” fikk altså gå uforstyrret omtrent uten konsekvenser i ettertid. I den sammenheng uttalte en pike fra Rabita-moskeen til Klassekampen at mange i det muslimske ungdomsmiljøet ”er mot de norske” og at ”mange har fordommer mot nordmenn akkurat som nordmenn har fordommer mot oss.” Den raseorienterte antipatien er altså voksende begge veier og segregeringen et økende faktum. Men det gjennombyråkratiserte, sosialistiske og likegyldige Norge vil mest sannsynligvis våkne til handling når det er for sent.

Takk til Hanne Nabintu Herland for at rights.no fikk publisere kronikken i sin helhet.
Les også intervju i Natt og Dag med Herland