HRS

Opprørene i Midtøsten gir Vesten en unik mulighet til å påvirke landene i en demokratisk retning. Muligheten skusles bort når man velger å gå i dialog med dem man ser har mest makt, Det muslimske brorskapet. Slik dolkes de unge sekulære kreftene i ryggen, skriver Mehdi Mosaffari.

Hva skjer med mennesker i et totalitært samfunn? ”Du trår på andre mennesker for å unngå å bli tråkket på. Du lærer raskt voldens språk. Alle menneskelige relasjoner i et slikt samfunn er basert på vold. Du er også redd for å være redd, det er skamfullt,” sier forfatteren György Dragomán, nylig intervjuet i København av Helle Merete Brix. Dragománs bok ”Den hvite kongen”, om det totalitære Romania under Nicolae Ceausescus styre, er også oversatt til norsk.

Etter at det i Danmark er foreslått å gjeninnføre grensekontrollen, har det utløst en voldsom debatt – langt utenfor Danmarks grenser. Ikke minst rasler Tyskland og EU med moralske sabler. Men Sverige, som har innført grensekontroll etter samme modell, møter ingen protester. Hva slags grenseløst hykleri er dette, spør politisk kommentator i Jyllands-Posten, Ralf Pittelkow.

Bawer er tilbake i Ottawa etter to år, med seg denne gangen har han HRS’ informasjonsleder, Hege Storhaug, som er hovedinnleder. Bawer introduserer Storhaug med å fortelle hvordan han oppfatter situasjonen i Norge, ikke minst i forhold til HRS’ kamp for å overleve. Storhaug høster stående applaus for sitt foredrag.

Spørsmålet om hva det er med venstrefløyen og revolusjonene er ikke nytt, og mange har sagt mye om det og flere vil si mer. I dag funderer helle M. Brix på spørsmålet – og introduserer oss for et nytt spørsmål, som ikke like mange har sagt noe om, og som kanskje heller ikke vil bli sagt så mye – i alle fall ikke enda – hva er det er med venstrefløyen og islam?

Fransk politikk er ikke alltid lett å forstå. Slik er det også når Frankrike skaffer seg et nytt fylke med eksplosive problemer – ute i Det indiske hav. For en skulle tro Frankrike hadde nok med sine 751 ”sensitive byområder” der myndighetene er i ferd med å miste all makt, om de ikke også skulle skaffe seg et nytt fylke, der problemene allerede er eksplosive.

I had the great privilege of filming an interview with Hege Storhaug, a Norwegian human rights activist and close friend of Bruce Bawer, scheduled to speak in Ottawa June 8 2011 for the Free Thinking Film Society.

Onsdag 1.juni fikk nederlandske Geert Wilders mulighet for å komme med sin avsluttende bemerkning i rettssaken mot han. Dommen i saken er forventet 23.juni. Det danske nettstedet sappho.dk har fått oversatt talen til dansk, som du kan lese her.

Khaled al-Berry har siden 1990 bodd London, hvor han arbeider som journalist og forfatter. Som tenåring ble han rekruttert til Jamaat al-Islamiyya. Han vokser opp i Asyut, en by som ligger omlag 1.200 km syd for Kairo. Han bor med sin far og mor, en storesøster og lillebror i et av byens bedre kvarterer. Universitetet ligger i nærheten, og i kjelleren og på taket til familiens bygninger bor fattige studenter fra landet. Via disse studentene rekrutteres unge mennene i byen til Jamaat ai-Islamiyya. Khaled al-Berry erfaringer har resultert i boken ”Life is more beatiful than Paradise”.

Hege Storhaugs uttalelse til NRK Dagsrevyen om mannen som vil starte skole for muslimer i Oslo, og som mener halshugging er en grei straffemetode, har skapt debatt i Agderposten. I siste runde med pensjonerte lektor Odd Vaagland, mer enn antyder Vaagland nazistisk tankegods når Storhaug kritiserer grunnleggende sider ved islam. Storhaug har en helsides tilsvar i dag.

Dette er blitt vår tids hverdag: terrorangrep, utført med hell eller feilslått, enten det skjer i Afghanistan, Madrid, Pakistan eller London. Unge menn og kvinner som i økende antall drar fra Europa og vesten for øvrig til treningsleirer i den islamske kulturkretsen, for så å vende tilbake som tikkende bomber. Dette skjer ikke ved å lese koranen. De unge påvirkes i våre moskeer, av imamer og predikanter.

45 prosent av elevene i den offentlige grunnskolen i Antwerpen velger islam som etikkfag. Dette er en økning på 12 prosent sammenliknet med skoleåret 2007 – 2008. Dette forteller oss at Antwerpen om kort tid domineres av muslimer.

Dagbladets Marte Michelet er i farta igjen. Nå med seg selv som eksempel. Utfallet kommer etter debatt om innvadringens økonomiske konsekvenser. Hun er gravid og faren er fra Iran. Nå skal hun ”føde en sånn en, en innvandrerunge”, skriver hun. Nei, det skal hun ikke. Hennes ufødte datter er verken første- eller andregenerasjons innvandrer. Derfor vil barnet gå inn i statistikken over norske.

Noe har skjedd: På 1990-tallet hegnet islamforskere generelt om frihetsverdiene. Slik er det ikke i dag. Man synes å ha inngått appeasment med islam, eventuelt at man lar seg lure av talspersoners bruk av taqiyya: den tilslørte dagsordenen slukes. Det store ubesvarte spørsmålet er hvorfor denne dramatiske endringen har skjedd i akademia, skriver Helle Merete Brix, som er kritisk til norske forskeres omgang med moskeer og deres fortalere.

Trine Skei Grande + AUF = sant. Begge parter har et verdensbilde som deles av islamister: kritikk av islam er rasisme. Å påpeke faktiske kritikkverdige forhold ved integreringen, er visstnok også rasisme. FrPs Christian Tybring-Gjedde er nå anmeldt av AUF for, ja, nettopp rasisme. Slik får AUF sitt one minute of fame, mens i dag slår Christian Tybring-Gjedde tilbake mot Skei Grandes ”historiske kronikk” i Aftenposten.

”Jeg frykter at hvis vi ikke gjør noe drastisk, så ender vi bare med å kunne glede oss over at kvinnene i landet vårt ikke blir steinet – ennå.” Dette skriver Britta Mogensen i kjølvannet av at Danmarks integreringsminister lanserer en påvirkningskampanje for å få bukt med tvangsekteskap og kvinneundertrykking blant ny-dansker. Forslaget skaper ramskrik blant den fastlåste eliten, som har blokkert mulighetene for reell bekjempelse av nettopp vår tids verste kvinneundertrykking.

Det franske folket er ført bak lyset av myndighetene og statistikere om innvandringens konsekvenser, ifølge en fersk regjeringsrapport. Underkommunikasjonen av faktiske forhold, regelrett forskjønning av tilstandene, kombinert med vide samlebegrep, har skapt fantasifostre om innvandringens tilstander og umuliggjort å føre en forsvarlig politikk. Hvorfor er dette gjort? Antakelig nøyaktig hvorfor tilstanden har vært og er den samme i Norge: Man har ikke ønsket å stigmatisere nye grupper (les først og fremst muslimers dårlig integreringsevne) fordi man i utgangspunktet har ansett urbefolkningen (franskmenn) som fremmedfiendtlige. Den franske rapporten, nylig overlevert statsministeren, legger ikke fingrene imellom: endog salafisters lange skjegg kritiseres i klare ordlag: slikt skjegg er en markør som skaper spenninger og ødelegger det gode samlivet i det offentlige rommet.

Arbeidsminister Hanna Bjurstrøm mener FrPs Per-Willy Amundsen er ”respektløs” når han påpeker at arbeidsdeltakelsen er lavest blant folk fra den islamske kulturkretsen. Men dette er et faktum som Ap har erkjent i flere år, noe som kan dokumenteres. Det skal jeg gjøre her og nå.

I går ble det klart at rettssaken mot Geert Wilders fortsetter i Amsterdam. Dette betyr at hva som er tillatt å ytre eller ei fortsatt skal være uklart for den jevne nederlender. Eksempelvis bør bibliotekarer – i multikulturens navn – passe nøye på hvilke bøker som presenteres i reolene – altså bøker om islam, ikke om kristendommen, og jødedommen osv, da islam har fått en særlig juridisk beskyttelse. Samtidig vil det nå uklare skillet mellom den lovgivende, dømmende og utøvende makt få lov til å forbli uklart, uant hvor lenge.

Frankrike kan skilte med en rekke modige og uortodokse kvinnelige forfattere og frihetsforkjempere med muslimske bakgrunn. Kvinner som utfordrer brennbare grenser – bokstavelig talt. Med det presset og den volden som herjer i de franske gettoene kan rollemodellene som kan fortelle om et annet liv, et liv på utsiden av murene, ikke bli mange nok.

Gjensidig tillit ar avgjørende for velferdssamfunnets overlevelsesevne. I Norge har vi hatt skandalene rundt særlig pakistanere og somaliere som har sugerør dypt ned i trygdekassene. Vi tenker på drosjeskandalen som i all sin gru forteller at hver annen yrkesaktiv pakistansk far i Oslo medvirket i jukset. Samtidig har vi svimlende statistikk over somaliske mødre som topper statistikk i Norge for enslige forsørgere, og slik mottar så mye trygd at arbeidsmarkedet stort sett er uinteressant or dem. Danmark har også sine problemer med særlig ikke-vestlige innvandrere med høyt trygdeforbruk og lav arbeidsinnsats.

Det franske folket er ført bak lyset av myndighetene og statistikere om innvandringens konsekvenser. Underkommunikasjonen av faktiske forhold har umuliggjort å føre en forsvarlig politikk. Hvorfor er dette gjort? Antakelig nøyaktig hvorfor tilstanden har vært og er den samme i Norge: Man har ikke ønsket å stigmatisere nye grupper (les først og fremst muslimer med dårlig integreringsevne) fordi man i utgangspunktet har ansett urbefolkningen (franskmenn) som fremmedfiendtlige. Den regjeringsbestilte rapporten, nylig overlevert statsministeren, legger ikke fingrene imellom: endog salafisters lange skjegg kritiseres i klare ordlag: slikt skjegg er en markør som skaper spenninger og ødelegger det gode samlivet i det offentlige rommet. Rapportens overordnede budskap om en integrering i krise, vitner tittelen om: ”Kan Frankrike ennå integrere innvandrere?”

Muslimer med negativt kvinnesyn skal påvirkes til å endre synet. Gjenoppdragelsesreiser for barn skal bekjempes. Slik skal også tvangsekteskap forebygges. Den danske regjeringen er ikke interessert i dialog om slike forhold. Tvert om skal det kjøres målrettede påvirkningskampanjer mot en del av befolkningen. Helt utenkelig i en norsk kontekst.

Frankrike har en lang tradisjon som dyp motstander av det obskure, ikke minst overtro nedfelt i påståtte hellige tekster. Motstanden vakler nå blant intellektuelle i møtet med islam. Det som før ble definert som vrøvl, heter i dag ”spiritualitet”, mener blant annet en psykiater rights.no har møtt i Paris. Han får støtte av en filosof, og begge peker de på hvor lite politikere generelt kjenner til islam.

Nå fem år etter Muhammed-krisen, hvor foregår den viktigste ytringsfrihetskampen? I avisredaksjonene der modige redaktører tar vanskelige avgjørelser, som da Flemming Rose i Jyllands-Posten i september 2006 publiserte tegningene av Muhammed? Nei, kampen for ytringsfriheten er langt på vei flyttet inn i rettssalen, skriver redaktøren av sappho.dk, Katrine Winkel Holm.