Hege Storhaug

De siste årene har kommunister og islamister i Norge og Europa prøvd å etablere en grotesk myte, nemlig at ”muslimene er Europas nye jøder”. Det er så langt fra sannheten som mulig, og sannheten er om mulig enda mer grotesk enn manipulasjonen i seg selv, nemlig at jødene nok en gang forfølges og flykter. Denne gangen forfølges de først og fremst av muslimer. Derfor viet jeg et kapittel i min siste bok ”Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge”, til den oppseilende jødeforfølgelsen. Det ser nå ut til at deler av media våkner. NRK har fortjenstfullt viet den nye jødeforfølgelsen i Sverige og Norge bred oppmerksomhet denne helgen.

Kan man bli utpekt som medlem av et nasjonalt etisk råd hvis man kritiserer islamisme? Spørsmålet er høyaktuelt i Danmark, fordi dyrevennen og veterinæren som brenner for dyrs velferd også brenner for demokratiet. Lene Kattrup er nyslått medlem av Danmarks ”Det Etiske Råd”, og det vekker kontrovers, for Kattrups kritikk av islamisme, ikke av islam, ses som kontroversielt, alt5så i landet som leder an i verdikampen i Europa.

I 2006 ble alle Stortingspolitikere, statsråder, Oslo- og Drammenpolitikere, forærte med et eksemplar av ”Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser”. I fjor fikk alle Stortingspolitikerne boken "Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge". I begge bøkene er jødeforfølgelsen i ”det nye Europa” omtalt bredt, ikke minst i "Rundlurt", der et helt kapittel er viet den grusomme utviklingen. I tillegg har den pågående jødeforfølgelsen fått bred oppmerksomhet de siste årene i media, særlig på blogger, ikke minst da den såkalte Stasikommisjonens rapport i Frankrike ble lagt frem i 2004, der jødehatet i skolen i områder med mange muslimer kom frem i all sin groteskhet. Det er således nesten så man ikke tror det; når NRK rapporterer denne helgen om jødehat i Norge og Sverige, sier sentrale norske folkevalgte at dette var ukjent for dem. Hvilken boble lever de i?

In recent years Communists and Islamists in Norway and Europe have tried to establish a grotesque myth, namely that ”the Muslims are Europe’s new Jews.” This is as far from the truth as possible, and the truth is, if possible, even more grotesque than the manipulation itself, namely that the Jews are once again being persecuted and are once again in flight. This time they are being persecuted above all by Muslims. It is for this reason that I devoted a chapter in my last book on the rise in persecution of Jews. It now looks as if segments of the media are waking up. This weekend the state channel, Norwegian broadcasting, paid well-merited attention to the new persecution of Jews in Sweden and Norway.

Gutten på 15 år satt foran meg ved et kjøkkenbord på Oslo indre øst for ett år siden. Han var irritert. Han opplevde seg urettferdig behandlet. Som så mange andre gutter i den alderen var lua alltid på. Det var en del av identiteten hans som norsk ungdom. Men i klasserommet ble han tvunget til å ta den av, mens jenta ved pulten foran han, se hun var tildekt med hijab. Han forstod ikke forskjellsbehandlingen. Det nyttet overhodet ikke med protester. Han kapitulerte, slik Osloskolen (og andre skoler) har kapitulert for lenge siden. Islam i klasserommet er visstnok en menneskerett, eller?

Knapt noen i tidligere historie formulerte seg hardere om islam enn han som reddet Europa fra Hitler og nazisme, nemlig Winston Churchill. I boken The River War (1899) advarer han mot Europas fall, slik Romerrikets sivilisasjon bukket under. ”Det finnes ingen mer bakstreversk kraft i verden,” sa Churchill om islam. Europas mest fremtredende islamkritiker i dag, Geert Wilders, pekte nettopp på Churchill da han holdt tale i det britiske Underhuset nylig. Wilders karakteriserte Churchill som den ”største statsministeren” gjennom tidende i Storbritannia.

Flere kvinner i verdens kvinneparadis, Skandinavia, mener kvinnedagen 8.mars kan parkeres for godt. De har fått alle goder de kunne ønske seg. Ja, dette sier de i et nytt Skandinavia med nye begrep som ikke hørte vår mørkeste middelalder til en gang, og som bevitner et neandertalersyn på kvinner som uttrykkes ved disse termene: tvangsekteskap, tvangsskilsmisse, tvangsselvmord, tvangstilsløring, kjønnslemlestese, barneekteskap, polygami, dumping, balkongjentene, og kvinnelikvidering. HRS son medarbeider, Britta Mogensen, er ikke særlig imponert over medsøsteres mangel på empati med samfunnets mest sårbare gruppe i vår tid.

Brynjulf Mugaas heter han, og han er ikke nådig: han tar for seg hijaben på jenter i Norge – særlig de somaliske jentene – og pisker Islamsk Råd og somaliske klanledere i Norge for seksuelt misbruk av barn. Mugaas har en sjelden tyngde bak sine uttalelser. Han er tidligere medlem av FNs Sikkerhetsråds Panel of Experts on Somalia., og han sier det HRS har pekt på flere ganger; for noen år tilbake gikk jenter i Somalia ut i gatene med håret i fri dressur, og kvinnene gikk kledd i fargerike gevanter med turbanliknende hodepynt. Slik er det ikke etter at ekstremismen har vokst frem, og slik er det heller ikke lengre i Norge. Mugaas spør: hvorfor tar ikke Islamsk råd opp denne tilstanden og ”gjør noe med årsaken til utviklingen”?

Jeg blir ikke kvitt de indre bildene av ærverdige Universitetsplassen i Oslo 12.februar, der 3 000 muslimske menn stod oppmarsjert med sin misnøye med det norske demokratiet, et samfunn som har gitt dem goder verdens elendige antakelig ikke kan forestille seg eksistensen av. Begrepet integrering mister i et slikt øyeblikk all mening. For det er ikke integrering det skal handle om – dette begrepet politikerne våre ikke en gang klarer å definere hva menes med. Det dette handler om er: alle i Norge må assimileres inn i norsk kultur og dermed demokratiets bærende verdier, det vil si likestilling, likeverd, trosfrihet og ytringsfrihet.

Vi undrer oss: hvordan reagerer hijabkledde kvinner i Norge når ser at ”Jihad Jane”, amerikansk konvertitt som nå er arrestert for planlagt terror, markerer islam på seg selv slik de gjør? Altså med den politiske hijaben. Kjenner de ubehag over å signalisere samme verdier som en terrorist? Og hva tenker SV-ere når de ser "Jihad Jane” i hijab lik småbarn i norsk skole? Ubehagelig, eller klarer man å snakke det bort? Kom derimot ikke å fortelle oss at et nazisymbol på en jødehater, eller en gul stjerne på en jøde, ville blitt akseptert i norsk skole (ei heller i det offentlige rommet).

Burka, niqab og hijab. Svinekjøtt, Muhammed-karikaturer og minareter. Avisen Politiken legger seg flat i frykt, mens i Nederland er Muhammed det mest populære guttenavnet i byene Amsterdam, Rotterdam, Haag og Utrecht. Den europeiske befolkningen har aldri ønsket den utviklingen vi nå ser i form av islams stigende innflytelse i samfunnet. Derfor seiler Geert Wilders opp som en kommende statsminister, ikke nødvendigvis fordi folk er hengivne fan av denne politikeren, men fordi appeasement-politikken overfor islam, mobiliserer til verdikamp. Ifølge Jyllands-Postens Ralf Pittelkow er verdikampen i Europa så vidt i gang.

Akthar Chaudhry er skråsikker: han har vunnet debatten innad i Oslo SV om partiet skal gå for hijabforbud i skolen eller ei. Det ligger i kortene at ”noe hadde skjedd” i SV dersom han, som innvandret pakistaner, hadde gått ut i klare ordelag og formulert følgende: ”hijab er en markør av muslimske jenter som annerledes enn andre barn, hijaben skaper oss og dem-skiller i skolegården. Dessuten er hijab uttrykk for at islam ser på jenter og kvinner som underordnet gutter og menn, noe selvsagt ikke SV som et feministisk parti kan akseptere. Vi ønsker heller ikke at foreldre skal bruke barna sine for å annonsere for religion eller politikk. Det skaper et urolig sosialt klima barn i mellom. Vi har dessuten en stolt tradisjon med å si klart ifra når de klamme prestehendene prøver å utøve makt. Og ikke minst; barnas beste har selvsagt forrang for foreldres eventuelle religiøse eller ideologiske preferanser. Barna kan selv velge trostilhørighet når de er gamle nok til det. Derfor kan SV med glede melde at vi ønsker en skole som er en hijabfri sone, og for øvrig også fri for andre religiøse eller politiske synlige symbol på barn og lærere.”

En gang i tiden var Aftenposten en borgerlig, kulturkonservativ avis. I dag har Norge ikke en eneste nasjonal borgerlig, kulturkonservativ dagsavis. Derfor kunne leserne sist lørdag tro at den aggressive, latterliggjørende og verditomme lederkommentaren 27.februar, var skrevet av partilederen i kommunistpartiet Rødt. Den vitner om et brutalt svik av muslimske jentebarn og den viktigste verdikampen i vårt århundre.

Den nesten ufattelige tragedien som rammet Faiza Ashraf og hennes kjære, kan, hvis den håndteres med kløkt og ektefølt empati, føre til en oppvåkning: for hva menes egentlig med integrering?

The Islam that leading Muslim spokespeople represent is increasingly taking on the lineaments of a religion of fear and threats. Now that Norway has taken a quantum leap in the debate on hijab – the prime minister has proposed that the government rule on whether individual scholls may prohibit hijab – the spokespeople are growing more and more aggressive, and are indirectly threatening violence. In addition, the same people who have called us at HRS “extremists” are now slapping the same label on major Labor Party politicians. What this suggests is that the Islamist groups are starting to crack.

I 2003 sa en praktiserende norskfødt muslim og venn følgende til meg i forbindelse med at Erna Solberg, med oppbakking av muslimske talspersoner, vurderte å innføre shariaråd/domstol, der muslimske kvinner kunne trygle om skilsmisse: ”gir du dem lillefingeren, så tar de til slutt hele hånda og kapper en av ved håndleddet.” I Danmark er denne salamitaktikken under full oppseilig nå etter Politikens forræderi av ytringsfriheten: den saudiske advokaten som fikk Politiken – i dialogens navn – til å beklage trykkingen av Muhammed-karikatur i 2008, jakter nå videre på alle andre danske aviser som har publisert Muhammed-karikatur. Dette må med rette kunne benevnes som ”dialog med pistol på pannen”. Og det med en representant for et land som er i verdensklasse i brudd på menneskerettigheter. Verden synes å gå av skaftene.

”Hva er galt med islam?”, spør Irshad Manji i boken med samme tittel. På søndag stilte Aftenposten nesten det samme spørsmålet: Islam – hvorfor så mye konflikt? Og; er frykten for islam blant mange europeere og ikke-muslimske innvandrere reell, eller er den et produkt skapt av mediene? Frank Aarebrot peker på islamstifteren Muhammed som en sentral grunn til mørket i den muslimske verdenen og de svake statene der. Det er gjenskapelsen av ummaen som er gjelder, basert på guddommelig lovverk. Det samme gjør jeg, mens de som ligger langt til venstre politisk, skylder på Vesten og benekter problemstillingenes berettigelse.

Kriminelle norskpakistanere skal ifølge anonyme tipsere ha satt en pris på hodene til de to mennene som skal stå bak drapet på Faiza Ashraf. ”De skal tas. Dette kommer fra pakistanske miljøer. Så fort de er satt i fengsel skal de tas. Ingen gjør dette mot ei pakistansk jente og kommer unna med det.”

Den islam som fremtredende muslimske talspersoner representerer, fremstår mer og mer som en frykt- og trusselreligion. Nå som Norge har tatt et kvantesprang i debatten om hijab ettersom regjeringen skal vurdere om den enkelte skolen kan forby hijab, blir talspersonene mer og mer aggressive, og indirekte trues det slik med vold. I tillegg tildeles nå sentrale politikere i Ap samme ekstremistetiketter som vi i HRS har fått fra samme hold. Det sprekker altså mer og mer opp i de islamistiske rekkene.

Tragedien som rammet Faiza Ashraf er som tatt rett ut av virkeligheten i Pakistan. Politiet forteller nå at den varetektsfengslede 28-årige norskpakistanerens motiv var sjalusi og ære: Han fikk kidnappet Faiza for å ødelegge hennes ære. Kidnappingen gikk ikke etter planen, for det var ikke meningen å drepe Faiza, forteller drapsmannen.

Erna Solberg mener at hvis vi forbyr eksempelvis hijab i grunnskolen og ansiktstildekning i det offentlige rommet, kan dette føre til ”økt radikalisering av islam”. Raymond Johansen vil også ha økt trykk på ord og dialog, altså ikke forbud. Han vil altså bekjempe radikalisering slik kommunistene ble bekjempet på 1970-tallet. Flere spørsmål melder seg: Er det frykten som styrer Solbergs holdninger? Altså, ”får ikke vi muslimer det som vi vil, så blir det bråk, ja, da kan vi slå dere”? Og hva ville politikere som Johansen gjort på 1970-tallet, hvis kommunistene maskerte seg i det offentlige rommet, og uniformerte barna sine i skolen? Det får vi jo aldri vite – men kanskje et frø kan sås i de politiske hodene ved denne utfordringen?

Jeg kjenner ikke forfatteren og NRKs Noman Mubashir. Men jeg kjenner en dyp respekt for han. En følelse av at han er et godt menneske. Noman er født i Norge av foreldre fra Pakistan som ikke er main stream foreldre, i den forstand at de er medlemmer av den religiøse minoriteten innen islam som kaller seg ahmadiyyamuslimer. Allerede med disse innledende ordene har jeg hisset opp mange sunni-muslimske pakistanere i Norge. Hvorfor? Fordi Noman ifølge dem ikke får lov å kalle seg muslim. Ahmadiyyane nektes å være innenfor islams varme. Slik er det i Pakistan. Dette mener også OIC. Kaller en Noman seg muslim i Pakistan eller opptrer som om han er muslim, da trer et helt lovverk inn, der ytterste konsekvens er dødsstraff. Ahmadiyyanes situasjon i Pakistan (og dermed sosialt indirekte her i Norge) gir vår korrespondent i Lahore – som selv er sunnimuslim – oss et innblikk i. Rooshanie Ejaz har besøkt hovedsetet i verden for ahmadiyyane, Rabwab sør for Lahore, på oppdrag for HRS.

Da var det som så mange fryktet sant: Faiza er funnet drept i Asker i et turområde. Drapsmannen er den 25 år gamle nordmannen som politiet varetektsfengslet for en tid tilbake, og han skal ha utført kidnappingen av Faiza på bestilling av en 28 år gammel norskpakistaner.

8.november 1992, trykket Dagbladet en reportasje om tvangsekteskap over seks sider. Den såkalte Sima-saken var tiltenkt hovedoppslaget på salgsplakaten også, men måtte vike fordi statsminister Gro Harlem Brundtland trakk seg som partileder kvelden før. Men artikkelen, som for første gang i norsk historie omtalte tvangsekteskap blant innvandrere, fikk politiske konsekvenser. Den ble tatt opp i Stortinget, og den førte til at tvangsekteskap ble forbudt ved egen lovparagraf i 1995. Jeg fikk mang et klapp på skulderen for dette resultatet, og innrømmer lett at jeg var stolt. I dag er jeg ikke det. Loven har ødelagt mye. Den skapte etnisk og religiøs beskyttelse for foreldre, mener jeg. NRK Dagsnytt bekrefter dette indirekte i dag: Kun to saker i løpet 15 år er ført for domstolen. Snakker om fallitterklæring for norske myndigheter.

Mange av våre lesere savner at rights åpner kommentarfelt. Vi har valgt ikke å gjøre det grunnet kapasitet. Det er likevel mulig å kommentere innlegg hos oss gjennom avisen Vårt Land sin debattside.