Afshin Bagherpour

Lørdag åpnet den femte utgaven av konferansen arrangert av Iran Human Rights i Oslo. Bak arrangementet står organisasjonens leder, Mahmoud Amiry-Moghaddam, som for femte år på rad inviterer til det som beskrives som en arena for dialog og samarbeid mellom iranske opposisjonsgrupper i diasporaen. Men paradokset er like åpenbart som det er ubehagelig: For femte år på rad består deltakerlisten nesten utelukkende av representanter fra den venstreorienterte fløyen av den iranske opposisjonen. En såkalt Iran-konferanse – uten et eneste iransk flagg i salen.

Det er fortsatt vanskelig å fatte. At verden våknet den morgenen til bilder av mennesker som ble slaktet i sine egne hjem. Av barn som gjemte seg mens terrorister gikk fra hus til hus. Av unge mennesker som danset under åpen himmel – og aldri kom hjem igjen.

Atomavtalen er død, og Iran har for lengst krysset alle røde linjer. Med over 400 kilo høyanriket uran står verden foran en uunngåelig realitet: snap-back. Prestestyret i Teheran er ikke lenger bare et regionalt problem, men en global trussel som kun kan møtes med press – og støtte til det iranske folk.

Søndag den 14. september ble Mahsa-dagen markert i Oslo, slik den ble i en rekke byer verden over der iranere lever i eksil. Det som begynte som en sorgens dag for en ung kvinne i Teheran, har vokst til et globalt symbol på motstand, verdighet og frihet. På Eidsvolls plass samlet vi oss – frivillige, støttespillere, venner – for å bære hennes navn videre, tre år etter at hun ble drept.

14. september har fått et nytt navn: Mahsa-dagen. Den markeres nå av iranere i alle verdenshjørner. Det er dagen vi minnes Mahsa Jina Amini – men også de tusener av andre som har gitt sitt liv for menneskeverd og frihet. I et landskap av stillhet og løgner trengs et klart svar: Maximum Support. Det betyr å støtte iranere som har ofret alt, å løfte stemmer som ellers ville blitt kvalt, og å holde fast ved sannheten når andre vender seg bort. I Oslo samles vi søndag 14. september, foran Stortinget.

Vi er vant til å formulere de store spørsmålene direkte: Hvordan lykkes vi? Hvordan skaper vi et bedre samfunn? Hvordan styrker vi demokratiet? Men flere av historiens mest innflytelsesrike tenkere har valgt en helt annen tilnærming: omvendt tenkning – kunsten å snu spørsmålet på hodet. Hva er det som uunngåelig ødelegger?

Avsettelsen av Mohammad Mossadegh i 1953 kalles ofte et «vestlig kupp». Det er en halvsannhet – og en halvsannhet er en halv løgn. Denne halvsannheten mates til offentligheten av venstresiden, islamister og forskningsmiljøer, og gjentas ukritisk i media. Slik blir en kompleks maktkamp redusert til en moralfortelling som passer inn i et ideologisk ekkokammer. En bevisst og systematisk manipulasjon av historien. Når halvsannheter får dominere historien, former de også fremtiden. Spørsmålet er: Hvordan vil dagens hendelser bli fortalt om femti år – når våre medier og akademikere har valgt hvilke biter av sannheten som skal glemmes?

Når Oljefondet gjøres til valgkampens moralske scene, er det ikke lenger forvaltning – det er politisk risikosport. Slike grep har ikke effekt på krigers utfall, men sender et farlig signal til verdens finansmarkeder: at Norges største finansielle institusjon er i ferd med å bli styrt av skiftende politiske vinder. Det er første skritt på veien mot å putinisere uavhengige institusjoner – og når den døren åpnes, finnes det ingen logisk sluttstrek.

Den islamske republikken har i tiår skjult sin svakhet bak slagord om «strategisk dybde» og stedfortrederkriger. Nå står regimet avkledd: Armenia og Aserbajdsjan har i Det hvite hus signert en amerikansk-meglet avtale som åpner en ny korridor gjennom Syunik – tidligere Zangezur – nå rebrandet som Trump Route for International Peace and Prosperity (TRIPP).

Nok en gang serverer NRK et fortegnet bilde av situasjonen i Iran. Journalist Aida Khoramis analyse er et skoleeksempel på hvordan statsfinansierte medier stadig gir taletid til aktører som pakker virkeligheten inn i venstredreid retorikk og forsiktige floskler – krydret med akkurat nok realitetsnære detaljer til å fremstå troverdig. Men les mellom linjene: Dette er ikke en tekst som løfter frem folkets stemme – det er en tekst som tar avstand fra den. "Kvinne – liv – frihet" brukes her som en omvei for å rette kritikk mot Vesten, snarere enn mot mullaenes regime.

Det er et paradoksalt øyeblikk. Etter snart et halvt århundre med undertrykkelse, roper verden nå på ro. I en region hvor millioner har lidd under et regime som aldri har kjent grensene for maktmisbruk, er det ikke rettferdighet som etterlyses – men stillhet.

Oslo Forum kunne valgt å støtte det iranske folket som kjemper for frihet. I stedet er Irans ferske utenriksminister Abbas Araghchi blant deltakerne på årets Oslo Forum, mannen med bakgrunn fra Revolusjonsgarden (IRGC) og håndplukket av Ayatollah Khamenei. I dag morges, mens "dialog" er på menyen i Oslo, har regimet henrettet Mojahed Kourkouri, etter å ha torturert og tvunget ham til å tilstå at han hadde drept et 9 år gammel barn under en av Kvinne, Liv, Frihet-protestene i Iran. Det var IRGC som drepte barnet - og i dag en uskyldig mann. Hva vil Oslo signalisere til verden - og til det iranske folk?

Ola Elvestuen, Venstres representant, leverer en støtteerklæring på vegne av Stortinget til kulten og terrorgruppen Folkets Mujahedin. Hva forteller det neste generasjon når Stortingets tillit deles ut som rabattvare? MEK er ikke hvem som helst. Det er en bevegelse med røtter i islamsk-marxistisk geriljatenkning. De har en logo prydet av jihad-sverd og stjerne og våpen.

I det før-islamske Iran var vin både en rituell drikk og en sosial bærebjelke. I det stille, i mørklagte rom, bak lukkede dører, fortsetter iranere å nyte de edle dråpene – i hjertet av en streng islamsk forbudstid. Vinen flyter fortsatt, men som vers. Som en fløyelsmyk protest mot hykleri, som en brennende påminnelse om at ingen lov kan forby lengsel, og ingen mulla kan stanse et dikt.

Hun er kjent for nordmenn for sitt store krøllete hår og My Stealthy Freedom-kampanjen der hun kaster hijaben. Ideologisk sett er hun langt mer problematisk, og blant iranere som kjemper for virkelige frihetsverdier både i Iran og i eksil, anses ikke Alinejad som en samlende skikkelse. I en verden der verdier trues og tyranni tiltar, spiller menneskerettighetskonferanser og forum for demokrati en avgjørende rolle - forutsatt at reelle motstandskrefter får en scene.

Det oser ikke bare av dobbeltmoral – det oser av politisk trippelmoral når Rødt, med Siavash Mobasheri i spissen, forsøker å kle sekterisk ideologi i en kappe av menneskerettigheter og solidaritet.

USA har presset presteregimet i Iran til forhandlingsbordet med krav om total avvikling av atomprogrammet, nedskalering av missil- og dronekapasitet, og en fullstendig stans i støtten til proxy-grupper som sprer terror i regionen. Forhandlingene skjer ikke fordi Iran søker fred, men fordi regimet er desperat. Den islamske republikken står ved stupet – ideologisk, økonomisk og sosialt. Det eneste som holder den flytende, er Vesten og en betinget støtte av Russland.