En stemme fra iransk eksil
Utenfor Iran, i tryggere deler av verden, høres et stadig sterkere krav: Nei til krig. Nei til Den islamske republikken. Det fremstår balansert. Forsonlig. Men i praksis er det et slagord uten løsning. For hvordan kan man være imot både regimet og dets sammenbrudd? Hvordan kan man ønske at noe skal opphøre – uten at noe får det til å opphøre?
Det er lett å forstå ønsket om stabilitet. Europa er tynget av krigstretthet, diplomatiske ressurser og moralsk utmattelse. Ingen vil ha nye brennpunkter, nye flyktningstrømmer og nye overskrifter. Man søker forutsigbarhet – selv om det betyr å overse undertrykkelse, så lenge den skjer i stillhet.
Men her ligger kjernen i det vestlige paradokset: Man ber om ro, men glemmer at Iran aldri har vært fredelig. Det har bare vært lydløst.
Den islamske republikken har aldri vært et regime i konflikt med sitt folk i åpent lende – det har vært et regime i krig med sitt folk i det skjulte. I rettsprosesser uten forsvarere. I fengsler uten navn. I skudd løsnet midt på natten uten rettslig dekning. Den «stabiliteten» Vesten nå forsøker å bevare, er en stillstand bygget på frykt – ikke fred.
Når israelske raketter nå treffer revolusjonsgardens baser og ledere, ser Vesten en krigsfare. Iranere ser en revne i veggen. Ikke fordi de støtter bomber, men fordi de vet hva som befinner seg bak betongen: fire tiår med undertrykkelse som aldri har blitt stanset av dialog, sanksjoner eller FN-resolusjoner.
De som i dag protesterer i europeiske hovedsteder med slagord om nei til krig, gjør det i trygg forvissning om at det aldri var deres barn som forsvant, aldri deres søster som ble arrestert for et hårstrå, aldri deres bror som ble gravlagt i stillhet.
Det er ikke fred man forsvarer når man ber om ro. Det er status quo.
Og status quo i Iran er ikke en nøytral tilstand. Det er en aktiv, pågående undertrykkelse. Den islamske republikken er ikke en «stat i spenning» – den er en ideologisk konstruksjon som har overlevd gjennom vold, eksportert kaos og knust ethvert tilløp til forsoning.
Hver gang den har blitt utfordret, har den svart med drap og forhandlinger – først kveler den opprøret, så inviterer den til samtale.
Forhandlingens evige sirkel
I møte med regimer som undertrykker, har Vesten utviklet et språk som skal berolige både samvittighet og offentlighet: «diplomatisk press», «kritisk dialog», «å holde kanaler åpne». Ordene er velformulerte, men virkelighetsfjerne. For i møte med Den islamske republikken har forhandling aldri vært et middel til løsning – det har vært et middel til overlevelse.
Regimet har mestret kunsten å forhandle uten å endre seg. Det vet at hvert toppmøte, hver resolusjon og hver telefonlinje gir det én ting: tid. Og i denne tiden bygger det fengsler. Henretter ungdom. Forflytter rikdom til utenlandske konti.
Vestens diplomati har gjennom tiår produsert en rekke avtaler – ingen av dem med det iranske folkets rettigheter som premiss. Når Iran har forhandlet, har det gjort det for å bevare systemet. Når Vesten har forhandlet, har det gjort det for å bevare ro.
Men fred som bare tjener overgriperen, er ikke fred. Det er forsinket nederlag.
Vi i eksil har sett det fra utsiden, men følt det i margen. Vi har sett smilende diplomater fotografere seg med menn vi vet hva er i stand til. Vi har lest vestlige kommentatorer beskrive Khamenei som «pragmatisk», som om brutal kontroll og religiøs dogmatisme er nyanser å respektere.
Vi har sett hvordan en hånd som strekker seg mot Vesten med en avtale, samtidig holder et rep rundt noens hals hjemme.
Den kostnaden noen andre alltid må bære
Det finnes et mønster. Når autoritære regimer vakler, hever Vesten stemmen – men senker blikket. For de vet hva som skjer når bygningene rister og maktapparatet slår sprekker: Det som har vært skjult, kommer til syne. Og med det følger et ansvar man ikke vil ta.
Derfor ropes det nå om avspenning. Om dialog. Om balanse.
Men balanse mellom hva? Mellom bøddel og offer?
Det er alltid det iranske folket som betaler. Med blod, med verdighet, med friheter ingen forhandlingsdelegasjon noensinne har nevnt ved navn. Og det er dette som i praksis har vært Vestens resept:
At én side skal bøte med alt – for at verden skal slippe å velge.
Alle vil til himmelen, men ingen vil dø.
Alle vil ha en fredelig løsning, men ingen vil bære kostnaden. Så den legges på oss. På våre kropper. På våre barn.
Jeg advarer:
Alt annet utfall enn krav om full kapitulasjon og reell regimeendring vil bane vei for en ny fase av iransk mørke. Et Iran hvor Nord-Korea og Taliban-styrte Afghanistan vil fremstå som ferieparadis i sammenligning.
Dette har vi ikke råd til. Ikke som folk, ikke som nasjon, ikke som eksil.
Og bare tanken gjør meg uvel i flere dager.
Et folk uten støtte – men ikke uten retning
Mens regimet vakler og verden ber om «balanse», finnes det én kraft som har båret det iranske håpet – stille, konsekvent og uten våpen. Kronprins Reza Pahlavi har i flere tiår vært den tydeligste stemmen for en sekulær, demokratisk og enhetlig fremtid. Han har ikke bedt om makt, men om en prosess. Ikke om hevn, men om verdighet.
Han er ikke innsatt av noen stormakt. Han er ønsket av millioner – i det skjulte, i eksil, i protest, i bønn. Han bærer ikke uniform. Han bærer arven etter det Iran som fantes før mørket – og løftet om at noe annet fortsatt er mulig.
Men Europa har valgt å overse ham.
Gang på gang har kontinentets ledere lent seg mot regimets reformister, forhandlingsagenter og PR-rådgivere – i håp om at endring skal komme innenfra. Det har ikke skjedd. Og det vil aldri skje.
Det frie Iran vil ikke oppstå fra innsiden av dets fengsler. Det vil komme fra folket – med en ledelse som respekterer deres vilje, deres stemme og deres historie.
Det finnes fortsatt en vei fremover. Men den krever klar tale, og tydelig støtte:
Et klart krav om regimeendring. En støtte til folkets rett til å velge sin egen fremtid. Og en anerkjennelse av de som har båret dette håpet – med verdighet – i tiår.
Iranerne er klare. De har lidd, men ikke overgitt seg.
De har ventet – ikke på hjelp, men på mulighet.
Og når den nå kanskje er her, må den ikke forspilles.
Snart er dette over. Og denne gangen skal vi ikke bare overleve.
Vi skal gjenreise det som ble forsøkt slettet: et fritt Iran, med røtter dypere enn frykt – og en fremtid lysere enn stillheten.
For nå har løvene reist seg!
Hovedillustrasjon: Skjermbilde YouTube, iransk protest mot regimet