Vi som tilhører den iranske diasporaen i Norge, bærer på erfaringer fra et av verdens mest undertrykkende regimer. Vi har kjent på kroppen hva det betyr når religion blir til statsapparat og islamisme til maktinstrument. Derfor har vi også visse forventninger – ikke urealistiske, men prinsipielle – til politikere med iransk bakgrunn.
Vi forventer at de bruker stemmen sin til å støtte det iranske folkets frihetskamp mot et teokratisk diktatur og terrorfinansierende regime. Vi har fått støtte fra flere hold i det norske samfunnet – fra politikere, fagmiljøer og aktivister som forstår hva kampen handler om. Men ikke fra Rødt. Og ikke fra deg, Siavash. Din taushet om Iran er ikke tilfeldig. Den er kalkulert. Kalkulert i den grad at du bevist velger den bort.
Første mai skrev du et innlegg på Facebook, der du forsvarte Gaza-aktivismen:
Å protestere mot dette – å bruke ytringsfriheten til å si «Jonas, hør, barn i Gaza dør» – er ikke ekstremt. Det er ikke barnslig. Det er ikke udemokratisk. Det er det minste man kan gjøre når våre felles pensjonspenger flyter rett inn i selskaper som bidrar til krigsforbrytelser og folkemord. Det er faktisk helt absurd at noen bruker energien sin på å kritisere de som ropte – i stedet for å reagere på det de ropte om. Å protestere mot folkemord er ikke moralsk forvirring – det er det derimot å anerkjenne Palestina med den ene hånden, og tjene milliarder på å finansiere ødeleggelsen av det med den andre.
Uansvarlig «dialog»
Du valgte å “gi bort” Nowruz, vår eldgamle nyttårsfeiring, til Gaza. En høytid med røtter tusenvis av år tilbake i iransk historie – et symbol på liv, lys og fornyelse – brukt som politisk symbolbrikke i en helt annen konflikt. Det skjedde ikke som en personlig ytring, men som representant for Rødt, med partiets velsignelse. Vi tok kontakt, stilte spørsmål, søkte dialog.
Vi spurte:
– Vi registrerer at Rødt ikke tar avstand fra Siavash Mobasheris uttalelser, og at disse angivelig er i tråd med partiets offisielle politikk. Det reiser nødvendige spørsmål:
- Hva er Rødts offisielle politikk når det gjelder Hamas?
- Anser Rødt Hamas som en terrororganisasjon, slik EU og en rekke andre demokratiske land gjør?
- Eller mener Rødt det er legitimt å støtte en organisasjon som står bak terror, drap på sivile, kvinneundertrykking og et islamistisk totalitært styresett?
Svaret vi fikk:
Dette er ikke bare unnvikende. Det er uansvarlig. Hvilke premisser er det dere avviser? Er det definisjonen av Hamas som en islamistisk, terrorstøttet organisasjon?
Hamas, Hizbollah og Houthi-militsen er ikke isolerte aktører. De er håndplukkede satellitter i Irans ekspansjonistiske utenrikspolitikk – brukt som asymmetrisk press mot Vesten og Israel, og som ideologisk eksport i form av sjia-islamistisk revolusjon. Å støtte disse gruppene, eller la være å kritisere dem, er i praksis å legitimere Teherans strategiske destabiliseringsprosjekt i Midtøsten.
Et paradoks: I land som Qatar og Tyrkia – som har vært støttespillere for Hamas – ser man aldri palestinske flagg i nasjonale eller internasjonale markeringer. I Norge, derimot, preger de hvert hjørne av offentlige markeringer. Hvorfor? Fordi symboler brukes politisk – og ingen steder utnyttes de mer effektivt enn i deler av norsk venstreside.
Ideologi forkledd som solidaritet
Og Siavash – du vet dette. Du vet utmerket godt at IRGC og Quds-styrken styrer disse gruppene, både økonomisk og operasjonelt. Likevel bruker du ikke stemmen din til å avsløre dette samspillet. Du bruker den til å forsvare saboteringen av 1. mai-talen – en tale som skulle handle om arbeidernes rettigheter og fellesskap, men som ble kapret av Gaza-slagord og rop om intifada. Og statsministeren? Han svarte med å si “leve ytringsfriheten”, som om det å sabotere demokratiets arenaer med sekteriske kamprop er et ytringsfrihetsspørsmål.
Var det virkelig ikke naturlig å bære noen plakater for iranske arbeidere – på selve arbeidernes dag? Et titalls iranske arbeidere ble drept i eksplosjonen i Bandar Abbas bare dager før 1. mai. Hvor var solidariteten da? Var det ingen tanke om å hedre de iranske fagforeningsaktivistene som sitter fengslet i regimets beryktede torturfengsler – for å ha kjempet for lønn og verdighet?
Over 4000 iranske arbeidere mister livet hvert år på jobb. De lever under ekstremt krevende forhold – med utestående lønn, trusler, fengsling, tortur og i verste fall død som en del av hverdagen. Men dette er selvsagt ikke godt nok etter din definisjon av solidaritet. Det er tross alt vi – de liberale stemmene i eksil – som har markert denne dagen for dem, og gjort det med verdighet og ære.
Dere gjorde ikke det. For det handlet ikke om Gaza. Og da handler det heller ikke om Iran. For deg, Siavash, er det ikke folkelig lidelse som avgjør hva som løftes – det er ideologisk nytte. Jeg har heller ikke registrert at verken du eller Rødt har uttrykt bekymring for de russiske missil- og droneangrepene mot ukrainske sivile. Ei heller har jeg sett dere løfte en eneste bekymring for det som i dag er verdens mest brutale borgerkrig – i Sudan – der millioner er drevet på flukt, og der drap og massevoldtekter er blitt en del av hverdagen.
Over 600 000 mennesker har mistet livet i Syria-krigen siden 2011, ifølge Syrian Network for Human Rights, blant dem over 30 000 barn. Tallene viser den brutale kostnaden sivile – særlig barn – har betalt i denne langvarige konflikten.
Å sette lidelse opp mot lidelse – å favorisere noen ofres smerte og ignorere andres – er ikke verdig et demokrati som Norge. Det er heller ikke verdig de stemmene Rødt forsøker å sanke. Det er ikke solidaritet, det er moralsk seleksjon. Det er her trippelmoralen kommer inn. Denne trippelmoralen, der empati deles ut etter politisk nytteverdi, er et bedrageri av dimensjoner forkledd som solidaritet.
Normalisering av ekstremisme
Det som nå utspiller seg i Norge, er en farlig normalisering av ekstremisme. Palestinske aktivistmiljøer – i allianse med norsk ytre venstre – dukker opp på arrangementer som handler om helt andre kamper, og forsøker å overta både narrativet og plattformen. I februar i år ble det arrangert en visning av en gripende dokumentar om iranske demonstranter, deres møte med brutalitet og den tragiske skjebnen – noen av dem var til stede og hadde fått øynene skutt ut under protestene. Arrangementet ble sabotert av propalestinske aktivister som krevde oppmerksomhet og ropte slagord.
Årsaken?
Regissøren har tidligere vist støtte til Israel – og i enkelte kretser er det alene nok til å diskvalifisere et menneskes kunst, verdighet og smerte.
Dette blir særlig tydelig hver gang noen forsøker å løfte kritikk mot terrorregimet i Teheran i offentlig debatt eller gjennom en kronikk. Kommentarfeltene koker raskt over – ikke med støtte, men med “hva med Gaza?” og regimevennlige bortforklaringer. Den felles reaksjonen? En strøm av “hahaha”-emojier. Det er ikke bare respektløst. Det er et hån mot ofre for tortur, henrettelser og livslang kamp for frihet.
Dette er ikke solidaritet. Det er ideologisk overkjøring. Det er politisk kolonialisme kamuflert som antirasisme. Og verst av alt: det får stå uimotsagt.
Det er ikke bare jødiske nordmenn som nå føler seg presset til stillhet. Vi har fått vite at norsk-iranske skoleelever unngår å skrive om Iran i skoleoppgaver – i frykt for reaksjoner fra medelever eller lærere. Frykten for å si sannheten har flyttet seg fra Teherans gater til norske klasserom. Vi ser helsearbeidere vurdere å trekke seg fra fagforeninger fordi de føler seg ekskludert av ensidige uttalelser. Vi ser at kritikere av Hamas og det iranske regimet møtes med moralsk overlegenhet, stillhet eller sensur fra den samme venstresiden som hevder å kjempe for rettferdighet – men kun når det passer deres geopolitiske narrativ.
Medskyldighet
Det er på høy tid at vi som samfunn reflekterer over hvilke stemmer vi gir plass til – og hvordan vi beskytter ytringsrommet for alle. Solidaritet kan ikke bety stilltiende aksept for ekstremisme. Og det kan aldri bety at andres frihetskamp må vike for ideologisk korrekthet.
Enhver med vett i hodet og samvittighet i behold kan ikke akseptere den situasjonen det palestinske folket utsettes for. Det er brutalt, umenneskelig – og det er sivilbefolkningen som bærer byrden. Men denne formen for aktivisme, som ikke skyr forstyrrelser, trakassering eller til og med tagging av private hjem, gjør ingenting for palestinernes sak – tvert imot. Den skaper avstand og antipati i opinionen.
Du, Siavash, og partiet Rødt, søker etter min mening ikke fred for det palestinske folket, men en ubetinget seier – et urealistisk løfte som minner mer om valgflesk enn solidaritet. Det handler ikke om rettferdighet, men om å leke med folks følelser og empati. Dette blir enda tydeligere når man ser at folket i Gaza ved flere anledninger har vist forakt og misnøye med Hamas – en holdning som også gjenspeiles hos andre palestinske fraksjoner. De tar avstand fra Hamas. Rødt derimot, klarer ikke engang å bli enige om premissene for å fordømme Hamas. For et paradoks!!!
Og la meg være tydelig: Dette innlegget er ikke et personlig oppgjør, Siavash. Det handler ikke om deg som privatperson, men om politikk – og den rollen du har valgt å ta i offentligheten. Som politiker må du tåle å bli holdt ansvarlig for ordene du sier – og for stillheten du velger. Vi som vanlige og dødelige aktivister tåler hets, sverting og trusler for det vi står for. Da må du også tåle kritikk når du velger å stå i front. Dette er ikke et personangrep – det er en nødvendig realitetsorientering.
Men vi – vi trekker oss ikke tilbake. Vi står i det – og vi vet hva det koster. Men vi tier ikke. Og vi glemmer ikke hvem som valgte å gjøre det.
Stillhet er ikke nøytralitet. Stillhet er medskyldighet.