Før vinrankene fant feste i Bordeaux og Toscana, modnet druer under den persiske solen. Iran – det gamle Persia – regnes som en av vinens vugger. Arkeologiske funn fra Zagros-fjellene viser at vinproduksjon i regionen kan spores mer enn 7000 år tilbake. Men vinens betydning i Iran er langt mer enn jordbrukshistorie. Den er en kulturell og poetisk kraft – en beruselse som rommer opprør, erkjennelse og skjønnhet.
Historikere forteller at arbeidere i Persepolis fikk vin og brød som lønn. Det var ikke bare for nytelse – fermenterte drikker var tryggere enn vann i områder med dårlige sanitærforhold, og ble sett på som livsnødvendige. Men det var poesien og filosofien som løftet vin til noe langt større.
Å drøfte og tolke storheter som Hafez, Khayyam og Rumi krever en langt dypere innsikt enn det jeg selv kan påberope meg. Mitt mål i denne kronikken er derfor ikke å levere en akademisk analyse, men å bidra med en generell kulturell orientering og opplysning – et forsøk på å løfte frem en arv som har vært forsøkt kneblet og visket bort gjennom århundrer.
En kneblet arv
Dette er ikke bare poesi, men kjernen av Irans identitet – en skatt som fortsatt lever blant folk, i daglig tale, i ritualer, i minner. I over fire tiår har iranere levd under et regime som med tvang har forsøkt å erstatte denne arven med islamske dogmer og forbud. Men i møte med dette har folkets vilje vist seg urokkelig: en dypere lengsel etter å vende tilbake til sine røtter og en bevisst kamp for å bevare sin kultur og historie. Å holde fast ved denne arven – og nekte den påtvungne islamske kulturen – er en form for motstand på høyt nivå. En stille, men kraftfull kamp som lever videre i hver skål, hvert vers og hvert minne.
I hjertet av persisk litteratur står to menn med begeret hevet: Hafez og Omar Khayyam. To poeter som forvandlet vin fra en væske til et verdenssyn.
Hafez – 1300-tallets skarpeste tunge – drakk ikke vin for å glemme, men for å huske. Hans egentlige navn var Shams-ud-Din Mohammad. Navnet Hafez betyr «en som kan noe utenat», og viser til at han kunne hele Koranen utenat. Men til tross for sin dype kjennskap til religionens tekster, fant han ikke svarene han søkte der. I stedet søkte han ro og harmoni i vinens mystikk – og skapte et av de vakreste poetiske verkene i Irans historie.
«Ikke spør meg om synd og anger – for vinen i mitt beger er eldre enn Moses’ lov.»
Hafez forlot aldri byen Shiraz. Hele sitt liv tilbrakte han der, og i dag finnes hans diktsamling, Divan-e-Hafez (en samling lyriske dikt), i så å si alle iranske hjem. Han regnes ikke bare som en dikter, men som en åndelig veiviser.
Omar Khayyam – dikter, matematiker og astronom – skrev med vin i hånd og stjernene i blikket. Hans Rubaiyat (firelinjede dikt i klassisk persisk form) stiller eksistensens største spørsmål, men med en poetisk ro. Der teologer søkte sannhet i dogmer, søkte Khayyam det i livets gåter, med begeret som samtalepartner.
Det finnes en populær fortelling – ofte tilskrevet Khayyam – om et besøk fra en gresk filosof. De to tilbrakte tretti dager sammen i hans hus, i dyp samtale. Da folk spurte hva de egentlig snakket om, svarte Khayyam angivelig med et glass i hånden:
«Jeg visste hva hans hjerte ønsket, og han følte hva jeg visste.»
I et av hans mer kjente dikt sier han:
«De sier: I paradis venter skjønnhet og fryd – jeg sier: Et glass vin gir all den glede jeg trenger.»
Khayyam snur hele forestillingen om synd og frelse på hodet. For ham er vinens beruselse ærligere enn verdens bønner. Der religion lover evighet, minner Khayyam oss om livets skjørhet – og at det helligste kanskje er å leve med åpen panne, selv når svaret uteblir.
Rumi – vinens mystiske alibi
Blant de store navnene i persisk litteratur står Jalal al-Din Rumi som en søyle av mystisk visdom. Han er ofte lest i Vesten som kjærlighetens poet – men for den persiske leseren er han først og fremst en sufisk veiviser. Rumi skrev i en tid preget av mongolsk invasjon og åndelig uro, men hans dikt løfter leseren over tid og rom. Og også han – som Hafez og Khayyam – bruker vin som bilde. Ikke på sanselig nytelse, men på åndelig ekstase.
Hos Rumi er vin ikke flaskens innhold, men kjærlighetens brann. Det er vinen som får mennesket til å glemme seg selv og smelte inn i det guddommelige. Der Khayyam sitter med begeret og ser opp mot stjernene i undring, og Hafez hever sitt glass i stille protest mot religiøst hykleri, drikker Rumi for å dø som individ – og fødes som sjel.Han skriver:
«Berus deg, ikke av vin, men av kjærlighetens vin – for den som drikker av hjertets beger, vil aldri tørste igjen.»
Rumi danser – bokstavelig talt – i rusen, i samā’ (den sufi-mystiske dansen der man roterer i bønn og ekstase), og lar poesien spinne som dervishene i Konya (sufier som danser i rituell transe, kjent fra Rumis orden).
Rumi, Hafez og Khayyam – tre poeter, tre beger, men én felles arv: troen på ordets kraft og vinens symbolske potensial. Hos Khayyam er begeret fylt med filosofi – han drikker for å forstå livets meningsløshet og le. Hafez fyller sitt med sarkasme og gudsopprør – et skjold mot hykleriets tyranni. Rumi, derimot, lar begeret smelte i hånden – fordi selvet må dø for å elske fullt.
Og så kommer Moshiri – århundrer senere – og finner dette begeret igjen. Men han finner det sprukket. I en verden der dikt ikke lenger kan forandre, men bare vitne. Der hvor vin ikke leder til hverken sannhet, opplysning eller forening, men blir et speil for en tapt tid.
En mørk vinkling – fra Zola til Moshiri
Mens Hafez og Khayyam brukte vin som portal til protest og forståelse, ser vi hos Fereydoon Moshiri en annen begerløfting: en som er stille, resignert, nesten tom.
I diktet (Fyll begeret…), er det ikke lenger håp i vinen – bare minnets sorg og en smerte som ikke lar seg drukne:
«Fyll begeret – for denne flammende væsken har for lengst sluttet å nå min knuste sjel.»
Denne mørkere vinklingen speiles i vestlige verker – særlig hos Émile Zola. I romanen L’Assommoir blir vin og brennevin ikke poetiske metaforer, men redskaper for undergang. Der rusen i persisk poesi ofte bærer håp, bærer den hos Zola bare ruiner. Hos Moshiri finnes ikke Zolas naturalisme, men sorgen er beslektet. Begge skildrer en verden der rus ikke fører til frihet, men til innsikt om at frihet er tapt. Moshiris vin er ikke feiring, men et stille ritual for en generasjon som ikke lenger tror på poesien som frelse.
Likevel løfter han begeret – fordi selv et tomt glass kan romme noe menneskelig.
Betydning i dag
Så hva forteller vinens historie i Iran oss i dag? Den forteller at kultur og poesi alltid vil finne vei, selv når makten forsøker å kvele den. Den minner oss om at sannhet ikke alltid sies i moskeen eller domstolen – men kan ligge i et dikt, et blikk, et glass. I en tid hvor autoritære regimer forsøker å kontrollere både tanker og smak, er Hafez, Khayyam, Rumi og Moshiri mer aktuelle enn noensinne.
Og i likhet med Hafez, fortsetter iranere å nyte de edle dråpene – i det stille. I mørklagte rom, bak lukkede dører, i hjertet av en streng islamsk forbudstid. Vinen flyter fortsatt, men som vers. Som en fløyelsmyk protest mot hykleri, som en brennende påminnelse om at ingen lov kan forby lengsel, og ingen mulla kan stanse et dikt.
Det gamle persiske uttrykket (masti o rasti) – beruselse og sannhet – rommer et av de mest slående paradoksene i vår kulturelle og poetiske arv. På overflaten kan det virke selvmotsigende, men i persisk tenkning, særlig innen sufisk tradisjon, er det nettopp i beruselsen at sannheten trer frem. Ikke nødvendigvis i vinens alkoholiske virkning, men i dens symbolske kraft: den som beruses, frigjøres fra konvensjoner, masker og frykt – og tør å tale sant. Slik blir masti (rus) og rasti (sannhet eller rettferdighet) to sider av samme beger, to søstre i samme skål.
Dette ordtaket, ofte brukt med et smil i både fest og filosofi, speiler en dypere innsikt i menneskesinnet: at sannheten sjelden bor i det kontrollert fornuftige, men oftere i det lidenskapelige, det oppriktige og det frigjorte. Når iranere skåler med vin i hånden og halvt i spøk siterer masti o rasti, minner de seg selv – og hverandre – på at veien til ærlighet noen ganger går gjennom hjertet, ikke hodet.
Så lenge vinens ånd finnes i poesien, finnes også håpet om en dag hvor glasset igjen kan løftes fritt – under Shiraz’ stjerner, i latter, i kjærlighet, i liv.
Hovedillustrasjon: The Rubaiyat of Omar Khayyam, Wikimedia Commons