Det er påfallende hvordan Khorami unnlater å nevne hvem som faktisk fører denne krigen. Dette er ikke det iranske folkets krig. Dette er Khameneis krig – og det er han som har blitt rammet hardest. Samtidig skjuler han seg i en bunker, truende og taus, mens folket betaler prisen.
Faksimilen viser NRKs vinkling:
Sympati avsløres i strategisk taushet
Det finnes ikke én kritisk setning rettet mot regimet i Teheran. Ikke ett ord om Revolusjonsgarden IRGC. Ikke ett spørsmål om hvorfor befolkningen – traumatisert etter tiår med undertrykkelse og kaos – ikke kaster seg ut i protest få dager etter nye bomberegn. Ingen refleksjon over hvordan millioner av iranere har vist sin holdning i idrettsarenaer, på sosiale medier og i protestene i gatene – mot regimet, ikke mot Israel.
I stedet får vi en nesten pedagogisk advarsel: Se hvor farlig det er å gjøre opprør nå. Regimet har fengslet over 200 personer bare den siste uken – som om det ikke var nettopp dette som er normalen i Iran. Artikkelen nøyer seg med å anerkjenne brutaliteten, men retter budskapet mot folket: Ikke reis dere – dere kan bli arrestert.
Og som seg hør og bør i visse kretser, benytter Khorami også anledningen til en kort og strategisk svipptur innom Gaza – ikke for å belyse Hamas’ rolle eller iranske våpenleveranser, men for å plassere inn en forsiktig sympati, pakket inn i et kvinnelig blikk og humanitært språk. Denne symbolske markeringen er ikke tilfeldig. Den sier mye om hvor sympatien ligger – og hvor stillheten blir øredøvende når det gjelder regimets eksport av krig, undertrykking og propaganda.
Det mest forvrengte i Khoramis fremstilling er likevel forsøket på å sminke regimets utenrikspolitikk som noe folket deler. For virkeligheten er klar: det iranske folket har i flere tiår tatt avstand fra regimets støtte til Hamas, Hezbollah og andre paramilitære grupper. Disse gruppene har aldri hatt legitimitet i det iranske folkets øyne – tvert imot er de symbol på alt som er galt med Teherans prioriteringer. Mens folk mangler strøm, vann og brød, overfører regimet milliarder til væpnede grupper i Gaza, Libanon, Syria og Jemen.
Raner folkets stemme
Å antyde at iranere flest føler tilknytning til denne krigen, eller solidaritet med regimets allierte, er ikke bare virkelighetsfjernt – det er et ran av folkets stemme. Det er å forvrenge den massive og veldokumenterte motstanden mot regimets eksportkrig, og erstatte den med et ideologisk verdensbilde som passer inn i venstreintellektuelles forestillinger om «kamp mot imperialisme». Men iranerne har allerede gjennomskuet dette spillet. De vet at regimets allianser ikke er deres egne. Derfor roper de nå: Ikke i vårt navn.
Og som om det ikke var nok: hun bruker spalteplassen til å uttrykke «overraskelse» over vestlige reaksjoner – som om støtten til det iranske folkets kamp, og de gjentatte advarslene mot Teherans atomprogram, er et overtramp. Enten følger hun ikke med i nyhetsbildet, eller så har hun et brennende behov for å skamme ut Vesten samtidig som hun fortier det mest åpenbare: at Iran har nektet innsyn til IAEA, at atomprogrammet har blitt et reelt globalt sikkerhetsproblem, og at E3-landene nylig har varslet gjeninnføring av sanksjoner under JCPoA. Alt dette er fraværende.
Protestbevegelsen i Iran har utviklet seg. «Kvinne – liv – frihet» var starten, men kravene er blitt tydeligere, bredere og mer politisk forankret. I dag handler det om regimeendring, rettferdighet og et sekulært Iran – ikke Khoramis diffuse «folkelig oppvåkning» på regimets premisser.
Det NRK her formidler er ikke innsikt. Det er et politisk verksted, godt skjermet i redaksjonens indre stuer. Maleriet Khorami har levert er et bilde av «nei til krig og behold status quo» – ikke av et folk i kamp for frihet. En kunstnerisk forfalskning, sponset av lisensbetalere.
Terningskast 1.
(Følg Afshin Bagherpour på Facebook for løpende politiske analyser fra det iranske eksilmiljøet.)