I en verden der verdier trues og tyranni tiltar, spiller menneskerettighetskonferanser og forum for demokrati en avgjørende rolle. De er ikke bare møteplasser for ideer, men moralske kompasser – arenaer som kan forme internasjonal opinion, mobilisere press, og gi stemme til dem som ellers tvinges til taushet. Når de fungerer som de skal, fremmer de universelle prinsipper som ytringsfrihet, rettssikkerhet og folkets suverenitet. Deres betydning må ikke undervurderes.
Men spørsmålet melder seg: Oppfyller dagens konferanser fortsatt dette idealet? Bevares prinsippene de selv forfekter – eller tømmes de for innhold gjennom selektive valg og politiske kompromisser? Er «frihet» fortsatt et begrep ladet med risiko og motstand – eller har det blitt et scenedekor til bruk i strategisk kommunikasjon?
Hvem gis i dag rom, tid og scene til å representere motstandens stemme i slike fora? Hvem defineres som «opposisjon» – og hvem stenges ute? Oslo Freedom Forum, en av de mest profilerte av slike samlinger, bør stå i sentrum for denne refleksjonen. For selv om man i programmet snakker høyt om menneskerettigheter og universelle verdier, er det tydelig at visse krefter, stemninger og navn får forrang.
Stemmene som løftes
To navn ruver i år – på ulikt vis. Den ene er ikke engang på talerlisten, men likevel overalt. Masoume Alinejad Ghomi Kolahi, kjent som Masih Alinejad, titter frem fra byens reklameflater som en visuell metafor på motstand. For mange nordmenn er hun kanskje mest kjent fra My Stealthy Freedom-kampanjen, der iranske kvinner kastet sløret i protest og delte bildene på sosiale medier. Men symbolkraften hun én gang hadde, er for lengst tynnet ut – og virkeligheten hun representerer i dag, er en annen. Hennes vedvarende forsøk på å male den iranske frihetskampen med et ensidig feministisk penselstrøk har i økende grad blitt møtt med skepsis.
Kvinners rettigheter, og spesielt motstanden mot obligatorisk hijab, er selvsagt en del av kampen – men for det iranske folket er dette én dimensjon av en langt større eksistensiell kamp for frihet og suverenitet. Regimet er i realiteten lamslått i møte med denne bredden, og det er verdt å stille spørsmålet: hvorfor insisterer Alinejad og hennes allierte blant Mujahideen-e-Khalq (MEK), Folkets Mujahedin på norsk og marxister på å ramme inn opprøret i kjølvannet av 1979-revolusjonen – når det var nettopp den revolusjonen som gjorde hijab obligatorisk? Hvorfor var ikke dette temaet før Khomeinis maktovertakelse?
Hun har aldri tatt et oppgjør med MEK. Hun har tvert imot hatt tette bånd til NIAC – regimets forlengede arm og lobbyorganisasjon i USA – og har aldri båret det historiske iranske flagget. Hun har beriket seg på fondsmidler og mottatt millionbeløp i kompensasjon fra iranske statsmidler frosset i Vesten. Likevel løftes hun, gang på gang, frem som det kuraterte ansiktet på iransk motstand.
Ved hennes side – ideologisk, om ikke fysisk – står en annen skikkelse: Ladan Boroumand. En kjent og kontroversiell figur blant iranere.
Hennes far var blant revolusjonens økonomiske støttespillere i 1979, med direkte støtte til Khomeini. Hun ankom Iran fra Paris, angivelig som forsker, men møtet hun hadde med Shahens siste statsminister, Amir-Abbas Hoveyda, beskrives av mange som et forhør – ikke en akademisk samtale. Hun og hennes søster har i ettertid drevet en menneskerettighetsorganisasjon som, ifølge åpne tall, har mottatt over 16 millioner dollar i støtte. Samtidig har hun hatt tette bånd til MEK og andre aktører med sterk ideologisk slagside. Er dette stemmen som skal tale for et folk som har avvist både islamister og sekterikere?
MEK, som opprinnelig har en ideologi som er en kombinasjon av islam og revolusjonær marxisme. I 1986 ble MEK tvunget ut av Frankrike og flyttet basen til Irak, hvor de fikk støtte fra Saddam Hussein under Iran-Irak-krigen (1980–1988). De etablerte Camp Ashraf nær grensen til Iran og utførte angrep mot iranske mål, noe som førte til at mange iranere begynte å se dem som forrædere. Denne alliansen med Saddam, kombinert med deres voldelige historie, har gjort dem dypt upopulære i Iran, til tross for deres påstand om å representere et demokratisk alternativ til regimet.
Frihetsønsket fra grasrota
Har Oslo Freedom Forum glemt hvem iranere roper navnet til? I gatene, på murvegger, i hviskende sanger i eksil og i skrik fra dypet av undertrykkelse – det er navnet til Kronprins Reza Pahlavi som ropes, bæres og gjentas. Ikke som en mytisk figur, men som en samlende kraft for et folk som har vendt seg bort fra både islamister og ideologiske sekter. At dette navnet – det eneste som med troverdighet samler det brede flertallet av iranere – aldri nevnes, aldri inviteres, og konsekvent ignoreres, er i seg selv et politisk signal.
Se på engasjementet i sosiale medier. Se hva iranere skriver og deler. Se hva eksiliranere i realiteten ønsker seg.
Hvorfor velge å promotere én bestemt skikkelse som i praksis ikke har aksept blant majoriteten av iranere? Om Masoume Alinejad virkelig var en samlende leder – en opposisjonens røst med folkelig tyngde – ville vi sett det gjenspeilet i virkeligheten. I folkemengdene. I mottakelsen. I talene. I samspillet med dem hun angivelig representerer. I stedet ser vi en talende stillhet – og et visuelt nærvær som fremstår desto mer påtrengende.
I Oslo er det flere eksempler på at de store plakatene er tagget over – av fortvilte eksiliranere som er lei narrespillet.
Det er nemlig ikke grasrota som løfter henne frem, men Oslo Freedom Forum selv – som fyller bybildet med hennes ansikt, slik man vanligvis reklamerer for parfymer og Star Wars-filmer. Dette er ikke en fremvekst, men en iscenesettelse. En kampanje. En figur løftet frem gjennom design og distribusjon – ikke gjennom tillit. Og dermed avslører også forumet noe om seg selv: At de ikke følger strømmen nedenfra, men snarere forsøker å forme den ovenfra.
Vi glemmer ikke hvordan Nobels fredskomité tidligere – med et pennestrøk – forvandlet en aktivist til en «naturlig leder» for det iranske folket. Og vi gjenkjenner det samme mønsteret i årets fredsprisvinner, Narges Mohammadi, som med stødig retorikk holder seg innenfor rammer som ikke utfordrer regimets kjerne. Ved å løfte frem «kjønnsapartheid» som hovedanliggende, skapes et bilde av at problemet er kulturelt, ikke politisk. Hun retter seg mot symptomer, men unngår å stille det grunnleggende spørsmålet om hele den islamske republikkens legitimitet. Dette er ikke tilfeldig. Det er en strategi – og en svært komfortabel en, for dem som ønsker å reformere et system som må avvikles.
Byen ble fylt av figurer som for mange iranere representerer alt det folket har forkastet: tidligere MEK-ledere, gamle marxistiske geriljaprofiler, reformistforkjempere og BBC-journalister med tette bånd til regimet. På scenen ble fredsprisen dedikert – ikke til folket, men til regimets reformfløy og aktører som har bidratt til å opprettholde den islamske republikkens grep. Den virkelige opposisjonen? Den sto på utsiden – uten invitasjon, uten mikrofon, uten privilegiet å bli hørt.
Så hva er egentlig motivet bak Oslo Freedom Forums promotering av slike figurer?
Follow the money
Thor Halvorssen er leder og grunnlegger av Human Rights Foundation (HRF), som arrangerer Oslo Freedom Forum. Han har blant annet stått fram i Nettavisen med formanende pekefinger mot regjeringen da det ble kjent at de foreslo å halvere støtten til Oslo Freedom Forum i statsbudsjettet for 2025. «Konferansen fikk tildelt 1378.000 kroner i støtte fra Utenriksdepartementet (UD) i 2024» opplyste avisen.
Men Halvorsen har til smør på brødskiven likevel, noe regnskapet for HRF viser til fulle. Beløpene er i amerikanske dollar.
Oslo Freedom Forum, som mottar fondsmidler i hundremillionersklassen fra amerikanske kilder, burde ha evne og vilje til å drive bredere og dypere forskningsarbeid. Det burde være i stand til å se – og lytte – til hvem iranere faktisk roper etter, både i eksil og inne i landet. Og det navnet som ropes oftest, med klar røst og uten regissering, er Kronprins Reza Pahlavi. Ingen mullaher, ingen marxister, ingen reprise av marxisme i ledtog med islamisme – det er den reelle friheten iranere ønsker seg.
Men her ser vi i stedet et frihetsforum som, år etter år, praktiserer en selektiv politikk – som gjenspeiler egne ideologiske føringer mer enn folkets virkelige stemmer.
Frihetens pris
Frihet er ikke en kampanjeflate. Den er ikke et ansikt valgt av PR-byråer. Den er ikke et navn skrevet med sponsormidler.
Frihet er blod, tap og vedvarende risiko. Og de som virkelig kjemper for den, gjør det ofte i mørke – mens de utvalgte lyser fra lysboksene i Vesten.
Vi spør igjen: Hva er det egentlig som foregår i Oslo?
Ingenting overrasker meg lenger i denne byen. Klangen av «Yalla Yalla Intifada» runger fra gater og scener, mens Norges største fagbevegelse utsteder en politisk fatwa i form av boikottvedtak og pålegger regjeringen med direktiver. Falske iranske aktivister – som forvalter blodpenger under dekke av menneskerettighetsarbeid – okkuperer byens reklameflater. Oslo fremstår mer og mer som et slags Alice i Eventyrland for ideologisk forvirring og moralsk relativisme.
Og det vil heller ikke overraske meg når en hel digital armé av MEK-profiler, marxister og strategiske støttekontoer begynner å forsøple kommentarfeltene i det øyeblikk denne teksten publiseres.
Velkommen til Opposisjon A/S – kjøp aksjer i Oslo Freedom Forum. Her selges motstand som merkevare og samtykke som menneskerett. Avkastning? En fremtid hvor folket igjen står utenfor – mens utvalgte figurer glitrer under scenelyset.
Hovedillustrasjon: Privat