Jeg husker de første årene i Norge.
Alt var nytt, kaldt, til å begynne med, og stille – men det var en annen slags stillhet enn den vi flyktet fra. En stillhet som kom fra respekt, ikke frykt.
Vi lærte at frihet betydde noe her. At ord kunne være frie, at kvinner kunne tale, at makt ble kontrollert – ikke tilbedt.
Vi lærte at nøkkelen til integrering var forståelse for norske verdier, ikke bare språk og klær, men holdninger:
Demokrati.
Ikke-vold.
Individets ukrenkelighet.
Lojalitet til sannhet, ikke til fanebærere.
Jeg husker vi lærte også om politikk. Om demokratiets grunnmur, menneskerettigheter.
Det var fascinerende. Jeg ble raskt interessert i politikk. Det første jeg lærte, var om de politiske partiene.
Begrepene formet seg til realiteter.
Det var forståelig – og det var vakkert.
Det var mange partier, men uansett retning og politikk, var de trofaste mot noe større enn seg selv:
Grunnloven. Rettssikkerheten. Den norske tradisjonen for tillit og ansvar.
Jeg lærte om bautaer i norsk politikk.
Johan Sverdrup. Gina Krog. Kristian Birkeland. Eva Kolstad.
Store navn i partiet Venstre. Partiet som ledet frem de store frihetene.
Det er dette partiet du tilhører, Ola Elvestuen.
Uforståelig
Derfor er det så vanskelig å forstå – nesten ubegripelig – å se deg overrekke en støtteerklæring til Maryam Rajavi, leder for den sekteriske gruppen Folkets Mujahedin (MEK).
Ikke som privatperson. Ikke som turist på eksilpolitikkens scene.
Men som stortingsrepresentant, med det norske riksvåpenet i ryggen.
Du smiler. Du bukker. Du overrekker.
Som om det var en diplomatisk handling.
Som om du bar med deg Norges mandat.
Men på vegne av hvem?
På vegne av Grunnloven?
På vegne av Venstres liberale verdier?
På vegne av det norske demokratiets prinsipper – som avviser vold, sekterisk ideologi og politisk fanatisme?
Vi må spørre, Elvestuen. Og vi må gjøre det høyt.
La det være sagt før vi går videre:
Denne teksten er ikke skrevet for å forklare MEK.
Jeg har ingen intensjon om å gi en fanatisk sekt gratis reklame.
Det jeg forsøker å belyse, er ikke dem – men oss.
Hva skjer når vi, som vet bedre, later som vi ikke ser?
Geriljaens talerør
For MEK er ikke hvem som helst.
Det er en bevegelse med røtter i islamsk-marxistisk geriljatenkning.
De har en logo prydet av jihad-sverd og stjerne og våpen.
De har en historie med drap på amerikanske diplomater, samarbeid med Saddam Hussein, og indoktrinering av egne medlemmer i lukkede eksilleirer.
De praktiserer sjiaritualer og uniformering. De dyrker et førerpar. De tror fortsatt på folkekrig.
Og de kamuflerer alt dette bak et språk skreddersydd for vestlige øyne og ører.
Det er ikke en demokratisk bevegelse.
Det er et ideologisk lukket system, med velformulerte budskap og stram indre kontroll.
Og du, Elvestuen, stilte ikke ett kritisk spørsmål?
Du overleverte en erklæring.
Men fikk du håndhilse? Nei.
Vil du fortelle hvorfor?
Ble det en samtale? Et fritt møte mellom likeverdige? Nei.
Du fikk en tale, en foto-op. Et bilde.
Det burde vekket noe.
Som når man vurderer et hotell – man ser ikke bare på bildene. Man leser anmeldelser. Man vurderer troverdighet.
Du er ikke turist. Du er tidligere statsråd.
Du burde hatt dømmekraft til å forstå hvem du sto overfor – før du overleverte Norges symbolske tillit.
Anniken Huitfeldt ble en gang spurt i Stortinget hvorfor hun danset diplomatisk med mullaene i Teheran.
Hun svarte: «Det er min fordømte plikt.»
Et brutalt ærlig svar – men også et brutalt svik.
Hun rettferdiggjorde moralsk knefall som en plikt, og ignorerte det som burde vært selvinnlysende for enhver representant i et fritt land:
At menneskerettigheter, demokrati og rettssikkerhet ikke er diplomatiske forstyrrelser – de er grunnmuren.
Arven du bærer
Og du, Ola Elvestuen – hva var din plikt?
Å forsvare Venstres verdier? Å representere Grunnloven?
Eller var det noe annet som drev deg?
Et begjær etter å bli avbildet med amerikanske tjenestemenn?
Et håp om å få stå på riktig side av en kameralinse – selv om du sto på feil side av historien?
Venstre har båret arven etter Sverdrup, Kolstad og Krog.
Mennesker som reiste Norge inn i moderniteten.
De som kjempet for ytringsfrihet, kvinnestemmerett og likhet for loven.
Det krever ikke at man støtter enhver strømning.
Men det krever at man kjenner forskjellen på frihetskamp og ideologisk tvang.
Det krever at man vet at man ikke bruker Stortingets symboler til å legitimere en bevegelse som MEK –
ikke i ytringsfrihetens navn, ikke i demokratiets navn, ikke i Norges navn, og heller ikke iraneres navn.
Vi som kom hit – som innvandrere, som flyktninger, som nye landsmenn – lærte tidlig én ting:
At nøkkelen til integrering og gjensidig tillit i dette samfunnet, er å forstå og respektere de verdiene som bygger landet vi kom til.
Vi ble lært opp til å se demokrati, respekt for rettsstat, ikke-vold og individuell frihet som kompass og krav – ikke bare pynt.
Vi lærte: Gjør din plikt – og krev din rett.
Men vi gjorde mer enn å lære dem – vi lever med dem. Vi forsøker å føre dem videre.
For det er verdiene vi ønsker å gi til våre barn, til neste generasjon – slik vi selv fikk dem.
Og nettopp derfor gjør det så vondt.
For hva lærer våre barn, når en folkevalgt gir støtte til en bevegelse som ikke deler noen av disse verdiene?
Hva forteller det neste generasjon når Stortingets tillit deles ut som rabattvare?
Når norske prinsipper ser ut til å være på billig salg – bare budskapet er pakket i rette fraser?
Dette var ikke bare en fornærmelse mot millioner av iranere som kjemper for frihet.
Dette var et hån mot norske verdier – verdier som nordmenn selv er trofaste til, og som du har sverget å forsvare som stortingsrepresentant.
Så vi spør igjen:
På vegne av hvem gjorde du dette?
På vegne av Venstre?
På vegne av Stortinget?
På vegne av Norge?
Eller på vegne av en naiv vilje til å støtte «de som roper høyest» – uansett hva de roper?
For den støtten du ga – den gir gjenklang.
Og den vekker dyp bekymring.
Ikke bare for Norges politiske integritet.
Men for hva som skjer når vi slutter å spørre hva ordene våre betyr.
Hovedillustrasjon hentet fra dette opptaket.