Maximum Support en uavhengig tankesmie i den iranske diasporaen, som arbeider for å belyse situasjonen i Iran med et sekulært, liberalt og realpolitisk perspektiv. Tankesmien deltar aktivt i samfunnsdebatten og ønsker å bidra med innsikt og nyanser som ofte mangler i norske medier, skriver kronikkforfatter og styremedlem Afshin Bagherpour.
Atomprogrammet alene har kostet Iran over 500 milliarder dollar. Legger man til de astronomiske tapene som følger av sanksjoner, har regimet påført nasjonen et økonomisk selvskudd av historiske dimensjoner. I tillegg anslås det at Iran har brukt rundt 300 milliarder dollar på å bygge opp og støtte sine proxy-grupper i utlandet – blant dem Hamas, Hizbollah, Houthiene og Assad-regimet.
Bare regimet i Damaskus skylder Iran over 30 milliarder dollar. Dette er penger som kunne gjort Iran til en velferdsnasjon med toppmoderne infrastruktur, en sterk økonomi og sosial stabilitet. I stedet står landet midt i en alvorlig energikrise og vannmangel – til tross for at Iran alene besitter hele 9 % av verdens kjente mineralforekomster. Et land med så rike naturressurser har i praksis blitt gjort ubeboelig av et regime som har prioritert krig og islamistisk eksport foran grunnleggende livsvilkår.
Regimets ideologiske pilarer
Grunnlaget for denne destruktive prioriteringen ligger i revolusjonens tre ideologiske pilarer: tilintetgjøre Israel, eksportere den islamske revolusjonen, og etablere et ledende islamistisk regime i den muslimske verden. Det er disse målene som har styrt regimets politikk og økonomi – og som har kostet det iranske folket blod, frihet og fremtid.
Eier du bolig i Iran, er du blant de få heldige. Ifølge offisielle tall må en gjennomsnittlig iraner jobbe og spare i 25 år for å dekke egenandelen på en liten leilighet. Samtidig gir regimet over 160 000 kroner i støtte til libanesiske familier som mister husene sine i kampene med Israel. Prioriteringene sier alt: iranske liv og behov kommer alltid i siste rekke.
Iranere lever som annenrangs borgere i sitt eget land. Flere hundre ungdommer ble skutt i øynene under protestene i 2022–2023. De fleste av dem er fortsatt blinde – uten tilgang på operasjon. Samtidig fløy Iran inn sårede Hizbollah-krigere for behandling i Teheran etter «personsøker-aksjonen» i Libanon. Mullahenes humanisme har grenser – og de går ved den iranske grensa.
Diktaturet og undertrykkelsen av det iranske folket startet umiddelbart etter 1979-opprøret, da islamistene og deres marxistiske allierte tok makten. Titusenvis av mennesker har siden blitt fengslet, torturert og henrettet – ikke for voldshandlinger, men for ytringer, tanker og tilknytning til frihetsbevegelser. Kvinner, studenter, fagforeningsledere, minoriteter og intellektuelle har vært målrettede ofre. Iran har i dag verdens høyeste rater for henrettelser per innbygger – og det er ingen tegn til bedring. Siden 2022 har regimekritiske protester blitt møtt med dødelig makt, massearrestasjoner og brutale straffer. Dette er ikke enkeltstående hendelser, men et systematisk angrep på menneskeverdet, vedlikeholdt av et regime som frykter sitt eget folk mer enn noen ytre fiende.
Samtidig er landet på randen av fysisk sammenbrudd. Stadige strømstans og vannmangel har rammet industrien hardt. Flere fylker har blitt tvunget til å legge ned produksjonsvirksomhet. Statlige organer har advart om at det i løpet av sommeren bare vil være nok vann og strøm til 2–3 dager i uken. Det finnes ikke lenger noe bærekraftig system. Selv regimets kjerneløfter – stabilitet og motstandskraft – har kollapset.
Fremtidshåpet
I kontrast til dette står kronprins Reza Pahlavi – kanskje den eneste opposisjonsfiguren som både har folkelig støtte og internasjonal legitimitet. Han bærer et etternavn som islamistene forsøkte å utslette fra historien, men som i dag ropes i Irans gater. Hans budskap er tydelig: et sekulært, demokratisk Iran, der religion er privat og politikk er folkets anliggende. Han har aldri hevdet krav på tronen – men på folkets frihet. Han representerer ikke en fortid, men et fremtidshåp.
Hans historiske besøk i Israel i 2023 var et politisk jordskjelv. Ikke bare brøt han en flerårig mur av stillhet mellom to nasjoner – han tok med seg en tydelig beskjed: Det nye Iran søker samarbeid, ikke konflikt. Det var et kraftfullt symbol på et paradigmeskifte – borte fra anti-semittisk propaganda, og mot en nyorientering bygget på respekt, modernitet og fred. I motsetning til islamister, reformvennlige føyinger og marxister – forkledd som opposisjon og godt skjermet av vestlig støtte – har Reza Pahlavi aldri søkt annet enn nasjonal verdighet og reell frihet for sitt folk.
Offentlige forhandlinger med amerikanerne har i flere tiår vært et tabubelagt tema i Iran – ikke minst under Khameneis lederskap gjennom over tre tiår. Tabuet ble ytterligere forsterket etter at president Donald Trump i 2020 beordret likvideringen av general Qasem Soleimani, regimets mektigste og mest fryktede IRGC-kommandør. I etterkant truet iranske myndigheter med nære bånd til Khamenei – og en rekke regimekontrollerte medier – med å drepe Trump, Mike Pompeo og John Bolton. Trusselen ble omtalt som «ikke tidsbegrenset». I 2024, midt under valgkampen, lekket det informasjon fra FBI som viste at iranske etterretningsorganer hadde forsøkt å iverksette attentat mot Trump i flere omganger. Å forhandle med USA var allerede et tabu – men å forhandle med Trump, mannen som sto bak drapet på Soleimani, ble av regimet ansett som intet mindre enn blasfemi.
Vesten sviktet
Likevel – i 2025 har Khamenei gitt grønt lys for samtaler med Trump-administrasjonen, riktignok kamuflert som «indirekte forhandlinger». I virkeligheten fant det sted direkte samtaler mellom Irans utenriksminister og Trumps spesialutsending i Oman. Bilder fra møtet lekket senere til internasjonale medier, og skapte rystelser – ikke minst blant den lille andelen av befolkningen som fortsatt støtter regimet.
Khameneis ideologiske U-sving er total, og minner oss om én ting: Mullaene i Teheran mangler prinsipper. Når de tre revolusjonære pilarene er borte, infrastruktur og økonomi er i ruiner, og folkelig motstand har nådd kokepunktet, trues selve eksistensgrunnlaget til Den islamske republikken. Dette skjer uavhengig av en eventuell avtale med Trump. Menneskerettigheter og humane verdier står riktignok ikke på Trumps forhandlingsliste – men de står øverst på det iranske folkets. Dette regimet faller – med eller uten amerikansk signatur.
Og Vesten? Det har sviktet. Spesielt Biden-administrasjonen, som – i likhet med Obama – har gitt Teheran milliarder i inntekter uten et eneste krav om menneskerettigheter. Ironisk nok er det Frankrike som nå anmoder USA om å ta «europeiske interesser» i betraktning i forhandlingene. Hvilke interesser? At IRGC fortsatt ikke er terrorstemplet? EU-parlamentet har vedtatt det to ganger.
Likevel gjorde Josep Borrell (ofte omtalt som ayatollah Borell blant iranere) og EUs utenrikstjeneste alt de kunne for å blokkere det. Hans famøse uttalelse oppsummerer hans ynkelighet: «Du kan ikke terrorstemple noen bare fordi du ikke liker dem.» Nei vel – men hva med tortur, henrettelser, barnefangsling og statsstøttet terror?
Folket vil seire
Mullahregimet vil falle – med eller uten en avtale. En militær respons kan svekke dem, men det er det iranske folket som må ta landet tilbake. Hadde Vesten støttet dem – med Maximum Support, parallelt med Maximum Pressure – ville regimet vært historie for lengst.
Men Vesten har valgt feighet. I stedet for å støtte sekulære patrioter som Reza Pahlavi, har sosialdemokrater og marxister i Europa brukt tid på å legitimere regimets reformister og 1979-opprørere i nye klær.
Som Reza Pahlavi selv har sagt: En sterk Kyrus-pakt er en realistisk og fredeligere løsning for regionen enn Abraham-avtalen noensinne vil være.
Iran kunne vært en kilde til stabilitet og vekst i Midtøsten. I stedet er det blitt verdens mest bortsløste potensial – ikke på grunn av folket, men på grunn av et regime som har utkjempet kriger i andres navn og eksportert mørke i stedet for fremgang.
Keiseren er uten klær, og denne gangen ser alle det.
Hovedillustrasjon av Reza Pahlavi laget i Grok