Når Irans utenriksminister og tidligere IRGC-offiser inviteres til Oslo, samtidig som Irans mest folkelig forankrede opposisjonsleder holdes utenfor, reiser det alvorlige spørsmål om hva slags signaler Norge ønsker å sende til verden – og til det iranske folk.
I dag kom nyheten vi har fryktet. Iranske myndigheter henrettet Mojahed (Abbas) Kourkour, en demonstrant som ble arrestert under Kvinne, Liv, Frihet-opprøret i 2022. Han ble dømt for anklager som inkluderte «fiendskap mot Allah» og «korrupsjon på jorden».
Mojaheds sak har vært belyst av Amnesty, som lagde en kampanje for å stoppe henrettelsen. «Iransk politi drepte en liten gutt under en demonstrasjon. Nå kan Mojahed Kourkouri bli henrettet for det. Stopp henrettelsen – signer aksjonen!» skrev de i fjor høst.
Nå er det for sent å signere. Både Kian og Mojahed er døde. Drept av et regime som inviteres til dialog i Oslo. Hver eneste gang de får legitimitet så setter de i gang henrettelser. Vi har advart før. Det er et mønster.
Abbas Araghchi har lang fartstid fra regimets maktapparat, som tidligere viseutenriksminister og som sentral forhandler i atomavtalene, og altså med bakgrunn som offiser i IRGC– den samme organisasjonen som USA allerede i 2019 satte på sin terrorliste, og som EU-parlamentet har krevd at EU må gjøre det samme med. Nå skal han møte likesinnede i ayatollahens favoritt-hovedstad, Oslo, ikke for å stå til ansvar, men for å ha «dialog».
Mojahed Kourkouri ble drept i dag, 11. juni 2025
Han truer Israel med missiler, vesten med terror og nå når han er i Oslo, henretter regimet en uskyldig mann. Dette er ikke tilfeldig. Dette har vi sagt igjen og igjen. Med hver eneste dialog så dreper de i hundretalls.
Farlige signaler
Ingen av Europas stormakter ønsket å ta imot Araghchi og hans delegasjon. Tvert imot er EU-land i ferd med å aktivere JCPOA-protokollens sanksjonsmekanismer, og det diskuteres harde straffetiltak som i praksis vil isolere og krympe regimet til randen av kollaps. I dette øyeblikket, når Teheran er i geopolitisk skvis og desperasjon, velger Norge å åpne dørene. Hva er det vi forsøker å oppnå med en slik gest? Å sette sammen en arena hvor regimet igjen kan forføre naive vestlige diplomater, trenere forpliktelser og samtidig ta store steg i retning av å utvikle en atombombe?
Hva slags signaler sender Norge – og Utenriksdepartementet med Espen Barth Eide i spissen – til verden når vi igjen tilbyr mullahregimet en plattform for legitimering? Hvordan skal Norge forklare dette når den dagen kommer da tusenvis av missiler skytes ut fra iransk jord mot nettopp de landene som samles i Oslo for å forhandle om en avtale som har vært dødfødt fra starten? Atomavtalen har aldri vært et verktøy for fred. Den har vært en utspekulert forlengelse av regimets trusselpolitikk, en taktisk forføring som gir Teheran økonomiske og strategiske fordeler, samtidig som de internt knuser enhver form for fri tanke og politisk frihet.
Spørsmålet må derfor stilles, direkte: Vil Espen Barth Eide ta opp menneskerettighetsspørsmål med Araghchi når han kommer til Oslo? Eller er han fortsatt mest opptatt av «dialog» – en dialog regimet i Teheran kan ha med hvem som helst i verden, unntatt med sitt eget folk?
Undertrykkerne får en scene
Ja, Oslo er blitt favoritthovedstaden til Khamenei & co. Her føler de seg garantert hjemme. Det er her «Yallah Yallah intifada» preger gatene. Det er her vi utsteder fatwa om boikott. Det er her vi utnevner Fatah Youth til søsterparti for landets største ungdomsparti, AUF, og det er her vi symbolsk overleverer Irans nasjonale verdier som krigsutbytte til Hamas. Når islamske terrorgrupper og autoritære teokratier trenger en diplomatisk scene, finner de den i Norge.
Historien har lært oss hva slike møter fører til. Etter hvert eneste diplomatiske fremstøt fra norsk side, enten ved besøk, samtaler eller gratulasjoner, har regimet i Teheran kvittert med det samme: Flere henrettelser, flere arrestasjoner, mer frykt.
Det samme så vi etter at Taliban ble fløyet inn til Oslo med privat jetfly og ble servert diplomati på Soria Moria. Resultatet var ikke fremgang, men en total tilbaketrekning av kvinners rettigheter i Afghanistan.
Det handler ikke om fred. Det handler om legitimitet.
Det blir ekstra grotesk når man ser hvem som faktisk får audiens. Norske politikere som Ola Elvestuen og Michael Tetzschner har tidligere reist til Paris for å møte og hylle Maryam Rajavi og MEK/NCRI, en sektlignende gruppering som er hatet i Iran og mistenkt for grove menneskerettighetsbrudd internt. Under besøkene sine hevdet de å støtte den iranske frihetskampen. Men når Araghchi lander på norsk jord, forholder de seg tause. Det er ikke støtte til det iranske folk. Det er et spill for galleriet.
De frihetsønskende holdes utenfor
Samtidig sitter Irans reelle og mest folkelig forankrede opposisjon fortsatt utenfor. Kronprins Reza Pahlavi er i dag den eneste opposisjonelle skikkelsen som har samlet en bred, sekulær og demokratisk bevegelse med støtte blant millioner av iranere i og utenfor landet. Han taler for republikanere, monarkister, kvinnerettighetsforkjempere, arbeidere og studenter som ønsker en ikke-ideologisk fremtid. Likevel er det ikke han som inviteres. Norge gir mikrofonen til Araghchi.
Vi snakker om å støtte det iranske folk, men lytter aldri til det.
Og det er her vi må stille spørsmålet: Hva er det Norge egentlig prøver å oppnå? Oman, en ørkenstat med diplomatiske muskler og tett kontakt med Teheran, har i årevis prøvd å mekle mellom Iran og Vesten. Med liten suksess. Hva får Norge til å tro at vi kan lykkes der Oman ikke har gjort det? Svaret er vondt, men ærlig: Det handler ikke om Iran. Det handler om Norge. Om selvbildet som fredsnasjon. Om PR.
Problemet er bare at mens vi polerer vårt diplomatiske omdømme, betaler iranere prisen med blod. Hver gang vi gir taletid til menn som Araghchi, gjør vi det vanskeligere for modige kvinner i Teheran, for studenter i Shiraz, for journalister i Mashhad. Hver gang vi inviterer representanter fra det islamske presteregimet til Oslo, står vi ikke på frihetens side. Vi står i veien for den.
Hvis Norge virkelig mener alvor med sin støtte til menneskerettigheter og demokrati, må vi slutte å åpne dører for torturens diplomater. Da må vi gi rom til de stemmene som faktisk representerer det iranske folk. Kronprinsen er blant dem. Han bør ikke møtes med stillhet eller stengte dører. Han bør inviteres.
Norge har mistet sitt moralske kompass. Det er ikke for sent å finne det igjen. Men da må vi slutte å omtale kapitulasjon som dialog og stille de spørsmålene vi hittil har unnlatt å stille: Hvem snakker vi med? Og hvem velger vi å overse?
Hovedillustrasjon: Demonstrasjon mot det islamske regimet, Düsseldorf 2023, Wikimedia Commons