Ytringsfrihet

Slik har alle totalitære prosjekter begynt. I vår tid er det ofte sosialismen – eller rettere sagt den moralske sosialismen – som har overtatt denne rollen: Som bærer av den evige sannhet, hevet over kritikk, fritatt for selvransakelse.

Kan vi ytre oss uten redsel for å bli drept? Nei, det kan vi ikke. Ikke når det gjelder å si noen sannhetens ord om islams iboende voldelighet. Dette ble med all tydelighet demonstrert da den nederlandske filmregissøren Theo van Gogh syklet fredelig på vei til jobb i Amsterdam i 2004. En jihadist ventet ham med sin kniv og sin pistol. Dette mordet fikk mange av oss til å våkne og forstå at med islam midt iblant oss er samfunnet vår utsatt for en eksistensiell kamp for vår overlevelse.

Potensielle diktatorer fra hele verden kan ta videreutdanning om Hongkong for å lære hvordan man kan knuse et demokrati. Bare spør Jimmy Lai. 

Jussprofessoren ved Universitetet i Oslo, Benedikte Moltumyr Høgberg, fremstår mer og mer som en dame med bein i nesen, vett i panna og med en integritet som man knapt lengre finner i akademia - og i alle fall ikke på Stortinget eller i regjering. Men ved å stikke seg frem i dette landet med meninger på tvers av "den etablerte meningseliten" møter også hun den sedvanlige svartmalingen der karakteristikkene sitter løs. Da har de som deler ut diverse merkelapper funnet ei å bryne seg på: For Moltumyr Høgberg biter fra seg.

AirAsia vil nå tillate kvinnelige kabinansatte å bruke hijab på alle sine ruter. De kunngjorde i dag en omfattende endring, omtalt som «en stor oppdatering», av sin uniformspolitikk. Vi ikke bare går baklengs inn i fremtiden, vi flyr.

BBC klippet sammen separate deler av Trumps tale den 6. januar 2021 – deler som lå nærmere en time fra hverandre – for å skape en sammenhengende setning som fikk det til å høres ut som om Trump direkte oppfordret til voldelig storming av Kongressen. Det var ikke bare en feil – det var en bevisst, systematisk villedning av seerne, utført av en av verdens mest respekterte kringkastere. Hvis selv BBC kan lyve så åpenlyst, hva holder da resten av medielandskapet på med? NRK klippet også Trumps tale for å villede, dog uten kryssklipping, men har i motsetning til BBC tilsynelatende mangel på internrevisjon. 

Naturens balanse, samfunnets konflikt og politikkens stillstand har mer til felles enn vi tror. Mellom biene som pollinerer, menneskene som polariserer, og en riksdag som krevde enstemmighet for å handle, finnes én felles lov: der forskjellen forsvinner, dør friheten.

Polarisering er ikke ødeleggelse, men bevegelse. I forrige kronikk skrev jeg at friksjon skaper varme og utvikling. Denne gangen handler det om naturens egen læremester i forskjell og samspill – bien. For kanskje er samfunnets polarisering ikke et problem vi må temme, men en pollinering vi må forstå.

Den amerikanske journalisten og forfatteren Bari Weiss var rasende under forrige valgkamp i USA. Hun mente at blindt hat mot Donald Trump fikk amerikanske medier til å forsømme sitt journalistiske oppdrag. Weiss var overbevist om at en seier for Joe Biden bare ville forsterke den journalistiske elitens vrangforestillinger om et USA gjennomsyret av rasisme og undertrykkelse. Hun tok således opp kampen mot amerikansk MSM og intoleransen overfor meninger utenfor de etablerte og offisielle dogmer. Og hun vant. Eller?

Få ord blir brukt så flittig og så lite forstått som polarisering. I norsk offentlighet er det blitt et mantra for alt som oppleves ubehagelig, krevende eller splittende. Begrepet fungerer som et moralsk verktøy: Den som kritiserer, utfordrer eller tenker annerledes, blir raskt anklaget for å bidra til "polarisering". Men bak denne frykten ligger en dypere refleks – en kulturell motstand mot konflikt, og en dragning mot konsensus som forveksler enighet med stabilitet.

Han heter Odd Isungset og har lang fartstid som gravejournalist. Ingen i Norge kan eksempelvis attentatet mot William Nygaard bedre enn han. Isungset er en ytringsfrihetens forkjemper av høyeste rang. Nå har han leverte et historisk dokument i bokform om Muhammed-karikaturene fra 2005, et dokument som vil stå for all ettertid. Tilbake står derimot norsk presse og Jonas Gahr Støre kliss nakne. AP-regjeringen sviktet durabelig vår sivilisasjons livsnerve, ytringsfriheten. Kan det samme skje igjen?

I år er det ti år siden terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo hvor 12 personer ble drept, og i dag er det nøyaktig fem år siden den franske historielæreren Samuel Paty på åpen gate på høylys dag ble drept med en kjøttøks og fikk hodet kappet av. Paty ble bestialsk drept av en islamist fordi han i undervisning om ytringsfrihet hadde med seg karikaturer av Muhammed, publisert av Charlie Hebdo. Europas taushet i dag sier egentlig alt: Vi har lært hvordan vi skal "holde fred"; vi har underkastet oss islam.

Anders Magnus har gått gjennom en total forvandling, fra naivitet til knallhard realisme. Nå sier han rett ut det vi andre realister har sagt i årevis: - Stans innvandringen fra land der den kriminelle klankulturen står sterkt. Det han ikke sier er at dette betyr kroken på døra for alle land der islam dominerer. Da får vi andre hjelpe han over den siste kneika.

Den folkekjære artisten Carola har stukket hånden inn i det mange blant "eliten" har laget til et vepsebol. Carola er opprørt over kvinneundertrykkingen i islam. Derfor skal hun få kjenne de hissige vepsestikkene. Carola har nemlig vært så frekk at hun har postet bilder tatt av vestlig kledde muslimske kvinner 50 til 60 år tilbake i tid, og vist dagens påkledning der kvinner i de samme landene er pakket fullstendig inn i shariaklær. Så til det helt utålelige, for Carola spør: "Hva vil skje med Europa om noen få år?" For virkelig å svine til Carola går pressen til en helstøpt muslimsk fundamentalist som gis mikrofonen som sannhetsvitne.

Google har gjennom sitt morselskap Alphabet innrømmet at Biden-administrasjonen utøvde betydelig press for å sensurere informasjon og politiske motstemmer. Demokratenes praksis under siste presidentperiode er farlig og viser et klart mønster av bred og koordinert sensur på plattformer som Google/YouTube, Facebook og Twitter (nå X). Dette har ikke bare begrenset tilgang til politisk mangfoldig informasjon, men også formet samfunnets debatt på en ensidig måte. Mens USA er i ferd med å gjenvinne ytringsfrihet, går Norge i stikk motsatt retning. 

På lørdag mobiliserte Tommy Robinson tusenvis av briter, der antallet er blitt en debatt i seg selv, under fanen "Unite the Kingdom" (Foren kongeriket) i en protest mot landets liberale innvandringspolitikk. Flere spørsmål henger i luften: Hvordan klarte Robinson å samle så mange mennesker? Hvorfor var ikke Nigel Farage (Reform UK) tilstede? Kan demonstrasjonen forklares som en slags ideologisk buffersone for å forhindre at ytterligere misnøye med innvandringen brer om seg i landet? Er Storbritannia i en tilstand av desperasjon? 

Fortsatt sittende, men avtroppende Høyre-leder Erna Solberg har nylig belært folket om Høyres ideologi. I den ideologien er det ikke rom for å feile. 

Søndag den 14. september ble Mahsa-dagen markert i Oslo, slik den ble i en rekke byer verden over der iranere lever i eksil. Det som begynte som en sorgens dag for en ung kvinne i Teheran, har vokst til et globalt symbol på motstand, verdighet og frihet. På Eidsvolls plass samlet vi oss – frivillige, støttespillere, venner – for å bære hennes navn videre, tre år etter at hun ble drept.

Det har ennå ikke gått 48 timer siden Charlie Kirk (31) ble skutt og drept på en campus på et amerikansk universitet. I de få timene før Kirk ble erklært død satt vi som noen spørsmålstegn i HRS: Hvem i all verden er Charlie Kirk!? Svaret på spørsmålet kan både avkle og forklare hvilken tid – og fremtid – demokratiet og ytringsfriheten står overfor.

Lørdag 13. september kan bli et før og etter for England. Tommy Robinson skal organisere den fjerde demonstrasjonen for kongeriket i det sentrale London. Det blir sannsynligvis en av de største demonstrasjonene London noensinne har sett, med muligens over en halv million deltakere fra hele landet. Landets innbyggere mobiliserer kolossalt i alle større byer i kjærlighet til et land som seiler raskt i nedoverbakke.

En britisk professor kommer med en advarsel som absolutt bør tas på alvor. De brede lagene i befolkningen vil ikke på sikt akseptere at kulturen i storbyene forandres til det ugjenkjennelige, eller at kvinners og seksuelle minoriteters stilling i samfunnet svekkes og begynner å ligne forhold man kjenner fra Midtøsten.

Forfatteren Kamel Daoud er en av de intellektuelle fra den arabiske verden som kritiserer islam, deres kvinnesyn og ikke minst muslimers dobbeltmoral overfor Vesten. Derfor er han gjort til en syndebukk i hjemlandet Algerie, blant islamister og blant den politiske venstresiden i Vesten, både i politikk og presse. – Jeg måler graden av sivilisasjon etter hvordan kvinner blir behandlet, sier Daoud, og da skjønner en del av oss hvorfor han ikke er en «god araber».

Det ulmer i Storbritannia. Politiet jakter på "tastaturkrigere" som beskyldes for å oppildne til rasehat. De britiske domstolene slår hardt ned på "innvandringskritikere" med lange fengselsstraffer, mens politiske venstreorienterte angrep på vanlige folks skepsis til innvandringspolitikken overses. Imens fortsetter den innvandringsrelaterte kriminaliteten. Nå begynner britene å få nok, og det er antakelig bare et tidsspørsmål før det smeller i det britiske samfunnet.

Konstantin Kisin har løftet KGB-desertøren Yuri Bezmenov opp fra glemselen, og det er all grunn til å lytte og lære. Bezmenov deserterte til Vesten i 1970 og introduserte konseptet ideologisk undergraving – en bevisst, langsiktig strategi brukt av Sovjetunionen for å svekke vestlige samfunn. Når man ser resultatet av at kommunist-Sovjet plukket opp det kontaktnettet nazistene hadde etablert med Det muslimske brorskap etter andre verdenskrig, er Bezmenovs innsikter ekstra viktige: De vestlige samfunnenes største trussel kommer ikke utenfra. Trusselen er plantet på innsiden. Rabita åpnet i Oslo i 1987, men det skulle ta mange tiår før statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) satte seg på gulvet i Norges største Brorskapsmoské. Da han endelig gjorde det, reagerte knapt noen.