Integrering og integreringspolitikk

En ung kvinne står frem i VG med hijab-valget sitt. Hun ”ønsker å være et bevis på det finnes muslimske kvinner som kan velge selv”. Motivasjonen er ikke minst at vi ”islamofobene” skal få oss en lærepenge. Vel, er det noen som er i tvil om at kvinner velger på alle nivå i livet, enten det er å bli sosialdemokrat, buddhist, kommunist, islamist og endog selvmordsbomber?

Naser Khader langer ut mot de unge mennene, dertil danskfødte med innvandrerbakgrunn, som på lørdag kastet egg på sangeren Medina under en konsert i Danmark. Opprøret, som en liten gruppe muslimske unge menn sto for, hang sammen med at de mente at navnet Medina (også en muslimsk hellig by i Saudi-Arabia) ble griset til av sangeren Medina. Hun viser nemlig bar hud (skjelve, skjelve) og synger visstnok erotiske tekster (man kan jo gå i stå av mindre). Send dem til Medina på engangsbillett, tordner Khader, for denne atferden er et bevis på at vi begynner å akseptere mer og mer råtne egg. Dertil: noen verdier mer verdt enn andre. Si det høyt. Gjør noe med det.

Ett av barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakkens (SV) store traumer må være at hans politikk legger seg tettere og tettere opp mot HRS’ forslag. Lysbakken liker som kjent ikke HRS så godt, og han har tidligere annonsert på sin egen blogg at han opplever seg ”i dårlig selskap” når han er enig med oss. Vel, vi registrerer at han går mer og mer inn i det dårlige selskap.

SVs kronprins og nåværende barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakken har et enkelt, men dobbelbunnet budskap: Det finnes negative sider ved innvandringen og integreringen. Men det skal vi ikke snakke så mye om, for det forhindrer integrering og skaper frykt (fremmedfrykt). Politikerne skal derimot fremheve mer av det som går godt, for det fremmer integrering og skaper håp. Kanskje Lysbakken skal overta posten til politimester Bastian?

Hanne Nabintu Herland tar et kraftig oppgjør i dag med snillismen og likegyldigheten som ligger som et kvelende teppe over innvandringsdebatten. Hun mener ”noen” må stoppe Abid Rajas usiviliserte dialogmøter. Og hun takker Håkon Haugli som ble møtt med et ”ukontrollert raseriutbrudd”, da han rettmessig kritiserte Rajas dialogmøter. Dialogmøtene, der det offisielle Norge ”skal stilles til veggs for å lytte til alt fra jødehatende utsagn til usiviliserte ikke-vestliges sjikanerende og nedsettende snakk om norsk kultur, under påskudd av at disse må forstås før de kan integreres”, er ”noe sludder. Den som ikke ønsker å innrette seg etter norsk lov og alminnelig høflighet overfor landet som har gitt både oppholdstillatelse og rause økonomiske stønader, bør forlate Norge når det måtte være. For i Norge er det norsk kultur som gjelder. Noen bør stoppe Raja i hans forsøk på å skape egne spilleregler for ikke-vestlige personer som vanskelig forstår seg på norsk kultur,” mener Nabintu Herland.

Tidligere byrådsleder i Oslo, Høyres Erling Lae, er uten tvil en velmenende mann. Et av hans velmenende prosjekter er integrering av innvandrere. Laes holdninger til integrering er tuftet på respekt for enkeltindividet og et åpent, søkende syn hva gjelder annerledeshet. Sine holdninger projiserer han velmenende på andre, og det er nettopp her Lae havner i sin egen felle: Alle er ikke som deg. Ikke like velmenende, heller.

Det er visstnok en forutsetning at man er homo for å vinne en taburett i Høyres fremste ledelse. Som om noen overhodet er så veldig interessert i hvem Bent Høie, Erling Lae, Per Kristian Foss eller André Oktay Dahl deler frokostkaffen med. Fokuset på seksuell legning er påtrengende, og det vitner om at den såkalte ”homokampen” ikke er kommet så langt som antakelig mange mener. Kan noen eksempelvis forestille seg at media setter fokus på at Høyres leder Erna Solberg er heterofil, og hva det betyr for hennes politiske syn? Men det som virkelig bekymrer er at disse homsene tar med seg sin erfaring som undertrykt minoritet og blåkopierer den over på innvandrere. Resultatet er en farlig utopisme. Resultatet er også at Høyre legger forholdene til rette for at jenter som Mari mobbes ut av skolen – fordi hun er blond og jente og dermed mindre verdt som menneske. Hvorfor er eksempelvis Høyre tilsynelatende langt mer opptatt av ”de nyes” menneskeverd enn ”de gamles”?

En kanton i Sveits har med et stort politisk flertall vedtatt at et lovforbud mot burka skal utredes. Målet er et nasjonalt forbud mot ansiktstildekning.

Hvorfor er det så mange utfordringer med integrering av muslimer? Ingen i Vesten har vel markert seg mer med særkrav enn nettopp muslimer. Men selv å si noe slikt høyt, er gjort skammelig – som om å fortie slike utfordringer løser dem. Den danske politikeren Naser Khader har utvist en positiv holdning til at muslimer generelt er åpne for en demokratisk tankegang, og har kritisert Ayaan Hirsi Ali for å være for pessimistisk når det gjelder forenligheten mellom islam og demokrati. Den danske psykologen Nicolai Sennels har sett nærmere på Ayaan Hirsi Ali versus Naser Khader.

Ayaan Hirsi Ali is back in town. Alle store danske aviser bringer intervju med den verdensledende islamkritikeren i anledning hennes nye selvbiografi og turne i Danmark. Som vanlig sier Hirsi Ali tingene ”lige ud”: Bort med muslimske skoler. Ut med innvandrere som bryter verdikontrakten med Danmark. Det muslimske verdisettet er i fullstendig kollisjon med vestens verdier. Muslimene i Europa må derfor kaste verdiene over bord. De virkelige feministene i dagens verden er hvite menn, de andre ”feministene” er opptatt av at mannen må dele på arbeidsoppgavene i hjemmet. Revurder hele innvandringen til Europa. Dette med mer forfekter Hirsi Ali i intervju i dagens Weekendavisen. Man skal lete lenge for å finne slik befriende lesning.

Ilham Hassan mener å legge seg ut med Gunnar ”Kjakan” Sønsteby. For Sønsteby har, i Hassans tolkning, kastet seg inn i islamdebatten (?), ved at han har oppfordret norsk ungdom til å kjempe mot alle trusler demokratiet utsettes for. Og så har Sønsteby tillatt seg å si at nye landsmenn må ”lære hva vårt demokrati er.” Men Hassan viser vrangvilje, og bruker heller Sønsteby som klatrestativ for egen historie.

Innvandringstempoet til Oslo kombinert med nordmenns flyttemønster vil kunne tømme bydeler for nordmenn. Dette viser tall HRS har funnet frem i offentlig statistikk. Gettoutviklingen i Oslo er et uomtvistelig faktum. I 2011 er det kommunevalg. Situasjonen utløser en rekke spørsmål: Vil Oslos politikere våge å ta utfordringen og legge en plan for hvordan situasjonen skal håndteres? Får vi en konsekvensanalyse av utviklingen? Vil lokalpolitikerne våge å legge press på regjeringen og kreve en ny innvandringspolitikk? Eller er det helt greit at den opprinnelige befolkningen skyves i mindretall i landets hovedstad?

Når det gjelder trafikkulykker er tallenes tale klar: Menn fra Midt-Østen og Afrika har dobbelt så høy ulykkesrisiko som norskfødte menn. Vegdirektoratet tar konsekvensen av dette, og ønsker å innføre nye rutiner for godkjenning av utenlandske førerkort. Mange grupper vil ikke lenger få sitt førerkort godkjent, men må starte på nytt i Norge.

Harald Eias ”Hjernevask” på NRK er genial – ikke minst fordi vi for en gangs skyld får oppleve forskere i ”fri dressur” i media. Akademikere har altfor lenge vært beskyttet både av media og hverandre, og det er etablert såkalte forskningsmiljøer som bedriver konsensusforskning. Eia bare pirker borti dette, og dermed er tydeligvis fornedrelsen en realitet: De samme forskerne klager på bortklipping, kryssklipping og mangel på nyanser. Jeg er overbevist om at det er ikke Eias utgangspunkt, arv eller miljø, som er det utslagsgivende. Det utslagsgivende er akademikere som bidrar til sitt eget fall fra selvetablerte troner. Den samme konsensus, med et fast ”gjestepersonell”, har etablert seg innen integrerings- og innvandringsfeltet. Går noen på tvers av forsøkte etablerte doktriner, skyves de samme ut av (eller nedover i) akademia eller de skyves ut over sidelinjen med argumentasjonen at deres argumenter ikke er forskningsbasert. Vi trenger definitivt flere Eiaer.

Den danske Regjeringen, bestående av Venstre og det Konservative Folkeparti, og Dansk Folkeparti har inngått en avtale om nye regler for at få permanent oppholdstillatelse og foretatt et såkalt serviceettersyn av utlendings- og integreringspolitikken, som har medført en rekke nye innstramninger. Formålet med de nye reglene og innstramningene er enda sterkere fokus på integrering, der innvandrere selv i sterkere grad kan påvirke egen skjebne.

Jeg blir ikke kvitt de indre bildene av ærverdige Universitetsplassen i Oslo 12.februar, der 3 000 muslimske menn stod oppmarsjert med sin misnøye med det norske demokratiet, et samfunn som har gitt dem goder verdens elendige antakelig ikke kan forestille seg eksistensen av. Begrepet integrering mister i et slikt øyeblikk all mening. For det er ikke integrering det skal handle om – dette begrepet politikerne våre ikke en gang klarer å definere hva menes med. Det dette handler om er: alle i Norge må assimileres inn i norsk kultur og dermed demokratiets bærende verdier, det vil si likestilling, likeverd, trosfrihet og ytringsfrihet.

I dag har utenriksminister Jonas Gahr Støre satt på repeat-knappen med ”Det norske ’vi’”. Det nye er derimot at Støre nettopp har fjernet det ”nye”. For Støre har da virkelig benyttet de siste årene til å hamre inn at det handler om ”det nye norske vi” – og det uten å sette vi i anførselstegn. Nå har imidlertid også Støre oppdaget at det slett ikke er særlig nytt dette vi-et. Samtidig beviser Støre at man ikke skal ha altfor høye forventninger til utvalget han skal lede - som skal tenke nytt om integrering.

Kvinnen begynte på franskkurs. Hennes niqab ble i første omgang godkjent, til tross at skolen mente det var problematisk å lære henne språk uten kontakt med hennes ansikt. Men så ballet det på seg. Kvinnen stilte nye krav. Da satte regjeringen foten ned. Merk: Regjeringen. Det hevdes å være på tide at regjeringen i Qubec kjenner sin besøkelsestid, for ”det er nå regjeringen må betale for sin passivitet”. Oh, oh – noen som lytter her på berget?

Så optimistisk jeg ble da jeg begynte å lese om bystyrerepresentant Arshad Alis (Ap) som valgte bort universitet i Saudi-Arabia. Og så pessimistisk jeg ble det han også valgte oss bort.

IT-gründer og samfunnsdebattant Shahzad Rana har helt rett når han hevder at pengestrømmen til integrering har motsatt effekt. Samme debatt hadde vi i 2006, da det ble avdekket av TV2 (via skjult kamera) at Riyo & Rajo-huset på Grønland i Oslo i praksis var en forening for somaliske menn som koste seg på det offentliges penger. Den gang hevdet HRS at det er svært mangelfull kontroll med pengebruken fra det offentlige, og ordningen burde underlegges en fullstendig gjennomgang, eventuelt stoppes. Og det til tross for at HRS nyter godt av samme ordning. Ikke minst bør IMDis rolle og rutiner revurderes.

Etter at Aftenpostens lyktes med å sette søkelyset på muslimske moralutøvere på Grønland i Oslo, har langt de fleste tatt avstand fra praksisen med slik selvoppnevnt moralpoliti. Men like åpenbart som at dette er et problem som har eksistert over tid, er det åpenbart at dette ikke er et isolert fenomen for en avgrenset bydel i Oslo. I Spania er det en muslimsk kvinne som har tatt av seg hijaben som vekker vrede. Ikke bare fordi hun har forkastet hijaben, men fordi hun i tillegg besitter en maktposisjon. For moralpolitiet er hun er dårlig rollemodell, og blir forsøkt fjernet. Myndighetene svarer derimot med å ønske moralpolitiet i fengsel.

”Lederen av islams karavane i Europa”, Tariq Ramadan, var nylig i Oslo i forbindelse med boklansering. Der møtte han sin overmann, Walid al-Kubaisi. Al-Kubaisi bestemte seg for å intervjue Ramadan, men det gikk ikke helt slik han hadde tenkt. Samtalen var rett og slett unyttig, mener al-Kubaisi. Der tar han feil, mener jeg.

Selv om det er begrenset, er det flere tendenser til kjønnssegregering i Danmark. Gir vi etter for religiøse særkrav og grupperettigheter, får vi et samfunn med mindre sammenhengskraft, mindre tillit og flere konflikter. Vi må forholde oss til krav om å innrette samfunnet etter muslimske forskrifter. Det gir ingen mening å vente til det er blitt et alvorlig problem, sier MF Karen Jespersen (V), leder av Folketingets integreringsutvalg.

I Sverige er det som kjent umulig å få til en tilnærmet åpen diskusjon om innvandring og integrering. Det er selvsagt mulig å komme med sine positive erfaringer, og er du selv av innvandrerherkomst, ja, da kan noen negative ytringer tolereres uttrykt i offentligheten. Slik sett er det flere ting som tyder på at Sverige må satse på at det er blant innvandrernes man også finner sine redningsmenn. En av dem heter Jasenko Selimovic. Diskrimineringsombudsmannener er derimot moden for søppeldynga.