Stakkars jenter. De må da få lov å bruke hijab i politiet! Og hva med Oslo uten innvandrere? Byen hadde vært kjørt på felgen for lengst, ikke sant? Vi trenger flere innvandrere i Oslo. 27 prosent i dag. I ”morgen” minst 40 prosent. Det går så bra så, særlig hvis alle er i jobb, snakker norsk og skikker seg bra, som Erling Lae formulerer seg. Mangfold, inkludering og storsinn – da går det bra til slutt, som Sissel Benneche Osvold skrev i 2003 i Dagbladet. Den som skulle våge å trekke frem ublide statistikker og reelle problemer, som moralpoliti, som selvpålagt isolasjon, som voldtektsstatistikker, som avsky for frihetsverdier og konformitetspress innen egen gruppe, overgrepspraksiser vi aldri har sett i tidligere norsk historie, nei, huff og huff, hvorfor ødelegge idyllen?
Høyres landsmøte i helgen fornektet seg ikke. Man vil ikke ta et ærlig oppgjør med den faktiske virkeligheten. En liberalisme som legger forholdene optimalt til rette for illeberale krefters fremmarsj er i førersetet. Innvandrere sauses sammen til en homogen gruppe, samtidig som innvandrere skal behandles som enkeltindivid. Ja, det er fint. Selvsagt skal ethvert menneske ses som det unike mennesket det er. Men er det slik virkeligheten er? Nei, innvandringen fra kollektivistiske kulturer slår beina under det mangfoldssamfunnet Høyre tegner opp. Man nekter eksempelvis å ta innover seg at jenter og kvinner fra muslimske land i større og større omfang innkapsles i opprinnelseskulturens ufrihet og undertrykking. Man nekter å ta frem statistikk som viser at innvandringen fra ”visse områder i verden” er ekstremt kostnadskrevende. Man nekter å ta innover seg utviklingen av apartheidliknende forhold, der blonde norske jenter på skoler i typisk Groruddalen mobbes inn i mørkt hår og til slutt ut av skolegården, som Klassekampen rapporterte på lørdag. Man ser bort fra diskriminering og regelrett rasisme mot nordmenn, og stryker Aisha på 10 år ikledd tung hijab ned til midt på leggen varmt og inkluderende over hodet.
HRS skal være de første til å understøtte påstanden om økt diskriminering og rasisme i Norge. Vi har flere ganger de siste årene pekt på det faktum at likeverd uansett bakgrunn står fjellstøtt på de norske knausene. Motsatt gjelder i ikke-vestlige innvandrergrupper generelt. Ikke minst mangel på likeverd, likestilling og åpenhet overfor andre folkegrupper og religioner, glimrer med sitt fravær i opprinnelseskulturen – som er medbrakt hit. I tillegg forsterkes dette bildet gjennom islams fremmarsj både her og i opprinnelseslandet: press om å vise religiøse tilhørighet, og et negativt kvinnesyn. Med den høye innvandringen det siste tiåret fra kollektivistiske kulturer har derfor diskriminering og rasisme økt – i disse miljøene.
Denne utviklingen er et resultat av blant annet partiet Høyres virkelighetsfornektelse. Kall det gjerne også et resultat av ”homoliberalismen”.
Virkelighetsfornektelsen gjennom tiår nå, drev mellomblonde Mari ut av skolen i Groruddalen til skole på vestkanten: hun ville så gjerne få lov til å beholde hårfargen, kunne bruke singlett når varmen tillater det, slippe seksuelle skjellsord som ”billig” og ”hore”, slippe å bli trakassert fordi hun er ”hvit”. Klassekampens artikkel burde Bent Høie vært ”tvunget til” å lese høyt fra talerstolen på landsmøtet:
Hvorfor er det rasisme hvis vi kaller dem «mørke», og ikke rasisme hvis de kaller oss «hvite»?
– Jeg kalte aldri noen for «neger» eller «svart» eller noe sånt. Derimot måtte vi som var hvite tåle å bli snakket nedsettende om. Det var negativt å være hvit, kristendommen og norsk kultur var negativt, og skjellsordene var mange, sier Mari Morken (16) og ramser opp: «Hviting, potet og hvitost».
For tre år siden orket hun ikke mer. Hun byttet fra en skole i Groruddalen til en skole på vestkanten. Hver morgen tar hun T-banen til den andre kanten av byen for å slippe unna skjellsordene og det dårlige klassemiljøet. Der hun går nå er det greit å ha gode karakterer, og hun skiller seg ikke ut fordi hun er lys. Før tok hun mørke striper i det mellomblonde håret. Nå har hun farget håret litt lysere. Hun er i ferd med å «ta tilbake» norskheten sin, og gleder seg over å kunne være blond uten å samtidig stemples som «hore» og «billig»
Fenomenet har vært kjent lenge i Sverige. Ikke minst grunnet Maria Bäckman sin forskning i drabantbyer sør for Stockholm.
I sitt studie har hun fokusert på etnisk svenske jenter. De opplever å bli knyttet opp til forestillingen om fri, svensk seksualitet, som i de innvandrertette drabantbyene ikke nødvendigvis forbindes med noe positivt. Strategien for drabantbyjentene ble dermed å tone ned den svenske identiteten.
– Flere farget håret. Ikke nødvendigvis fordi de ville se ut som innvandrere, men de ville ikke se så svenske ut, sier Bäckman.
Mari Morken nikker ivrig til oss fra den andre siden av kafébordet når vi gjengir noe av det Maria Bäckman har funnet ut.
– Jeg har blitt kalt hore så mange ganger at jeg er blitt immun.
Vi møter henne og moren hennes Kristin Pedersen til en samtale om hvorfor Mari byttet skole. De forteller om systematisk mobbing og trakassering fra Mari kom i puberteten i 10-11 årsalderen, til hun byttet skole som 13-åring.
Pedersen kjenner fortsatt at hun blir forbanna over skolens manglende håndtering av saken.
– De la ansvaret for situasjonen over på Mari. Hun måtte bare klare seg, for hun var ressurssterk, hvit middelklasse. Men Mari har også rett på et godt og trygt miljø, sier Pedersen, som forsøkte å ta opp mobbingen gjentatte ganger uten at noe ble gjort. Hun fikk høre at mobberne hadde det så vanskelig hjemme.
– Nå har det gått tre år, så nå har jeg fått nok avstand til å stå fram med det. Jeg vil vise at jeg ikke lar meg knekke, sier Mari.
Mari forteller om å sette seg musestille bakerst i klasserommet – utviske seg selv (mistenkelig lik situasjonen Høie og co opplevde som ung?), og at alle blonde jenter farget håret (eller alle homofile som latet som om de var heterofile?).
I første klasse hadde en tredel av elevene en annen bakgrunn enn norsk. Da hun sluttet var det bare en tredel etnisk norske igjen i klassen.
– Den første tida var alle de norske jentene aktive i timen, men på slutten satt vi norske jentene bakerst i klasserommet og var musestille mens de andre bråket, forteller Mari.
(…)
Ungdomsskolen Mari skulle ha begynt på, har bare fem prosent etniske norske. Mari kjenner tre jenter som skulle begynt der, men som har byttet over til en skole med mindre innvandrerandel. Alle de jentene er naturlig blonde, men har farget håret mørkt.
Ble truet av gjeng
Selv om Mari opplevde å få negativ oppmerksomhet fra gutta, var det en jentegjeng bestående av en etnisk norsk og tre jenter med pakistansk bakgrunn som herjet med henne.
– Jentene tok på en måte guttas rolle. De drev med slåssing og konflikter, sier Mari, som også opplevde å bli angrepet fysisk.
En gang eskalerte situasjonen så mye, at læreren valgte å roe situasjonen ved å be Mari gå hjem. Etter skoletid troppet åtte av elevene opp hjemme hos henne.
I lang tid turte ikke Mari å gå på det lokale senteret. Hun visste at jentene hadde sagt til eldre gutter i A- og B-gjengen at hun hadde sagt stygge ting om deres hudfarge og religion.
– Det er det som provoserer dem aller mest, sier Mari.
Kristin Pedersen (Maris mor, red.marknad) forteller at gutter som foreldrene antar har med gjengmiljøet å gjøre, oppførte seg i lang tid truende overfor Maris far.
Men dråpen som fikk begeret til å renne over for Mari var da hun i sjuende klasse fikk ansvaret for å lære de andre i klassen koreografi til en skoleoppsetning. Mari driver nemlig aktivt med dans, og skolen mente hun derfor kunne ta den oppgaven. Det gikk selvfølgelig helt galt når hun skulle instruere mobberne.
Det er tydeligvis ikke bare i Høyre virkelighetsfornektelsen står i front. Ledelsen ved Maris skole kjører på de samme skinnene.
På det tidspunktet hadde Pedersen og hennes mann sett seg så lei på manglende respons fra skolen at de klagde skolen inn for Fylkesmannen, som ga dem medhold på flere punkter. Noen dager etter at klagen var levert, varslet rektor at hun skulle gå av med tidligpensjon.
Klassekampen har vært i kontakt med den pensjonerte rektoren. Hun sier det er positivt at vi tar opp saker som handler om hvordan vi lever sammen, men syntes vi kanskje burde snakke med noen andre. Av hensyn til taushetsplikten ville hun ikke gå inn i den aktuelle mobbesaken. Hun ville heller ikke kommentere avgjørelsen til Fylkesmannen.
Bent Høie forteller at han kom ut av skapet 25 år gammel. Mari har også kjempet seg ut av skapet – som jente og norsk.
– Før gikk jeg alltid i lange bukser og t-skjorte, uansett hvor varmt det var, sier Mari.
Hun har forandret seg etter at hun byttet skole. Hun har byttet ut hettegenseren med trange klær og sminke. Til sommeren skal hun gå med singlet. Det turte hun ikke før. Hun skammet seg hvis BH-stroppen syntes. Men nå har hun bestemt seg for å ikke bry seg om blikkene.
At islam presser seg inn i skolegården, er ingen sensasjon. At kristendommen gjør det samme, er en synergieffekt. Norske elever markerer seg med kors rundt halsen. Det er ”flaut” ikke å være religiøs (eller hetero?). Samtidig får ikke kristendommen samme positive oppmerksomhet i undervisningen som andre religioner, forteller Mari. Mon tro hva Høie, som er personlig kristen, tenker om det?
– Jeg kjenner til folk som går med kors for å bli akseptert. Det er litt som å gå med merkeklær. Det er bare noen koder du må følge.
– Nå har jeg konfirmert meg borgerlig, men jeg tror det ville blitt vanskelig å få aksept for det, hvis jeg hadde fortsatt å gå på en skole i Groruddalen, sier hun.
Selv om Mari ikke regner seg som kristen, ser hun på kristendommen som «sin religion».
– Vi lærte mer om de andres religion enn om vår egen.
– Vi syntes jo det var spennende med andre religioner, men vår religion fikk aldri den samme positive oppmerksomheten, sier hun.
I 2006 satte Regjeringen av 210 millioner kroner til fritidsaktiviteter, utdanning og opprustning av Groruddalen frem til 2016. Får ei jente som Mari, som er minoritet, glede av dette?
Mor og datter har lagt merke til at det er blitt satt i gang nye fritidsaktiviteter for ungdom, men Mari har holdt seg unna, både fordi hun er utrygg på miljøene, og fordi hun føler seg fremmed i forhold til aktivitetene.
– De når grupper som ikke har noen aktiviteter i dag. Det fungerer ikke samlende. Mange av de etnisk norske kommer ikke dit. Det forsterker faktisk forskjellene, sier Mari.
Kristin Pedersen mener feilen skyldes holdninger hos ansvarlige politikere og fagfolk som jobber med integrering.
– De må forstå at der hvor vi bor, vil alle kunne oppleve seg som en minoritet. Derfor blir det også nødvendig med et minoritetsperspektiv på den etnisk norske delen av befolkningen, sier hun.
Pedersen mener skolepersonell viker unna konflikter.
– De er så redde for å bli kalt rasister. De frykter å gå inn i det vanskelige, fordi de er redde for at det blir brukt mot dem, sier hun.
Mon tro hvordan tilstanden i Groruddalen er i 2020? Som HRS har vist i notatet ”Hvem er Norges befolkning i fremtiden”, vil nordmenn bli i minoritet i Oslo en gang på 2020-tallet. Er skolene i Groruddalen da tømt for norske jenter når puberteten melder seg?
La det være klart: Klassekampens reportasje er ikke nybrottsarbeid. Dette er faktisk gammel nytt. Det var Inger-Lise Lien, antropolog og forsker, som først slo alarm om utvikingen. I 2005 sa Lien blant annet dette:
Jentene blir tradisjonalisert og korrigert. Kvinnerollen i det flerkulturelt samfunnet er under angrep. Gamle, føydale idealer trekkes fram. Globaliseringen bringer inn verdier som vi trodde vi hadde bevegd oss bort fra, de kommer inn fra sidelinja og begynner å forstyrre oss igjen. Noen kamper må gjøres om igjen. (…). Om vi skal snakke om kulturkonflikter mellom vårt og andre samfunn så går det på syn på kjønn.
Og kulturkonflikt i forhold til syn på homofili, kan jeg føye til. Dette vet selvsagt de fremtredende homofile i Høyre meget godt. De medvirker altså til å sparke friheten bort under beina på sine egne.