Rita Karlsen, HRS
Bare for å gjøre det helt klart: Illham Hassans artikkel i Morgenbladet om ”De ukjente allierte” er både interessant og lærerik, men jeg kan ikke forstå at Hassan må tråkke på andre for å få frem sitt budskap, i denne anledning sin egen historie. Hun skriver:
Tro det eller ei. Nå har også Gunnar «Kjakan» Sønsteby kastet seg inn i islamdebatten. I et intervju med Dagbladet 9. april oppfordrer han norsk ungdom til å kjempe «mot alle trusler demokratiet utsettes for, være seg i striden om Muhammed-tegningene eller det gryende jødehatet i skolen».
Akkurat hvilke krefter som skal bekjempes, nevner ikke krigshelten. Men han fastslår at «nye landsmenn vet ikke bedre. De må lære hva vårt demokrati er».
Betenkelighetene med å legge meg ut med Norges høyest dekorerte borger, er store. Jeg er tross alt ei alminnelig innvandrerjente som i Sønstebys øyne ikke vet bedre. Likevel: Jeg synes det er svært bekymringsfullt at krigshelten tilsynelatende setter ungdom som er født og oppvokst sammen, opp mot hverandre. Hans oppfordring kan misforstås og misbrukes, og umoden ungdom kan tolke Sønstebys ord som en legitimering av heksejakt på religiøse og etniske minoriteter.
Formaningen om å bekjempe truslene mot demokratiet kan oppfattes som etnosentriske, og er ikke en levende legende verdig. Oppfordringen til å kjempe for en bedre verden for alle må omfatte alle.
Og hva er det så Hassan gjør? Jo, hun bruker anledningen til å misforstå og misbruke, uten at jeg av den grunn tror Sønsteby setter henne på noen ”hat-liste”. Ikke tror jeg at Sønsteby, eller så mange andre heller, anser Ilham Hassan for å være ”ei alminnelig innvandrerjente som (…) ikke vet bedre”. Hva Hassan mener er ”ei alminnelig innvandrerjente” vet ikke jeg, men det florerer vel ikke akkurat av somaliskfødte unge kvinner i høyere utdanning, ei heller på jusstudiet? Det handler kanskje heller om at Hassan bruker et dirty triks; å trykke seg selv ned for nettopp å vise hvor høyt oppe hun er?
Deretter; Hva er det i det hun refererer til i Sønstebys uttalelser som skulle tilsi ”legitimering av heksejakt på religiøse og etniske minoriteter”? Vrangvilje er det også fra Hassans side når oppfordringen om å bekjempe trusler mot demokratiet i en norsk kontekst – vi bor i Norge, gjør vi ikke? – blir stemplet som etnosentrisk. Skal vi ikke påse å feie for egen dør?
Nei, Hassan, noen må alltid se fanden på høylys dag – og slippe kritikk for det – fordi man påser å plassere seg selv i en offerrolle.
Det er ikke det minste synd på deg. Du fremstår som ei oppegående kvinne med bein i nesen og med ordet i din makt. Slutt å misbruk det, og opptre i offentligheten på linje med alle andre. For din historie i Morgenbladet er interessant. Den hadde fint stått på egne bein, og dertil kunne den blitt presentert i en kontekst som tilsier at både min og din historie kan være viktig for vår historie – uten dette maset om hudfarge og at man mer eller mindre skal skjemmes over å ha noe som kan kalles norsk jord:
Etter å ha lest intervjuet sitter man igjen med inntrykket av at krigen mot nazismen og fascismen bare ble utkjempet på norsk jord. Vi vet alle at det ikke stemmer, vi er klar over at ikke alle motstandsmennene stammet fra vikingene. Ganske mange av dem hadde faktisk mørk hud.
Mange steder i verden kjempet menn mot nazistisk og fascistisk okkupasjon under andre verdenskrig. De kjempet mot samme fiende som de vestlige allierte, men få av dem er blitt hedret. Likevel fortjener de en plass i historiebøkene sammen med de norske krigsheltene.
Under mitt første besøk i Somalia for to år siden, fikk jeg vite at min avdøde bestefar var soldat for britene under andre verdenskrig. I ettertid har jeg prøvd å lære mer om Somalias rolle under krigen, og kom blant annet over avisartikkelen «Våre ukjente allierte», skrevet 14. mars 1944 i den amerikanske avisen St. Petersburg Times.
Blant de ukjente motstandsmennene nevnes der sydafrikanere, burmesere, nigerianere, senegalesere, indere og «somalierne på kamelryggen», The Somaliland Camel Corps. Sammen med koloniherren Storbritannia jaget denne styrken vekk fascistene som inntok Somalia noen måneder etter den tyske okkupasjonen av Norge.
Somalierne måtte forsvare seg med langt færre menn, under ledelse av den britiske majoren Eric Wilson. Han mottok senere Victoria-korset, den høyeste militære utmerkelsen i Storbritannia. Om de somaliske soldatene ikke var dekorerte helter, så kjempet de alle fall iherdig mot aksemaktene, til tross for at de allerede var underlagt britisk kolonistyre.
Men så blir det igjen mer uklart hvor Hassan vil, selvsagt ved å dra ned Sønsteby:
Det er vel ikke Sønstebys budskap som er uklart (kjemp mot alle trusler demokratiet utsettes for), men kanskje mer at Hassan slett ikke er enige i alle grunnelementene i et demokrati som vårt. Hassan og andre må gjerne demonstrere mot at Muhammed-karikaturer publiseres, men det betyr ikke at man kan trumfe gjennom sin vilje (slutt å publiser, vi krenkes) på bekostning av ytringsfriheten. Religionsfriheten må ikke bli et springbrett for å fjerne eller undertrykke andre sentrale frihetsrettigheter. Jeg betviler heller ikke at ungdom i Norge, gitt sitt forskjellige opphav, både kan være etterkommere av tapre motstandsmenn og være bærere av de samme verdier selv, men det betyr altså ikke at debatten om eventuell lojalitet er uviktig. Studier fra for eksempel Nederland har vist at lojalitetsbegrepet er verdt å se nærmere på. Professor i sosiologi Han Entzinger ved Rotterdam universitet, undersøkte identitetsopplevelsen til tredjegenerasjon, i hovedsak barnebarn av innvandrere fra Marokko og Tyrkia i alderen 18 – 30 år (studien er fra 2003, da hadde Nederland ca. 1 million muslimer. Undersøkelsen er basert på intervju med 900 unge). De fleste unge rangerte islam som deres viktigste identitet, dernest besteforeldrenes opprinnelsesland. De unge bekjente seg også til langt mer konservative verdier knyttet til familiemønstre og barneoppdragelse enn jevngamle nederlendere. Entzinger kommenterer funnet slik: ”Det er slående at de overhodet ikke identifiserer seg med Nederland som nasjon, selv om de har bodd her hele livet. Det viser seg tydelig ved deres kunnskap om for eksempel nederlandsk politikk. Mange av de unge har mer kunnskap om hva som foregår i hjemlandet.” (Berlingske tidende, 27. juni 2003).
En felles historie er derimot ikke noe som kan vedtas. Selvsagt skal vi lære om og av hverandres historie, dernest skape en historie. ”Gutta på skauen” er en norsk kontekst. ”Gutta på kamelryggen” er en somalisk kontekst. Det blir ikke til ”gutta på kamelryggen på skauen” i en norsksomalisk kontekst.
I et multikulturelt samfunn bør vi frem mot 100-årsmarkeringen for okkupasjonen bygge opp en felles motstandshistorie og utvide allierte-begrepet fra «gutta på skauen» til også å omfatte «gutta på kamelryggen» og «gutta i turban».