Innvandring

Det er rystende, samtidig som det ikke er overraskende. I Storbritannia melder myndighetene nå om tvangsekteskap av jenter helt ned i niårsalderen på britisk jord. Vi snakker ikke om ett tilfelle, men flere, som lever under beskyttelse fra myndighetene. Det meldes dog ikke om straffesaker overfor foreldre og ”ektemenn”. Situasjonen er med andre ord fullstendig uakseptabel og varsler om et skrikende behov for nye tider. Foten må settes så kraftig ned at det ikke levnes noen tvil om hva en slik grotesk forbrytelse svares med.

Medier skal være toneangivende, veivisere og en gi oss avgjørende peilepinner på hvilken retning samfunnet vårt beveger seg i. De ligger derimot opp mot ti år etter utviklingen. Dette må kunne konstateres etter dagens hovedoppslag i Aftenposten om at Grønland er blitt en muslimsk getto, der religiøs kontroll generelt, og kontroll av jenter og kvinner spesielt, er utbredt.

Det heter at hvis overskriften er et spørsmål, er svaret som oftest ja. Så også denne gangen. I går fikk vi presentert nyheten om at kriminelle utlendinger i fengsel anses som å være lovlig i Norge, og blir derav automatisk medlemmer i folketrygden. Jo lengre fengselsstraffer, jo mer rettigheter. Men det het derimot at eksempelvis kontantstøtte og barnetrygd kunne de samme se langt etter, hvilket jeg tillot meg å betvile. Min tvil var dessverre berettiget.

Hva er det Norge driver med? Spørsmålet kan rettes direkte til statsminister Stoltenberg, fordi han i sin nyttårstale vektla at nå er det arbeid som gjelder for å redde Norges fremtid. Arbeid, arbeid, arbeid – og så bringes nyheten om at kriminelle utlendinger som soner mer enn ett års fengsel automatisk blir medlem av folketrygden. Etter tre års fengsel får de rett til pensjon. Med andre ord belønnes utlendinger for å komme til Norge og gjøre alvorlige forbrytelser – jo mer alvorlig, jo høyere belønning. Sjokkerende er bare fornavnet.

I Vollsmose i Danmark er politiet forundret over et nytt fenomen. Det handler om tenåringsjenter av somalisk opprinnelse som driver en intern kamp mot hverandre. Det økende problemet skader ikke bare jentene selv, det har også betydning for samfunnet.

”Denne lidt forsinkede julehilsen fra en fredløs kvinde fra Iran – udvist fra Danmark – lader jeg hermed gå videre til dem i Danmark, der har samvittighed til at modtage den,” skriver Leif Munksgaard. For Munksgaard møte med en iransk kvinne har gjort dypt inntrykk, men hva med alle andre Aishaer? Hvordan skal vi politisk løse dette?

Norges sjenerøse velferdsgoder er med all sannsynlighet snart fortid. Den rød-grønne regjeringen, eller kanskje bare den indre krets rundt Ap-statsminister Jens Stoltenberg, har innsett at Norge bruker mer penger enn godt er. Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) antyder nye tider, men sier lite om hva som egentlig venter oss. Vi skjønner dog at vi ikke lenger kan stole på rause velferdsgoder vi hittil har tatt for gitt. Men vi skjønner ikke hvorfor, vi er da tross alt ett av verdens rikeste land, er vi ikke? 2010 kan bli en mellomtid, og så braker det løs.

Aggresjon, skyldfølelse, ”ære”, krenkelse, vold, tilgivelse. Å vise styrke eller svakhet. Evne til selverkjennelse og ydmykhet, kontra å innta offerrollen. De psykologiske reaksjonene og den sosiale aksepten eller mangel på aksept, er betydelig mellom vestlig kultur og muslimsk kultur. Denne erkjennelsen er avgjørende for å kunne ta de riktige pedagogiske, sosiale og integreringsmessige grepene, skriver psykolog og forfatter Nicolai Sennels.

Den nederlandske sosiologen og politikeren Paul Scheffer har mye på hjertet, på godt og vondt. I et intervju i Wekeendavisen fornekter han seg heller ikke: Etter karakterdrap på andre aktører i innvandrings- og integreringsdebatten, som ifølge han har sullet seg inn i tungsinn og motløshet, utnever han langt på vei seg selv som den som sprer håp og som vet hvor skoen trykker. Hans løsningsforslag kan derimot for mange være tung å svelge. Samtidig blir Scheffer karakterisert som en som befinner seg ”på midten” – hvilket i mine øyne åpner uante muligheter for politikken på området.

Sosiologen Paul Scheffer satt innvandringen på dagsorden i Nederland for ti år siden med boken ”Det multikulturelle drama”. Hans advarsler om utfordringene som innvandringen medfører, skapte ramaskrik i hans eget parti Arbeiderpartiet. Slik er det ikke lenger. Scheffer er på ny bokaktuell, denne gangen med en kraftig påminnelse til Europas sosialdemokratiske part: ”Sosialdemokrater bør spørre om en velferdsstat som forvandler samfunnets mest risikovillige borgere til de mest passive - jeg tenker på innvandrerne - virkelig er progressiv og hjelper de svakeste? (…). Det er i for høy grad kommet til å handle om rettigheter uten at det spørres om borgerne ikke bør bidra før de kan gjøre seg fortjent til goder fra velferdsstaten, sier Scheffer.

De har bodd i Danmark i opp til 24 år, men kan ikke mer dansk enn at de gjør seg fortstått på butikken og har liten eller ingen kontakt med dansker. En ny undersøkelse avdekker at kvinner som kom på ekteskap til Danmark fra Tyrkia hadde ønsker og intensjoner om å delta aktivt i samfunnet. Det satte deres dansk-tyrkiske familie en effektiv stopper for. De måtte leve opp til den tyrkiske kvinnerollen i Danmark, og slik sett er deres liv blitt i samfunnets grenseland – noe som også har gått ut over barna.

Lars Petter Soltvedt og Arnt Farbu ved Høgskolen i Buskerud mener Norge ikke skjønner sitt eget beste ved å innføre en mer restriktiv innvandringspolitikk. Vi har ikke skjønt hvilken ressurs innvandrere egentlig representerer, bare vi gir dem sjansen. Dessuten kan Norge i framtida bli sittende med skjegget i postkassa fordi andre land vil stikke av med de innvandrerne vi trenger selv, i alle fall som fremtidig velferdsstat. Men kronikørene utelater konsekvensene av det kjedelige faktum; det er stor forskjell på innvandrere.

Justisminister Knut Storberget (Ap) forteller at det er iverksatt nye innstramminger som skal gi raskere utreise for asylsøkere som jukser med asylsøknaden. Ytterligere tiltak skal også være på trappene.

En ny rapport fra Study Business and Society (SNS) i Sverige hevder at politisk styring av innvandreres bosetting fører til mindre integrering på arbeidsmarkedet. De slår et slag for segregering, og hevder at ”nærhet til landsmenn i innvandrertette områder kan være positiv.”

Regjeringspartiene ble i Soria Moria 2-forhandlingene enige om å innføre det såkalte fireårskravet. Kravet betyr at alle i Norge, uansett bakgrunn, må ha arbeidet eller vært under utdanning etter grunnskolen i fire år før det gis familieetablering. Den nye regelen er ikke minst et tiltak for å redusere antall henteekteskap og slik bedre integreringsmulighetene. Fra 1.januar 2010 trer fireårskravet i kraft for flyktninger, personer med opphold på humanitært grunnlag, og for personer som selv har familieinnvandret.

I helga falt ”nyhetsbomben”: 30 avviste irakiske asylsøkere ble fløyet ut av landet – i en ”hemmelig aksjon” - i et eget chartret fly. Argumentet kom raskt: returen er i strid med anbefalingene fra FN. Men dette er i så fall en godt annonsert ”nyhet”: det er bare noen uker siden det ble kjent at politiet vil benytte chartrede fly til uttransportering. Dertil falt i sommer en dom i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen som sier at retur til Irak ikke er ulovlig, og at FNs høykommissær for flyktninger ikke kan avgjøre asylsaker.

Det er ikke første gang at Utlendingsdirektoratets direktør Ida Børresen tar til ordet for åpnere grenser til Norge. Slik sett er det kanskje ikke så underlig at Regjeringens innstramninger overfor asylstrømmen ikke virker etter hensikten. Man kan jo spørre seg om hva vi skal med politikere på innvandringsområdet, når vi har en som UDI-direktør som Børresen. Eller motsatt?

Asylsøkere som får avslag på sin søknad om opphold i Norge, skal raskest mulig ut av landet. Slik lyder politikersvaret når det gjelder spørsmålet grunnløse asylsøkere. Aftenposten kan derimot avdekke at slik er ikke praksisen, noe ikke minst organiseringen legger opp til, godt illustrert av Aftenposten. Hittil i år har 122 personer, som har fått endelig avslag, likevel fått opphold.

Hvis muslimske kvinner får seksuell frihet og muslimer generelt omsluttes av frihet, er islam nøytralisert og parkert som en maktfaktor. Uten menneskelige rettigheter generelt, utvikler man svært svake samfunn, både menneskelig, produksjonsmessig og økonomisk. Europa er midt i en kulturkamp som kommer til å vokse i styrke. Nå gjelder det å stå fast ved moder Europas frihetsverdier. Dette skriver forfatter og psykolog Nicolai Sennels i sin siste blogg hos Jyllands-Posten.

I en rekke europeiske land har det utviklet seg såkalte ”no-og-zones”, altså områder som er dominerte av muslimer og der myndighetene har mistet makt og kontroll. Eksempelvis er det offisielle tallet på slike soner i Frankrike på hele 751 områder, og 8 prosent av befolkningen lever i slike soner. Hva vil fremtiden bringe hvis denne utviklingen fortsetter? Spørsmålet stiller forfatter og psykolog Nicolai Sennels seg, og han er langt fra optimistisk. Han mener at det innen få år vil etableres regelerette Gaza-striper rundt i Europa.

Han isbader, lovpriser at vin sjeldent står på menyen i islamdominerte land (for da hadde prisen gått i været), han hatet koranskolen som liten gutt i Iran, og i dag frykter han den skjulte islamismen mer enn den synlige terrorismen. Professor i islamisme ved Aarhus Universitet, Mehdi Mozaffari, mener Vestens demokrati gir islamismen vind i seilene.

At USA er et multikulturelt innvandringsland, er en seiglivet myte. USA er tvert om et slags nybygger- eller bosettingsland med en nasjonal kjernekultur. Dette hevder den danske forskeren Kasper Støvring, som for tiden arbeider med en bok om nasjonal sammenhengskraft.

Integrering er ikke noe som skjer på språkskoler, utdannelsessteder og arbeidsmarkedet. Integrering er noe som skjer oppi hodet. Språkkunnskaper, utdannelse og arbeid er midlene – ikke målet – i integreringen. Men virker midlene slik? Dette spør Nicolai Sennels på dagens blogg hos Jyllands-Posten.

Hele 36 prosent av områder med kommunale boliger i Danmark har en så skjev befolkningssammensetning at de kan utvikle seg til gettoer innen få år. Problemet med gettoer er ikke lenger bare et storbyfenomen. Det har spredd seg til de fleste provinsbyene, viser en ny analyse. Gettoene består av marginaliserte dansker som lever av trygd, og ikke-vestlige innvandrere. Hvis det ikke tas radikale politisk grep, vil vi se et nytt Danmarkskart innen fem år, advarer ekspert.