Hege Storhaug, HRS
Først; når jeg sier at giftermål av jenter ned i niårsalderen i dagens Storbritannia (og resten av EU-området for den saks skyld) ikke er overraskende, er det ut fra en fornuftsbasert og faktabasert erkjennelse gjennom 17 års arbeid innen innvandringsfeltet: gjennom innvandringen fra først og fremst muslimske land har tradisjons- og religionsbaserte overgrep etablert seg her, enten det handler om barneekteskap, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, såkalte æresrelaterte overgrep som voldtekt og drap, med mer. Alt dette er dokumentert i eksempelvis Norge (dog ikke ekteskap med jenter så unge som ni år, men 11 år som fremkom i en fjernsynsdokumentar som jeg som journalist jobbet frem. Dette er også kjent i Sverige). Det eneste fenomenet som ikke er dokumentert i Norge så langt er tvangsforing (”forced eating”) av jenter før de skal giftes bort. Dette overgrepet ble jeg informert om av feminister i Paris i 2003, og fenomenet hadde aktualitet for Frankrike grunnet innvandring særlig fra Mali. Jenter låses inne og fores opp som gjess før de giftes bort, da skjønnhetsidealet er fedme.
Når dette er sagt; rapporten fra Storbritannia som er omtalt i Times bør vekke bred oppmerksomhet. Fordi her sitter myndighetene åpenbart på særdeles alvorlig informasjon knyttet til konkrete barn som endog er under beskyttelse av de samme myndighetene. Altså vet det britiske justisdepartementet, hvis vi skal tro Times, hvem som er barnas foreldre, foreldre som har prøvd å arrangere voldtekter av deres eget barn. For det er det dette er; frihetsberøvelse, inkludert voldtekter i et ukjent antall år. Det er da myndighetene må sette seg ned med et iskaldt hode og varmt hjerte: hvem er vi, og hvor går vi? Som nasjon, vår arv, vår kultur, vår fremtid. Det gjør imidlertid ikke britene, ifølge Times. Her kommer tiltaket, og du bør trekk pusten dypt før du leser denne setningen: Justisdepartementet forteller at barnas foreldre får hjelp av myndighetene ”for å løse problemet”!
Jeg må innrømme at hovedvirkemidlet i Norge og Europa – informasjon og dialog – ikke har en særlig kjær plass i hjertet mitt lenger. Den skal ikke strykes, ei heller styrkes, men virkemidlene må stå i forhold til forbrytelsen. Langt de fleste foreldre i Europa forstår at ekteskap med barn ikke er ”bra”, det er akkurat derfor praksisen ikke akkurat foregår i utstillingsvinduer. Det samme gjelder for ektemennene disse barna tvangspåføres – og blir voldtatt av. Ettersom innvandringen fra særlig muslimske land til Europa har vært så høy, har det etablert seg mer eller mindre lukkede enklaver som lever etter opprinnelseslandets normer og verdier – enklaver som regelrett har vendt ryggen til landet de er borgere av – de trekker gardinene for. Jeg mener situasjonen fordrer sterke virkemidler nå. Fordi vi er helt bakpå.
Det politiske etablissementet har latt det gå for langt. Det som skjer på innsiden av storfamilier og de aktuelle miljøene er utenfor kontroll, og det er de mest sårbare det går ut over. Skal man ha noe som helst håp om å gjenvinne kontroll, må det svares hardt tilbake med ugjendrivelige krav og tiltak: i tilfellet barneekteskap, først med en lang fengselstraff og deretter det aller viktigste; etter soning utvisning. Jeg mener i fullt alvor at hvis vi ikke begynner å bruke dette virkemidlet snarest i alvorlige saker som barneekteskap, kjønnslemlestelse, dumping av barn, såkalte æresdrap og æresvoldtekter, så kommer vi bare til å fortsette den uvinnelige kampen mot vindmøllene resten av dette århundret. Disse groteske praksisene går ikke over av seg selv med tiden – slik våre toppolitikere i ramme alvor hadde klokketro på i det forrige tiåret knyttet til både kjønnslemlestelse og tvangsekteskap (jeg kunne nevnt navn på konkrete politikere som jeg har diskutert dette med, men det har vært samtaler/diskusjoner i lukkede rom som man ikke rapporterer fra hvis man vil beholde tilliten. Jeg kan dog slå fast dette: de mente at med 2.genrasjonen ville problemer løse seg selv, for 2.generasjon er født her og blir som nordmenn flest, ble det resonnert).
Eter anmeldelsen vår i 2005 jobbet politiet i Norge intenst og helt opp på riks- og statsadvokatnivå i Norge og Gambia for å få tilbakeført de fire små norske statsborgerne. Nå skriver vi 2010, og jentene er fremdeles ”fengslet” i Gambia, mens foreldrene lever i sin trygdede frihet i Norge. Det vil si, politiet har klart å få rettens medhold i flere runder på at de ikke får besitte passene sine under den pågående etterforskningen, slik at de eksempelvis ikke kan reise til Gambia (der eldstejenta på 15 år venter på at foreldrene kommer for å gifte henne bort til en fetter, ifølge kilder i Gambia).
I 2008 bestemte norske myndigheter seg for å undersøke foreldreparets to yngste jenter, som bodde sammen med foreldrene her i Norge. Jenta på tre år var ikke lemlestet, men det var jenta på fem år (sistnevnte hadde da også vært i Gambia, førstnevnte ikke). Faren ble varetektsfengslet (en historisk fengsling i Norge), mens moren slapp unna grunnet komplikasjoner i nytt svangerskap. Etter noen uker var faren en fri mann igjen, men har altså fremdeles nektet å hente døtrene tilbake til Norge. Straffefritt så langt.
Hva tror du som leser ville ha skjedd i denne saken hvis statsborgerskapet kunne blitt trukket tilbake? Saken hadde antakelig aldri vært en sak. Foreldrene hadde aldri spilt russisk rulett med det antakelig kjæreste de har, statsborgerskapet og dets økonomiske gevinster. For det er kun det statsborgerskapet er for foreldre som dette; penger. Mentalt er de fullstendig parkert i Gambia.
Hvis noen nå kommer løpende med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner på vegne av slike foreldre, kan jo jeg komme løpende med de samme konvensjonene, eksempelvis om barns menneskerett til å leve sammen med foreldrene, og så lenge foreldrene nekter barna denne retten, kan Norge oppfylle barnas menneskerett ved å returnere foreldrene til Gambia. Dessuten; hvis vi tillater oss å bruke den kritiske fornuften, hva veier tyngst: retten til å beholde et statsborgerskap man har ervervet seg i voksen alder og når man like godt kan bo i opprinnelseslandet, eller barns rett til å beskyttes mot rituell lemlesting, deretter tvangsekteskap og påfølgende voldtekter, i tillegg til å ha blitt frarøvet å leve med fullverdig omsorg fra foreldre/foresatte?
Vi har sett utviklingen i Europa gjennom 1990-tallet og frem til i dag, og den kan ikke fornektes lenger: større og større grupper fra den muslimske verdenen lever med selvisolasjonen og derav praktisering av kriminelle tradisjoner som særlig går på helsa løs til barn, unge og kvinner. Hvor mye praksisene har økt i omfang, kan ingen svare på nettopp fordi dette foregår ”i mørket på innsiden”. Jeg tror imidlertid at praksisene har økt og fortsatt vil øke i takt med innvandringens tempo, gruppenes vekst her, og derav mer og mer isolasjon. Uansett, vi kan ikke ”sitte og vente på bedre tider” – for det handler om menneskeliv som ødelegges, og det handler også om bærekraften til velferdssamfunnet vårt. Bare det faktumet at kvinners rettigheter nå går i revers (jamfør også Aftenpostens reportasje om moralpolitiet på Grønland som ikke minst fratar kvinner og homofile frihet), er fullstendig utålelig.
Summert opp mener jeg at dagens situasjon er så alarmerende at man skal være ekstremnaiv for å tro at tilstandene plutselig skulle bli så mye bedre dette tiåret. Vi må se en helt annen politisk handlekraft. Vi må snakke og handle slik at ingen kan misforstå at tålmodighetens grense er overtrådt. Et samfunn tuftet på humanisme kan ikke leve med slike forhold. Det handler tross alt om hjelpeløse og vergeløse barn og unge, og marginaliserte kvinner.
Mitt stalltips er dog dette: tankene her er om lag ti år forut for sin tid, samtidig er jeg ganske sikker på at det kun er et tidsspørsmål før statsborgerskapet ikke er så hellig lenger at det ikke lar seg røre.