#respekt

Det finnes berettiget kritikk av kongehuset. Det har det alltid gjort, og det vil det fortsette å gjøre. Spørsmål om økonomi, roller, åpenhet, maktfordeling og nettverk er legitime. Spørsmålene hører hjemme i en demokratisk samtale. Men det finnes også en tid for dem. Det er en tid for alt. Nå er det landesorg i Norge. Sorg er personlig. Vi må som enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn og nasjon finne våre egne måter å markere at en epoke er over.

Noen ganger blir jeg oppriktig bekymret for retningen samfunnsdebatten tar. Når en enkel lagfeiring, der det norske fotballandslaget setter seg ned og «ror» som et vikingskip, blir omtalt som både «anti-woke» og «sjåvinistisk», sier det etter min mening mer om vår samtid enn om selve feiringen.

Som profesjonell kan jeg ikke lengre tie, sier psykoterapeut Taj Adeel. Han er bosatt i Danmark og mener at hans muslimske bakgrunn og tilgang til ellers lukkede miljøer, har gitt han mulighetene til å møte utallige unge mennesker som sliter med konsekvensene av psykisk vold i islams navn. Adeel påpeker at respekt, tro og lojalitet til familien er viktige verdier - men når de brukes som våpen mot barns rett til trygghet, omdannes verdiene til kontrollmekanismer.

Nok en gang skaper mangel på håndhilsing overskrifter. Denne gangen er det en dansk folketingspolitiker som resolutt avviste Hamze Sabri, en muslimsk lærer og masterstudent, da han ikke ville håndhilse på henne. Det absurde er at Sabri er med på å skrive en lærebok - om demokrati og statsborgerskap.

Æreskulturen får et stadig sterkere fotfeste i Vesten. Bærebjelken i æreskulturen er løgner. Mor lyver for å slippe unna sanksjoner i den strenge æreskulturen, og slik lærer barna at løgn lønner seg. Denne løgnkulturen har sneket inn i nær sagt alle norske institusjoner nå, noe neppe nordmenn flest forstår.

Somalia er først og fremst kjent for landet som avgir flyktninger. Langt mindre har vi hørt om de enorme endringene som har skjedd i landet, ikke minst i hovedstaden Mogadishu - og at en rekke syrere velger Somalia fremfor land i Vesten.

Foreldrene til "Ola" (16 år) blir av politiet innkalt til en bekymringssamtale, men de får ikke vite hva bekymringen går ut på. Møtet gir heller ingen svar, og far frykter det kan bidra til at ungdom mister respekten for politiet.

Folk som nekter å håndhilse på det motsatte kjønn krever nå at "respekt og folkeskikk" kan uttrykkes på "forskjellig måte". Det er fordi vi er blitt et "flerkulturelt samfunn". Nå må vi enten betale prisen for det vi selv har stelt i stand eller så må vi definere en grense.

En eldre mann ble grovt slått og sparket av innvandrerungdom. Hvordan rimer det med at vi gjennom årene er fortalt at "de" har så mye mer respekt for de eldre enn det "vi" har?

Et nytt fenomen vokser rett foran øynene på oss, sist observert ved de voldsomme opptøyene i Rinkeby i Sverige. Fenomenet ignoreres av de fleste, medier og politikere inkludert. Gangster-islam er en mix av tilsynelatende ikke-religiøs, voldelig gjengkultur og elementer av islam. I denne subkulturen rekrutterer islamske ekstremister nye medlemmer.

Jeg mener tiden er overmoden for å ta et generaloppgjør med kvinner som frivillig bruker ansiktsslør. De må stilles til ansvar for hvilke verdier de prøver å påtvinge omgivelsene. De må konfronteres med det absurde at de i våre gater vekker mer oppsikt enn kvinner på forsiden av Playboy – altså den helt motsatte effekten av hva de hevder plagget «beskytter dem mot». Et slikt oppgjør krever at vi legger til side vår ofte misforståtte respekt for totalitære krefters misbruk av «religionsfrihet».

Hvem tror du at du er? Slik åpner en niqabjente sitt innlegg i Si ;D i Aftenposten. Jeg skal svare så godt jeg kan.

Merknad: Oslo tingrett benekter at VGs artikkel medfører riktighet. Dette kommenterte tingretten etter at VG publiserte sin artikkel, der en rekke personer uttalte seg med utgangspunkt i at retten hadde innfridd ønsket til den terrortiltalte om bønnepause. VG har ikke korrigert artikkelen sin. Om dette betyr at VG mener tingretten tar feil, vet vi ikke. Vi velger å ta tingretten til etterretning, og beklager det inntrufne.

I Tyskland har vi i denne julemåneden vitnet en massemobilisering i større byer mot islams økende makt og mot hvordan asylpolitikken praktiseres. Titusener har marsjert fredelig til slagordet ”Wir sind das Volk”, ”Vi er folket”. Forbundskansleren Angela Merkel snudde raskt ryggen til folket sitt. Nå gjør øverste politiske ledelse i en delstat det samme, bare mer ettertrykkelig: det sosialdemokratiske partiet vil blant annet innføre islamske fridager.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) er mannen ”alle” ynder å ta avstand til. Han kan si hva han vil, like fullt er det helt legitimt å offentlig gå til personangrep på ham heller enn å forholde seg til sak. Mindre nedrig blir det ikke når Aftenposten velger å dytte en 18-årig muslimsk jente foran seg. Det er ikke akkurat noe jevnbyrdig par avisen vil koble. Tybring-Gjedde sitter i saksa: sier han nei til å møte henne, kan han beskyldes for å ha fordommer mot muslimske ungjenter. Svarer han henne, beskyldes han etter all sannsynlighet for å ikke ha respekt for at hun bare er 18 år og dermed ikke har all den kunnskap som en voksen mann, dertil med tilnærmet 10 år fartstid på Stortinget, har. Da er det godt Norge har Elin Ørjasæter.

I sal 250 i Oslo tinghus er en rettssak så tragisk at en får lyst å hyle høyt av mindre. Den handler om en 28-årige norskpakistansk mor som har drept sin halvannet år gamle datter ved å senke hodet hennes i en bøtte med vann. Det groteske drapet skjedde, ifølge moren, på instruks over internett av hennes britiskpakistanske kjæreste. Det hele var et ledd i å lære den lille jenta «respekt». Det sentrale spørsmålet er: Har kultur betydning?

Integreringsordfører Inger Støjberg (V) i Danmark går i rette med islam i en kronikk i Politiken. Selv i Danmark vekker det oppsikt at en politiker mener at islam har verdier som ikke er forenelig med et land som bygger på frihetsverdier. Støjberg forholder seg retten til å male profet Muhammed på sin vegg og ber muslimer akseptere at det, som i en ellers god kronikk utmerker seg ved å glimre med sitt fravær av løsninger.