Det som bekymrer meg mest, er likevel ikke én fotballkamp. Det er hva reaksjonene forteller om utviklingen av samfunnet vårt.
Jeg opplever at deler av den offentlige debatten de siste tiårene har begynt å behandle vår egen samtid som om den representerer den endelige fasiten på hvordan et samfunn skal være. Men i et historisk perspektiv er 30 år bare et øyeblikksbilde.
Vår egen kulturarv
Norge er bygget gjennom mer enn tusen år, og våre institusjoner, normer og verdier er utviklet gjennom generasjoner – ikke gjennom én tidsperiode eller ett dominerende tankesett.
Som forsker er jeg opptatt av institusjoner. Kultur er ikke bare underholdning. Den er en samfunnsbærende institusjon som overfører språk, historie, normer, identitet og verdier fra én generasjon til den neste. Når slike institusjoner gradvis mister sin plass eller stadig blir møtt med mistenksomhet, svekkes også den institusjonelle kapitalen og den tilliten som samfunnet hviler på.
Jeg har lenge ment at Norge i større grad bør løfte frem sin egen kulturarv. Vi burde se mer bruk av bunader, norsk folkemusikk, lokale tradisjoner og historiske symboler ved offentlige arrangementer. Ikke fordi andre kulturer er mindre verdifulle, men fordi et samfunn som kjenner sine egne røtter, også står tryggere i møte med verden.
Gjennom mine reiser og akademiske samarbeid på Balkan, i Egypt, Ukraina og Kasakhstan har jeg sett hvor naturlig det er å være stolt av egen historie og folkekultur. Folkedrakter, musikk, språk og historiske tradisjoner løftes frem som en del av den nasjonale identiteten. Kulturarven ses som noe som samler mennesker, ikke som noe som må unnskyldes.
Derfor undrer jeg meg over at vi i Norge til tider synes å ha vanskeligere for å uttrykke stolthet over vår egen kultur. Det paradoksale er at mange med rette forsvarer andre lands rett til å bevare og feire sin historie og identitet, men blir skeptiske når nordmenn gjør det samme. Etter mitt syn er det en dobbel standard som fortjener en åpen diskusjon.
Et samfunn lever ikke av økonomi alene. Det lever også av felles fortellinger, symboler, tradisjoner og institusjoner som skaper tilhørighet mellom generasjoner. Historien er ikke en belastning vi skal frigjøre oss fra. Den er fundamentet vi bygger fremtiden på.
Å være trygg på egen kultur er ikke det samme som å være mot andre kulturer. Tvert imot. Min erfaring er at mennesker og nasjoner som kjenner sine egne røtter, ofte også møter andre med større trygghet, respekt og nysgjerrighet.
Kanskje er tiden inne for at Norge finner tilbake til sitt kulturelle kompass. Ikke gjennom nostalgi, men gjennom en fornyet forståelse av at vår historie, våre tradisjoner og våre institusjoner ikke står i veien for et moderne samfunn. De er selve grunnlaget for det.