I disse tider når det er blitt akseptert at «negativ sosial kontroll» eksisterer, dog helst uten å forbinde det spesielt med med islam, er det godt at noen tar bladet fra munnen og sier noe om de mekanismene som står bak denne kontrollen.
For aksepterer vi ikke disse mekanismene kan vi bare se langt etter å ta noe «oppgjør» verken med det ene eller andre.
Den primære identiteten
I en kronikk i Berlingske forteller en psykoterapeut som har spesialisert seg på traumer, Taj Adeel, om sine erfaringer. Erfaringene har han høstet i blant annet sitt kliniske arbeid med unge mennesker i traume- og familiesituasjoner og fortrolige samtaler i miljøer som han sier er preget av taushet og autoritetstro.
Mange muslimske barn vokser opp i hjem der «respekt» betyr stillhet, og lydighet er billetten til paradis. Jeg ser dette spesielt i miljøer der religion blir den primære identiteten – og der tvil blir sett på som svakhet.
Men når kjærlighet må fortjenes og spørsmål blir sett på som ulydighet, begynner forfallet lenge før barnet har ord.
Adeels poeng er at «streng oppdragelse» gjør omsorg til kontroll. Denne «omsorgen» pakker krav inn i fromme ord, med resultat et skyldfølelse blir en del av barn og unges hverdag. Barn lærer at følelser er svik og det usynlige presset vokser, der kjærlighet er fraværende og frykten dominerende.
En ung mann sa til meg: «Kjærlighet var en luksus jeg aldri hadde råd til.»
Men når unge mennesker ber om hjelp, blir de ofte møtt med: «Du må styrke troen din.» Ikke med omsorg. Ikke med nysgjerrighet rundt smerten deres.
Jeg kommer aldri til å glemme den 16 år gamle jenta som sa: «Når jeg er lei meg og føler at angsten tar overhånd, sier pappa at jeg skal takke Allah i stedet for å klage.»
Hun begynte å tro at noe var galt med henne. Ikke fordi hun var svak – men fordi hun var et menneske.
Bak stillheten ligger en oppdragelsesform der lydighet verdsettes høyere enn kjærlighet – og der barn sakte lærer å forsvinne fra seg selv. Det er ikke bare en familiesak, men et samfunnsspørsmål.
Kontroll og lydighet
Skal samfunnet kunne gjøre noe for disse unge menneskene kreves det systemendringer. Men det krever igjen at systemet tør å se strukturene bak barns taushet.
Resultatet av en barndom med kontroll og lydighet kan lett bli ensomhet, som kan føre til depresjon og frafall.
En lærer på barneskolen fortalte meg fortrolig at hun lenge hadde følt at en elev i klassen hennes bar på noe tungt – men hun turte ikke å spørre fordi hun fryktet å krenke barnets kultur og skape konflikt med familien. Mange fagfolk kjenner rett og slett ikke de kulturelle kodene som holder barn i taushet og lojalitet.
Når lærere, helsearbeidere og saksbehandlere ikke tør å spørre, mister samfunnet sin første sjanse til å lytte.
Adeel påpeker at når oppdragelsen er basert på skyld og skam, oppløses identiteten. Dette er barn som bare føler seg sett hvis de adlyder.
Jenter blir ofte presset til å leve dobbeltliv – lydige hjemme, men i konflikt med seg selv utenfor. Noen søker radikale eller kriminelle fellesskap. For første gang blir de hørt – selv om det koster dem. De får noe som hjemmet aldri ga: En stemme. En følelse av tilhørighet.
Dette kan HRS skrive under på, gitt de mange erfaringer vi har med unge kvinner som såkalt «bryter med familien». Det er ikke disse kvinnene som bryter, det ansvaret bør de slippe å bære på sine skuldre, for det er familien som har kuttet de menneskelige båndene – om slike bånd noen gang har eksistert. Men så kan det gjerne skje noe annet, for når disse unge kvinnene først opplever seg «frie», kan pendelen raskt svinge til andre enden: De drikker seg fulle og blir med gutter hjem.
Så kommer skyldfølelsen. Så hadde familien «rett» likevel, de føler seg skitne og vanærede. De har brakt skam over familien og over det muslimske miljøet. Mange vender derfor tilbake til familiens kontroll og lydighetskrav, der de fraskriver seg egen identitet. Kanskje de bare gifter seg med mannen som familien har pekt ut.
Instrumentet
I Danmark, som i resten av Vest-Europa, er det en overrepresentasjon av unge menn med muslimsk bakgrunn i kriminelle miljøer. Men der vi ynder å peke på utenforskap og sosioøkonomiske faktorer, mener Adeel det først og fremst handler om «et rop om en identitet de aldri fikk utvikle». Det gir mening i våre individbaserte samfunn, der nettopp individuell frihet basert på personlig ansvar er bærebjelken.
Hva skjer så når man ikke har lært noen av disse verdiene? Tvert om har man lært man skal leve som Allah, ellers blir lidelsene uholdbare i dette eller neste liv.
I mange taler i muslimske miljøer blir lydighet vektlagt som en ubetinget dyd. Foreldres rett til ære og respekt blir opphøyet over barnets rett til trygghet og velvære. «Du må aldri motsi foreldrene dine», sies det ofte – og unge mennesker gjengir formuleringer som: «Å motsi foreldrene dine er som å motsi Allah.» Det snakkes om belønning, men sjelden om ansvar, empati eller retten til å stille spørsmål.
Det er en fortelling der tro blir et instrument for å holde barn i lydighet – snarere enn en livskraft som kan gi dem fred og selvfølelse. Når religion blir et skjold, og autoritet blir et våpen, vokser barn opp i indre splittelse. De lærer å skjule seg for å være gode. Mange glemmer hvem de er.
Vi vet at barn har rett til å bli hørt og til å bli beskyttet mot vold, både psykisk og fysisk. Da er nettopp den innlærte lydigheten og tausheten et «billig triks» for å beholde dem tause. De har aldri lært å snakke – og hva hvis ingen lytter når de eventuelt gjør det? spør Adeel.
Men vi kan heller ikke bare lytte uten å skjønne hva som ligger bak ordene. Det er her alle bortforklaringene fra politikere, eksperter, forskere og andre bare har gjort vondt verre.
Når unge mister seg selv, taper også samfunnet – i skolefrafall, psykiske lidelser, sosial ekskludering, flere fengslede og tapt arbeidsstyrke.
Naivt og farlig
Den danske integreringsrådgiveren Henrik Kokborg takker Taj Adeel på Facebook for å sette ord på det som mange vet, men tier om. Kokborg viser til at det Adeel beskriver kjenner han godt igjen fra eget arbeid med fagfolk, familier og unge:
- At æresbegrepet trumfer barnets behov
- At barn lærer seg å undertrykke seg selv for å være «gode»
- At foreldre, ofte ubevisst, bruker religiøs autoritet som kontroll
- Og at fagpersoner altfor ofte forholder seg passive av frykt for å «krenke kulturen»
Denne tausheten skader i høy grad barna. Og den forhindrer at vi som samfunn handler tidlig og målrettet, sier Kokborg og mener Adeel tar et nødvendig skritt i et oppgjør med den taushetskulturen som altfor lenge har skygget for barn og unges stemmer.
Det er bare at mens mange har tiet, har de samme miljøene vokst seg stadig større og involverte, om man ikke skal si infiltrerte – i en rekke fagmiljøer som skal bidra til å dekke over disse problemene.
Og her på berget er det fortsatt mange som tror at man kan betrakte islam og kristendommen som likestilte brødre. Det er ikke bare naivt, det er farlig.