#realpolitikk

Drammens vedtak om å ønske seg ukrainske flyktninger framfor ikke-vestlige, kulminerte i NRKs Debatten tirsdag. Med ett hederlig unntak sto en stor samling voksne mennesker - pluss et barn - og framsatte påstanden om at enhver kritikk av islamsk kultur samtidig er et angrep på det muslimske enkeltmennesket. Den empatiske kulepunkt-politikken er mer enn kjedelig, den er destruktiv mobbeadferd. Stadig oftere kommer en snikende tanke: Flere burde valgt korps framfor politikk. 

Vi går inn i et nytt år, vel vitende om at det skal by på fortsatt store økonomiske utfordringer for folk flest. Det er ikke vanskelig å leke spåmann; kriminaliteten og volden vil tilta i året som kommer, ikke minst grunnet innvandret voldskultur. Men snarere enn å spå økonomisk medvind, slik statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) gjorde i sin nyttårstale, tør vi spå noe langt mer forutsigbart: 2024 blir året der høyresiden får stadig økt oppslutning og den sittende regjering får stadig mindre. 

De vellykkede samaritanene kan aldri få nok av seg selv. Det er mange av dem.

Norge og Europa står overfor en av sine største utfordringer på lang tid. Folkevandringen som startet for fullt i fjor høst er nå etter all sannsynlighet inne i et hvileskjær, for så å starte på en ny oppløpsside i løpet av tidlig vår. Hvor dette vil ende, vet ingen. Likevel utspiller det politisk spillet seg på den offentlige scenen. Når forlater publikum salen i protest?

Flertallet på Stortinget stemte i går frem en asylavtale med mål å få ned asylankomstene til Norge. Det solide flertallet med 161 av 169 stemmer forteller at innstramninger er velkommen, men det gjenstår å se hvor velkommen tiltakene er når de blir realpolitikk.

Namsos har utvist et enormt lokalengasjement for at en familie som prøvde å lyge seg til opphold ikke skulle uttransporteres. Et av argumentene var at de syv jordanske søstrene i familien ville bli tvangsgiftet. Det ville de nok uansett, gitt foreldrenes kulturelle opphav, og nå er menneskehandelen, altså ekteskapene, i gang – for å få sendt døtrene til vesten. De to første skal til Danmark og Sverige, og Europas myndigheter har jo ingenting imot at totalt fremmede gifter seg med hverandre av helt andre hensikter enn kjærlighet. Bare spør Venstres Abid Raja.

Jeg tror det er svært få i Norge som forstår hvorfor våre politikere gir asyl, med påfølgende flyktningstatus, til eksempelvis somaliere som klarer å betale seg til Norge gjennom menneskesmuglere. De drar gjerne på ferie i Somalia når opphold er innvilget. De sender gjerne barna sine dit for skolegang og for å ”komme på bedre tanker”. De etablerer seg med prangende eiendommer der. De drar endog i jihad for al-Shabab. Altså går det fint an å bo i Somalia. Det bevitner asylsøkere fra Somalia i Vadsø. Livet der i nord var ikke som forventet. Nå drar de hjem fordi forholdene i Somalia er bedre, heter det. Hvorfor skal vi ha respekt for det politikerskapte asylsystemet?

På lederplass i dag tar Aftenposten skarp avstand fra moralpolitiet blant muslimer i Oslo. Det skulle bare mangle. Men samme avis har år ut og år inn latterliggjort dem som har fremmet realpolitiske løsninger for å sette de aller minste jentene (og deres foreldre) fri fra moralpolitiets klør. Tid for ettertanke?

Hva er verst: å bli lemlestet som barn, typisk på tradisjonelt vis i foreldrenes hjemland, og psykisk og fysisk skadet for livet, eller å bli helseundersøkt årlig gjennom barndommen ved en klinisk observasjon (å se på)? Ayaan Hirsi Ali stiller det samme spørsmålet som HRS har stilt år ut og år inn. Hirsi Ali ber Europas politikere våkne og ta realpolitiske grep. Dialog og informasjon? Ja, gjerne det også, men det går ikke hjem hos særlig mange.