Politikk

Det politiske spillet

Norge og Europa står overfor en av sine største utfordringer på lang tid. Folkevandringen som startet for fullt i fjor høst er nå etter all sannsynlighet inne i et hvileskjær, for så å starte på en ny oppløpsside i løpet av tidlig vår. Hvor dette vil ende, vet ingen. Likevel utspiller det politisk spillet seg på den offentlige scenen. Når forlater publikum salen i protest?

Vi kan mene hva vi vil om den pågående folkevandringen, for å si det med de internasjonale organisasjonenes ord, slik som f.eks. IOM, “det kommer mange migranter, blant dem også flyktninger, til Europa nå”. Med andre ord: vi vet at ikke alle har et beskyttelsesbehov, men systemet er lagt opp slik at det er den enkelte nasjon som sitter igjen med bevisbyrden. Det ansvaret utøves forskjellig og skaper et politisk rom som kan benyttes – eller utnyttes.

I Norge, som et relativt politisk homogent land, gir det seg utslag i at de politiske partiene, som i realiteten har minimale forskjeller, ikke klarer å markere egen politikk. Jo, selvsagt kan vi gå på sak og finne forskjeller, f.eks. i klimapolitikken eller næringspolitikken, men det blir raskt utskuddssaker. Som at SV ville legge ned Børsen eller at MdG vil legge ned oljeindustrien. “Interessante” ideer, for å si det slik, men ideer som aldri vil nærme seg en realpolitisk vurdering i Stortinget. Nettopp fraværet av ulikhet mellom de politiske partiene er også en av forklaringene på at det politiske Norge kan opptre såpass samlet som det gjør. At FrP nå til og med har en plass ved Kongens bord blir gjerne forklart med fraværet av ekstreme eller populistiske høyrepartier, slik som vi ser i mange andre land i Europa. FrP tildeles rollen som den som “ivaretar” den kritiske røsten eller den mer opposisjonelle delen av folket.

Tro det den som vil. “Alle” ser at FrP i regjering opptrer som et hvilket som helst annet parti. En utenforstående hadde neppe klart å plassere f.eks. samferdselsministeren, finansministeren eller justisministeren i FrP eller Høyre. Noen ville sikkert gjettet et helt annet parti om vi hadde hatt et annet politisk system.

Når Norge står overfor en utfordring av betydelig karakter har det vært tradisjon at Stortinget står samlet. Etter at opposisjonen har ropt fra seg (“hvor blir det av Regjeringens tiltak?”) samler gjerne de fleste seg om det de vet er nødvendige tiltak (og så litt klaging og stønning over “det kom så sent” og kanskje var “så altfor lite”). At Stortinget evner å stå samlet i en krise har vært gjentatt en rekke ganger fra de fleste partiene, men sannheten er vel heller at Stortinget i sak stort sett er samlet om det meste, men at partiene likevel stemmer for/mot for å markere seg selv eller for å markere avstand til noen. Når man så står samlet, slik som i nåtidens folkevandringskrise, vil det gi Regjeringspartiene og de såkalte støttepartiene, eller de løse støttehjulene som én sa her om dagen, gjennomføringslegitimitet samtidig med at ansvaret er fordelt utover (“Stortinget har bedt oss…”). For opposisjonspartiene gir det styringsdeltakelse (“ingen må tro annet enn at vi tar ansvar i opposisjon…”).

Skjermbilde 2015-11-20 14.14.07

Fra “samlet” til noe annet (faksimile fra stortinget.no)

Bilde: Fra "samlet" til noe annet (faksimile fra Stortinget.no)

Så langt kanskje alt vel, men så kommer konsekvensene av det en har “stått sammen om”. Da starter det politiske spillet igjen, som ikke bare innbyr til annet enn politisk forakt, men skaper også usikkerhet i folket, noe som det ikke ser ut som politikerne tar alvorlig. Uansett parti.

I høst ble det betydelig flertall på Stortinget om 18 innstrammingsforslag i innvandringspolitikken. Blant disse var retur til Russland via Storskog. Når retur over Storskog starter opp dukker de opp som troll av eske fra Ap, KrF, Sp, ja nevn dem i fleng, og det meste er feil (da orker jeg ikke nevne asylaktivistene fra diverse organisasjoner og advokatstanden), ikke minst knyttet til påståtte brudd på internasjonale avtaler og menneskerettigheter. Mediene dynger oss ned med triste historier og store barneøyer der det bankes inn hvor grusomt alt er. På leder- og kommentarplass kan for øvrig de samme mediene fortelle at jo da, det er fælt, men vi må nok gjøre det slik. Og så et lite stikk til FrP, kanskje.

Ap, som stort sett har hatt hånda på rattet i det politiske Norge i en mannsalder eller to, taler med minst 17 tunger, la meg nevne fire, Jonas Gahr Støre, Hadia Tadjik, Trond Giske og Helga Pedersen, og det ender raskt med at ingen skjønner hva partiet mener. Giske var i jula ute med at Regjeringens innstrammingsforslag ikke var stramme nok og i øvrig hadde Ap alltid ment det som Regjeringen mener, mens Helga Pedersen, som rundt juletider ville sette opp direktefly fra Finnmark til Kabul, nå møter oss med dådyrøyne og et hjerte som renner over av omsorg for at folk faktisk blir returnert over Storskog. Ikke synes Ap heller lenger noe om to av de andre 18 forslagene, nemlig å øke botiden for mulig varig opphold fra tre til fem år, samt innstramning i familieinnvandringspolitikken. Det kan forhindre integreringen, sier Pedersen, i en overdreven alvorlig tone.

La meg så minne Regjeringen og alle de øvrige partiene på at de i høst snakket om midlertidig opphold. Da het det at de fleste som kommer nå, skal returneres når forholdene i hjemlandet tilsier det. Men bevares, det var jo i høst. Nå heter det fra Høyre og FrP at de fleste av de som kom i fjor, skal bli. Hva har endret seg? Er sakene deres allerede individuelt behandlet? Eller er det for å legitimere at det må pøses på med penger i den såkalte integreringspolitikken? For hvordan skal vi møte de ca. 31.000 som kom bare i fjor?

Selvsagt er det kjekt å snakke om integreringspolitikk, en politikk som har eksistert i omlag 50 år stort sett uten gode resultater, uansett hvilket land vi snakker om. Ja, selvsagt er det mange som klarer seg flott i det norske samfunnet, i min erfaring fordi de samme vil bli fullverdige borgere. Det bidrar ikke klientifiseringsstrategien som stort sett integreringspolitikken bygger på. “Vi må få dem raskt i arbeid,” lyder det tåpelig optimistisk. Hvis de samme stikker hodet opp fra skrivebordet vil de se at stort sett alle piler peker i feil retning, den manglende kompetanse i utdanning og arbeidserfaring for de som kommer til et høyteknologiland som Norge, fallende oljepriser, økende arbeidsledighet, produktivitetsnedgang, økt behov for sosialstønad, økt arbeidskriminalitet inkludert korrupsjon, press på infrastruktur om det så gjelder boliger, veier, barnehage-, skole- og sykehusplasser, kort sagt: det meste. Nei, jeg sier ikke dette for å svartmale noe som helst, men fordi det er åpenbart at dette er utfordringer som krever sin løsning med noe annet enn svulstige ord fra politikere som er mer opptatt av det politiske spillet enn av realpolitikk. Men spring gjerne til et eller annet (statlig finansiert) byrå, organisasjon eller forskningsmiljø å få “bekreftet” hvor bra det egentlig står til, slik som f.eks. at de som kommer stort sett har høy utdanning. Så langt har ingen kunne bevise en slik påstand, snarere forteller undersøkelser fra andre land at det ikke er slik.

Fungerer nå ikke bortforklaringer og tåkelegging, kan man jo bruke neste strategi, nemlig den forslitte frasen om riktig og feil verdigrunnlag. For vi skal vite at for Ap – og sikkert de fleste partier – “gjør det vondt” å ikke gi alle som ønsker det plass i Norge, men å måtte si “Dessverre, du må ut.” For andre – og spesielt FrP – er det ikke vondt, det er bare en glede, om vi skal tro Aps Martin Kolberg. Det skal vi ikke. Påstanden er ikke bare banal, den er direkte stygg. Det sitter ikke folk (noen idioter eksisterer nok, uten at det det nødvendigvis kan tilskrives partitilhørighet i det norske landskapet) å godter seg over at folk lider. Men Kolberg spiller på dette nedrige nivået.

Jeg har aldri enset noe ektefølt engasjement fra ledende Frp-politikere for utlendinger rammet av fattigdom og krig. Tvert imot: Vi ser en lett gjennomskuelig, indre jubel hver gang det dukker opp en anledning til å fyre opp under fremmedfrykt og motsetninger for å fiske stemmer.

Norge, og Europa, er i krise, ja unntakstilstand som det heter fra de fleste politiske partier, og dette er nivået våre ledende politikere skal møte oss med? Og Kolberg snakker om “billig partipolitisk mynt med landets interesser som innsats”? Vi forventer politiske løsninger på et anstendig nivå.

Så, Kolberg, Regjering og alle dere andre, jeg forbeholder meg retten til å avvente med applausen til vi ser realpolitikk. Vi har ikke tid til dette politiske spillet. Det må dere ta innover dere før publikum forlater salen.