Om begrepet politikk heter det i Store norske leksikon at det «i vid forstand er all aktivitet som bidrar til felles handling og fordeling av verdier i grupper. I denne betydningen er politikk noe som finnes i alle menneskelige samfunn. Vanligvis brukes ordet mer spesifikt om offentlig beslutningsaktivitet der målet er å styre eller lede samfunnsutviklingen».
Politikken finnes også i det menneskelige samfunnet i Drammen, til tross for enkelte debattanters vilje til å leke med tanken om at ikke alt som foregår i byen er menneskelig – i alle fall ikke menneskevennlig. Kulepunktene var enkle og tydelige for panelets venstre side, der de sto klare til å forfekte sin avsky for vedtaket om at byen vil prioritere ukrainske flyktninger denne gang.
- rasisme
- dehumanisering
- historiske paralleller
- stigmatisering
- brudd på alt byen står for
Jeg kunne fortsatt, men det er slett ikke nødvendig. Opposisjonen i Drammen er klokkeklare, de hadde sågar signert og levert et følelsesladd og harmdirrende innlegg til lokalavisen Drammens Tidende før de møtte opp i Debatten. Slik så det ut:
Alle de syv gruppelederne fikk riktignok ikke plass i NRKs studio, men vi kan likevel ramse opp hvem de er. Oppe fra venstre: Lina Strandbråten (Ap), Simon S. Nordanger (Sp), Cathrin Janøy (MDG) og Sajid Mukhtar (PS). Under fra venstre: Jørgen Harboe Wilhelmsen (R), Herman Ekle Lund (V) og Tony Burner (SV).
Sosialister, kommunister, islamister og bønder kan enes om dette ene: Vi drar fram terroranklagen mot Frp.
Det er noen påstander og spørsmål i flyktningesaken som vi ikke kan la stå ubesvart. Vår kritikk av det famøse vedtaket om å prioritere ukrainere framfor andre grupper av flyktninger har av Frp blitt karakterisert som «rasismeanklage», «irrasjonelt følelsesgyteri», «rennesteinsnivå» mm. Vi blir faktisk beskyldt for å «hetse» og «sverte».
Kommunestyrerepresentant Kristin Løvaas Gjerde (Frp) advarer mot «svenske tilstander» i det hun anser som innvandring ute av kontroll. Hun skriver sågar at det vil gå fryktelig galt i Drammen «dersom ikke disse kreftene blir satt på plass». Denne retorikken minner oss om tankegodset som kulminerte i 22. juli-terroren. Hvilke krefter det er Løvaas Gjerde ser seg forfulgt av og hvilke metoder hun tar til orde for å stilne dem, er vanskelig å vite.
Slik sett bar forestillingen i NRKs studio ikke noe uventet med seg fra opposisjonens side. Når «tankegodset» allerede er lagt i potten, vet man med sikkerhet hva som kommer, og realitetsorientert er det så visst ikke. «Tankegodset bak 22. juli» har duret og gått som stempel i en årrekke. Man skvetter jo litt første gang noen kommer løpende med det, men kommunestyrerepresentant Kristin Løvaas Gjerde fra Frp kan trøste seg med at hun er en i rekken av mange som har kjent klikket av stempelet i det det treffer pannen.
Da AUF slapp boken Aldri tie, aldri glemme, tok både overlevende fra Utøya og Arbeiderpartiets daværende leder, nå statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), et «oppgjør» med de påståtte «kreftene bak 22. juli» – deriblant HRS, Fremskrittspartiet og Høyres Jan Tore Sanner. Vi kommenterte slik:
Vi tar stadig til motmæle mot påstandene om ekstremisme og drapsfantasier. At tilnærmet hele høyresiden i norsk politikk enten har inspirert Breivik til å begå massemord eller gjort sitt beste for å sverte Ap-politikere som nevner 22. juli, er en uhyrlig påstand.
Når man sidestiller innvandringskritikk med massedrap, og nøytrale ord med ekstreme handlinger, blir meningsrommet så trangt og lite at knapt andre enn venstresiden får plass.
I en slik verdensanskuelse er det legitimt å brunbeise, fordi man tror andres meninger er farlige. Men holdningen gjør samtidig at det kan defineres som «rasisme» å begrunne politisk ståsted for en restriktiv innvandringspolitikk i empiri om manglende integreringsevne, økt kriminalitet og svekket sikkerhet for landets innbyggere.
Mobbing forkledd som moral
At sju voksne gruppeledere kopler en navngitt politikerkollega til terror er drøyt, selv om de færreste i dag hever øyebrynet av å lese det. De samme som ustanselig snakker om hvor farlig det er med hatefulle ytringer, er som vanlig selv unntatt ytringsansvar. De gjør det fordi de kan gjøre det, og fordi det fortsatt har effekt. Effekten så man da også tydelig i Debatten, der politikerne i posisjon, Høyre-ordfører Kjell Arne Hermansen og KrF-representant Turid Solberg Thomassen, begge framsto vippet av pinnen. Førstnevnte med sine iherdige forsikringer om at alle i byen er like gode borgere, sistnevnte med et nær schizofrent forhold til sin egen avgitte stemme i posisjonens favør.
Realpolitikk blir i SNL omtalt som «et motstykke til (moralsk) idealisme og aktivisme. Hvis en stat driver med realpolitikk, betyr det at staten ser til sine egne mål og interesser i utformingen av sin utenrikspolitikk, til forskjell fra stater som er sterkere preget av altruistiske og idealistiske motiver i omgangen med sine internasjonale omgivelser».
Men realpolitikken er selvsagt ikke utelukkende en utenrikspolitisk øvelse. Det samme skillet mellom realpolitikk og aktivistisk idealisme finner man i lokalpolitikken.
I Drammen, min egen hjemby, vet enhver drammenser at muslimsk innvandring har gjort byen farligere. Man må gjerne sitte på Bragernes torg med sine godt integrerte muslimske venner og fastholde at alt går så det suser, men går man over bybroen og til Strømsø torg og bakgatene rundt Tollbugata, bør man helst gå flere sammen, særlig om man er ung, og jeg kjenner ingen som i fullt alvor vil vurdere å spare hundretusener, kanskje millioner, ved å flytte fra Bragernes til Fjell.
Likevel er mange av de samme, trygt på avstand fra problemene, stolte av å være inkluderende og ikke-stigmatiserende, for i Drammen som i Norge for øvrig er det viktig å være del av det gode selskap, og det gode selskap har moralen på sin side. Det er visstnok god moral å heie fram det mobbende kobbelet av kulepunkt-politikere. Men man skal være på vakt når man ser at idealismen går over i ren mobbeadferd, og det har idealismen i Drammen definitivt gjort.
Partistyre og nominasjon
Du har kanskje gjort deg en tanke eller to om at det er merkelig at karrierepolitikere på Stortinget er så dårlig utdannet og i så stor grad mangler både erfaring fra og kunnskap om samfunnet de er satt til å styre. Om du har gjort deg slike tanker er det ikke rart, for listen over politikere som ikke forstår de enkleste regler om alt fra pendlerboliger til aksjehandler og plagiat, er etter hvert fryktelig lang. Hvordan alle disse menneskene likevel kunne nå til topps i politikken, handler i stor grad om det Carl I. Hagen redegjorde for i Stortinget 10. januar i fjor: -Vi har ikke et folkestyre, vi har et partistyre i Norge.
-Det hevdes at vi sitter her fordi vi er folkevalgte, men det korrekte er at vi er valgt av et nominasjonsmøte i et politisk parti, sa Hagen.
Det har han unektelig rett i, og selve organiseringen av det indirekte folkestyret gjør det mulig at en rekke mennesker som neppe ville nådd opp dersom folket valgte direkte, likevel karrer seg opp og fram i det politiske systemet. En svært viktig kvalifikasjon er evnen til å gjengi kulepunkter fra partiprogrammene. Effektive pratemaskiner når langt i slike systemer, de trenger faktisk ikke forholde seg til annet enn nettopp kulepunktene. Realpolitikken blir underordnet. Det er ikke de flinkeste tenkerne eller eksperter på eksempelvis økonomi eller pedagogikk som når langt i politikken – individualister orker sjeldent selskapet i utgangspunktet – men mennesker som sier seg fornøyde med å bedrive moralposering og gjenta de samme meningsløse frasene helt til folk tror de snakker sant, de når langt.
Når de menneskelige pratemaskonene utøver mobbeadferd, klarer jeg ikke fri meg fra tanken på at mobbing er den mest primitive av all maktadferd, og at mobbing, stikk i strid med hva folk kanskje umiddelbart tror, er et av de mest effektive grepene for å rekruttere venner og tilhengere. I Norge, hvor vi elsker å dyrke offerrollen, er vi ofte fortalt at det er synd på mobberne, at de kanskje selv er mobbeofre. Men slik er det ikke. Det finnes riktignok mobbere som selv har blitt mobbet, men det finnes masse empiri på dette feltet. De lidende mobberne er unntaket, ikke regelen.
Negativ dominans
Da Mona Solberg ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Vest) forsket på mobbing i grunnskolen, publiserte Utdanningsnytt en sak om forskningsfunnene.
Solberg har forsket på mobbing i grunnskolen.
– Et generelt kjennetegn ved barn og unge som mobber, er at de er lite empatiske. De er ofte kalkulerende og kan koble ut egen moral i gitte situasjoner, sier hun.
Mobbere kan også ha god innsikt i det sosiale livet og de mellommenneskelige relasjonene. De oppdager sårbare sider hos andre og utnytter det i mobbingen. De kan også utvise god sosial kompetanse i mange sammenhenger, men viser ingen nåde mot dem de vil plage.
– Mobbing er aggressiv atferd som har til hensikt å såre eller skade andre. Barn som mobber, vet som oftest at de gjør andre vondt, men gjør det likevel. De negative handlingene gjentas over tid, og den som blir utsatt, har vanskelig for å forsvare seg.
Barn som mobber, opererer ofte i grupper der én av dem har rollen som sjefsmobber. Resten av gruppen fungerer som medhjelpere eller assistenter.
I samme sak ble psykolog Erling W. Rognli, psykolog og stipendiat ved Ahus og Universitetet i Oslo, intervjuet:
– Mobbing er ikke en uheldig sykdom utenfra. Det er noe av det dårlige i oss, at vi er slemme med hverandre. Å ha makt over andre har vært og er til dels også i dag en fordel. Tidligere førte det til større sjanse for å reprodusere seg. Mobbing ligger delvis i oss fra naturens side, og vi må hele tiden jobbe med å oppdra ungene våre til å bli skikkelige folk, sier Rognli.
Vel så interessant er det at de populære mobberne ikke viser endringsvilje.
En studie fra Finland viser at det er vanskelig å endre atferden til populære mobbere. Selv om det totale omfanget av mobbing ble redusert etter innføring av systematiske tiltak, ble det oppnådd best resultater blant de mobberne som var middels eller lite populære. Atferden til de populære mobberne viste liten eller ingen endring. Dette viser at skole og hjem har en stor felles utfordring i å hindre at mobbere får lederstatus og kan utøve en negativ dominans over sine jevnaldrende.
Endringsviljen er selvsagt ikke større blant voksne enn den er blant barn. Parallellen i adferd fra Drammen bystyres representanter til Stortingets representanter er helt tydelig. Skal man hevde seg, hakker man snarere på motstanderen enn å framsette refleksjoner over tingenes tilstand, eller Gud forby: tiltaksforslag.
En generasjon yrkespolitikere har gjort det til levebrød å ekskludere kunnskap og fornuft ved den simpleste av alle hakkelover: mobbing.
«Du er rasist.» «Du bærer tankegodset fra 22. juli.» «Du skiller mennesker i ulik verdi utfra hudfarge.»
Det er fordummende, ansvarsfraskrivende, totalt fjernet fra enhver realitetstilstand, men likevel er det effektivt. Ingen vil være rasist, ingen vil sortere folk utfra fargen på huden de har. Ingen vil at andre skal tro du gjør det heller, selv om du i realiteten påpeker helt reelle fenomener som økt voldskriminalitet, undertrykkelse og grov sosial kontroll i tiltakende omfang, knivstikking og ran, sågar drap. Men rasist vil du selvsagt ikke være. Det er viktig å være innenfor, ikke utenfor.
Når vi velger interesser i ungdommen er det jo slik at noen velger ridning, andre fotball, noen driver gatelangs og andre igjen velger politikken. I sistnevnte lærer man kulepunktene og makten av å gjenta ord. Jeg vil slå et slag for korps. Flere burde gå i korps enn i politikken. Der lærer man å spille alene for å kunne spille enda bedre sammen.
Hovedfoto: Debatten 20. februar 2024