I VG 30. september skriver Hanne Skartveit om integreringspolitikk og «svenske og norske tilstander». Hun påpeker at i denne valgkampen «handlet det mer om retorikk enn om politikk. Det handlet mer om ordbruk og toneleie enn om utfordringene vi står overfor.»
Som Skartveit påpeker er det «viktig at vi vet hva som foregår i Oslo, og at vi verken overdriver eller bagatelliserer det som skjer», og at «vi må snakke om politikkens innhold mer enn hvem som sier hva og hvordan». Sistnevnte er medienes store problem. De klarer stort sett å spolere enhver politisk debatt hvis den kommer fra det de mener er «feil aktør». Da blir det mer interessant å «ta disse» enn faktisk å ta tak i budskapet. Og selv om Skartveit har helt rett, så nevner hun selv ingen realpolitiske tiltak for å få integreringen på skinner.
Det er på tide med en edruelig debatt om innvandrings- og integreringspolitikken (for ja, politikkområdene henger tett sammen). Så kan vi godt være uenige, men debatten bør vi ta.
Å dele ut penger er et dårlig integreringstiltak. Det må langt kraftigere lut til for å rydde opp i integreringen. SV hadde forleden dag en helsides annonse med et stort fotografi av «verdensfrelseren» Audun Lysbakken med teksten «Bli med på laget» og «rettferdig fordeling» Det var bare englevingene som manglet. For han holder det ikke med at innvandrere kommer til skattefinansiert kost og losji – og rause velferdsordninger. Forskjellene i levestandard mellom norske skattebetalerne og arbeidsledige innvandrere må utjevnes før han blir fornøyd. I Lysbakkens verden handler det om «rettferdig fordeling», men det er alt annet enn rettferdig. Det er høyeste grad urettferdig omfordeling mellom arbeiderne som gjør sin plikt og de som krever sin rett uten å ha bidratt. Hva gjør det med arbeidsmoral og gjestfrihet?
Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon Gunn Marit Helgesen sa nylig at «vi ikke kan fortsette med jojo-tilstandene. Vi trenger en jevn tilstrømming av flyktninger.» Vi må ta imot flere slik at asylmottak ikke må legges ned. Det kan virke som Helgesen ikke bryr seg om at det vil medføre enorme beredskapskostander. Vet hun forresten ikke at integreringen går trått i Norge? At det allerede er for mange flyktninger og innvandrere som står utenfor arbeidslivet. Det ankom 31 000 migranter bare i 2015 og nå flere tusen på familiegjenforening. Befolkningen er ikke blitt spurt, med andre ord er det et rent tyveri fra nordmenns felles sparegris. I de «godes hensikt», selvsagt.
De rike vellykkede samaritanene kan aldri få nok av seg selv. Det er mange av dem. Liv Ullmann, for eksempel. Forleden sa hun at hennes honnørord er «connection». Altså ikke internett connection, men mellommenneskelig samvær og kjærlighet og sånt. Det høres så koselig og tilforlatelig ut. Hun er blant flere kjendiser som mener at innvandrings- og integreringspolitikken er skammelig. De opptrer som selvoppnevnte eksperter. Fordi de har råd til det?
Ullman: «Det Sylvi Listhaug sier er for meg så ufattelig. Det er som hun glemmer at hun er privilegert, og glemmer at også andre mennesker ønsker den tryggheten hun har for seg og sine.»
Det er grenseløst dumt sagt, for politikere skal også ivareta befolkningens privilegier. Eller mener Ullman at vi skal utradere Norge slik vi kjenner det fordi vi er privilegerte? Skal vi legge innvandringspolitikken i fryseboksen fordi Listhaug er privilegert som bor i Norge? Hva med asylmottak på Fårö? Hva med å bygge om Bergmans residens til asylmottak? Øya som balanserer på kanten av Østersjøen kan gi migranter sjelsro til den taktfaste lyden av bølgeskvulp, måkeskrik og raslingen av granbar i skogen. Ullmann burde ofre noe som er henne kjært. Alt annet blir lett hyklersk babbel.
Thorbjørn Jagland som har vært politiker hele sitt yrkesaktive liv er like fjern som Liv Ullmann, Gunn Marit Helgesen og Audun Lysbakken. Men har noen hvisket han noe i øret? Har han skjønt at en grenseløse verden med fri flyt av mennesker har slagside? Hvis masseinnvandringen fra Midtøsten og Afrika fortsetter får vi parallellsamfunn som vil utfordre ytringsfriheten, reversere hardt tilkjempede sivile friheter og underminere det liberale demokratiet. Nå advarer Jagland mot at en ny flyktningkrise er under oppseiling. Han frykter en ny strøm av flyktninger som vil komme fra Afrika gjennom Sahara til Libya og Europa. Det er ti millioner i flyktningleirer sør for Sahara. Jagland sier vi må få på plass en ny Marshall-hjelp til afrikanske stater for å forebygge økonomisk migrasjon til Europa. Som et ekko av Kong Haralds «Vi kan ikke ta hele Afrika til Europa», bare at han ikker sier det eksplisitt.
Ideen om Marshall-hjelp er for øvrig Emmanuel Macrons. Han ønsker nå et nytt forente stater i Europa. Isteden for å lytte til den delen av befolkningen som stadig blir flere, som ønsker begrensninger i ikke-vestlige innvandring, ønsker Macron full EU-gass. Et felles EU-forsvar, flere skatter på EU-nivå og sentraliserte asylmottak, slik at medlemslandene blir fratatt selvråderetten. Det må være good news for Marine Le Pen og hennes like.
Det er sterke krefter i sving nå, over hele fjøla. John Peder Egenæs i Amnesty prøver å gi nordmenn så dårlig samvittighet som mulig. Han har tatt initiativ til nytt opprop med alle de store organisasjonene i ryggen. Her finner vi Kirkens Nødhjelp, NOAS, Redd Barna og Norsk Folkehjelp, også Mellomkirkelig Råd er med på laget, og selvsagt kongen av alle utopister: Jan Egeland. Han som hever millionlønn hvert år ber Norge ta imot minst 5.000 kvoteflyktninger og samtidig øke støtten til nødhjelp. Det de ikke får i posen vil de ha i sekken.
Det er noe vemmelig og ekkelt med alle som slenger rundt seg med «skamkortet». Det er disse moralistene som ikke eier skam i livet. De tar ikke ansvar for det de setter i gang. De soler seg i glansen av egen godhet og retter pekefingeren mot dem som nettopp prøver det Skartveit etterlyser: søkelys på politikkens innhold
Og la meg legge til: politikkens konsekvenser.