Statsministerens nyttårstale var av det forutsigbare slaget – livets harde realiteter tullet inn i en slags bomullsdott av ord. Og litt som når man ifører seg bomull innerst på en kald dag, blir det både klamt og kaldt. Bomull har som kjent ikke evnen til å transportere fukt, tvert imot tar den opp mye fuktighet og tørker sent, blir lett skitten og krever hard vask for å bli ren.
Maktesløs
Hvorvidt Støres taleskriver hadde Arbeiderpartiets egne problem med å være i fritt fall i tankene ved å innlede talen med fokus på jordskred og flom, vites ikke, men ordene ga unektelig den assosiasjonen. Den litt krampeaktige optimismen i at de som mistet alt i skredet tross alt fortsatt hadde hverandre, kan slik sees som Støres iherdige tro på at dersom de gjenværende Ap-velgerne holder stand, så finnes partiet tross alt fremdeles. – Vi er ikke maktesløse, framholdt Støre. Ikke en gang, men fem ganger sa han akkurat dette, som om det var en slags formaning, noe han selv slet med å tro på og derfor måtte gjenta det så mange ganger at det ble fullstendig blottet for troverdighet. Påstanden om at «vi ikke er maktesløse» sto seg dårlig i møte med hans andre poeng:
For mange ble 2023 et år hvor vi møtte krefter utenfor vår kontroll, krefter som gjorde mange urolige og utrygge.
«Det er ikke vår skyld, men vi tenker gode tanker», kunne oppsummert innholdet i talen, der terrorangrepet mot Israel 7. oktober ble avspist med en setning om at «Unge mennesker på en musikkfestival var blant dem som ble angrepet og drept i Israel», før det skyndsomt ble presisert:
Befolkningen i Gaza har i uke etter uke levd med ufattelige lidelser. Titusener er drept og skadet. Svært mange av dem er barn. Og det er dypt opprørende.
Kort etter kom også den forventede reprimanden om hatet.
At alle liv er umistelige og like mye verdt.
Og at hets – mot jøder, muslimer eller andre – krenker de det gjelder og svekker oss som samfunn.
Det er dette som er bomull. Det er dette som er å pakke terror inn i bomull, det er dette som er både klamt og iskaldt på samme tid. Det samme er påstanden om at «noe grunnleggende er felles og ligger fast – som menneskeverd, demokrati, likestilling og ytringsfrihet» når statsministeren snakker om et «utvidet vi«, som om han ikke vet at mange innvandrere slett ikke adopterer norske verdier, men tvert om beholder sine egne politiske overbevisninger fra landene de kom fra, enten de er svensker eller muslimer. Mens førstnevnte gjerne kommer med tanker om nettopp demokrati, likestilling og ytringsfrihet, gjør sistnevnte det motsatte. Det finnes ikke noe som ligger grunnleggende felles og fast, og det er nettopp problemet.
Når Støre snakker om Norges tydelige stemme for fred, vet man på samme tid at den politikken som er forankret i troen på at alle mennesker er like i stand til harmonisk sameksistens i et multikulturelt samfunn, i praksis er en politikk der man gir etter for de høyest ropende minoritetene. Det kommer ingen fred av slikt – i alle fall ikke den type fred som er ønskelig i et demokrati. Det kommer derimot frykt, selvsensur og i neste omgang underkastelse for helt urimelige særkrav.
Verdier
1. januar skrev Gunnar Stavrum i Nettavisen at Støre og kong Harald like gjerne kunne holdt hverandres taler.
Alt i alt er det lite pigger i Jonas Gahr Støres tale til befolkningen ved dette årsskiftet. Tempoet skal opp i klimakampen, vi står støtt bak Ukraina i krigen mot Russland, flere skal ut i arbeid når vendepunktet blir nådd, og vi må ta vare på hverandre.
I likhet med Kong Harald peker også statsministeren på betydningen av at vi snakker sammen om det som engasjerer oss og opprører oss.
Observasjonen er korrekt, det er lite som vitner om annet enn troen på at noe utrettes dersom man snakker sammen og alle får sagt noe om hva man føler, men i realiteten utrettes jo ingenting av slikt. Det finnes ikke noe produkt i andre enden av omsorgssnakket, det finnes ikke noe mål om hva som skal skje. Slik blir også kongens tale tannløs.
Det naturlige for oss er å hjelpe hverandre. Å trøste. Å dele.
Vi må verne om denne gode gnisten i oss selv.
For dette er oss, dette er vi.
Mitt nyttårshåp er at vi skal være de usynlige hendene som leier hverandre.
Problemet er at folk flest ikke kan forholde seg til trøsting og usynlige hender som leier hverandre, men er avhengige av helt synlige hender, avhengige av å ha en inntekt som dekker grunnleggende behov og avhengige av å forholde seg til noe mer enn hva alle føler hele tiden.
Det reelle folk erfarer er at det er dyrtid og at demokratiets verdier er under kraftig press. Det nevnes ingen historiske linjer av verken Støre eller kong Harald, og uten slike blir forståelsen av vår samtid også for snever til å gi en felles opplevelse av hva «vi» reelt sett består i. I den forbindelse bør den ferskt abdiserte dronning Margrethe av Danmark løftes for sin utmerkede nyttårstale – en tale med klare og tydelige verdireferanser.
Noen år skiller seg tydelig ut i vår bevissthet fordi vi forbinder dem med visse hendelser.
Vi minnes året 1943 for redningen av de danske jødene. Det var 80 år siden i oktober.
Hva skal vi gjøre når uskyldige mennesker blir angrepet?
Det viste den danske befolkningen på den tiden. Vanlige borgere hjalp spontant sine medmennesker. Advarte naboen, gjemte kollegaen og brakte familier i sikkerhet i Sverige. For de aller fleste danske jøder var flukten fra det nazistiske folkemordet vellykket.
Da Danmark ble okkupert, uttrykte min bestefar Christian X hva som var holdningen til befolkningen: «Jøder var og er respekterte borgere i det danske samfunnet». Når vi kjenner hverandre, klarer vi også å leve oss inn i hverandres skjebne. Så følger medfølelse og hjelpsomhet som noe ganske naturlig.
Året vi sier farvel til i kveld – 2023 – vil bli husket for det forferdelige terrorangrepet mot sivile i Israel. Det er hinsides fatteevne.
Grusom er også krigen som fulgte. Det er ingen vinnere her, bare tapere. Kvinner og barn valgte ikke krigen selv, men de betaler prisen. Uskyldige mennesker er de første ofrene. Ikke bare i Midtøsten langt herfra, men også i Danmark.
Krigen får antisemittismen til å spre seg igjen. Det er uheldig og skammelig.
Slik kan det altså gjøres, respektfullt og inkluderende og med klare krav og forventninger, helt uten å sidestille den påståtte islamofobien med antisemittisme.
Gleder på forskudd
Mens Støre løfter klimaspørsmålet høyt i sin tale, synes også det grønne skiftet malplassert som fokusområde på et tidspunkt der folk nærmest skal opplæres i hvordan de skal leve som lykkelige når de blir fattige. Historien skal ikke nevnes, demokratiske verdier brukes nærmest som en floskel og samfunnets helt reelle alvorlige utfordringer holdes taust om, samtidig som vi oppfordres til å lytte til de unge.
En fryktpåført oppvoksende generasjon er neppe egnet til å gi gode råd om politiske føringer, ei heller om statsministeren sier at det er sånn. De av oss med ansvar for barn vet godt at husholdningsøkonomien hadde blitt kjørt på felgen om husets 11- eller 15-åring skulle lagt føringer.
Mens Støre fastholder at det kommer et vendepunkt i det kommende året, er det liten grunn til å ta gledene på forskudd.
Summen av priser og renter merkes spesielt hardt nå.
Men hver dag i hele denne tiden har vi jobbet mot et vendepunkt i økonomien: Der prisveksten dempes slik at også rentene kan settes ned.
Ja, det har tatt tid. Men vi nærmer oss dette vendepunktet nå. Vi har utsikter til en mer stabil økonomi, for landet, bedrifter og for hver og én av oss.
Regjeringens mål er klart: Folk skal få bedre råd.
Med regjeringens politikk er det rett og slett ikke mulig å nå et slikt mål, og det vet selvsagt Støre uten å si det. Han vil selge inn et håp, men selger i realiteten inn en fantasi han ikke kan underbygge med realpolitikk.
Det største lyspunktet i året vi går inn i er at endringsbehovet vil bli tydeligere enn noensinne for folk flest. Dermed kan vi med sikkerhet ønske våre lesere et godt nytt år i endringens tegn, med en sterk tro på at stadig flere får øynene opp for påtrengende behov for strengere innvandringspolitikk, tydeligere krav til innvandrermiljøene som fostrer stadig flere kriminelle og behov for en energipolitikk som samsvarer med de ressursene Norge har å ta av fra før. Mens regjeringen fortsetter å jage kunnskap, handlekraft, kapital og spisskompetanse ut av landet, kan vi med sikkerhet si at 2024 kan bli året folk får nok.
Dropp bomullen, ta ulltrøya innerst under dagens snømåkingsøkt og riktig godt nytt år!