#innvandringsregnskap

Den bastante - og uredelige - konklusjonen til NRK viser vel bare hvor lang vei folkeopplysningskanalen har å gå. For vel har de vandret til landsbygda for å sjekke hvordan det står til med "den store folkevandringen", men i møte med bygda klarer de ikke å løfte blikket.

At kostnadene med den ikke-vestlige innvandringen skal kunne ligge på 250 milliarder kroner i året, har fått mange til å steile. Men det er ikke forunderlig i det hele tatt, det forunderlige er at fagpersoner og politikere holder seg langt borte fra disse sensitive, men dog så viktige, tallene.

En tidligere journalist avslører at innvandringens kostnader er på sjokkerende 250 milliarder i året. Det ble han frarådet å publisere.

Sannheten er rasistisk. Det er åpenbart V-leder Trine Skei Grandes tolkning. Hun reagerte på Nettavisen og Finansavisens oppslag om "innvandringsregnskapet" og sendte SMS til daværende SSB-direktør. Her spør hun om SSB mener det er greit å bli brukt som sannhetsvitne for rasister.

Endelig klarte en finansminister å legge bort føleriholdningen til innvandringsproblematikken. Siv Jensen (FrP) skal ha fått Finansdepartementet til å regne på innvandringens konsekvenser for velferdsstaten Norge, som igjen skal være ett av hovedtemaene for Perspektivmeldingen 2017. Bedre sent enn aldri.

Etter at VG bråvåknet til virkeligheten med bakgrunn i et «hemmelig notat» fra Utenriksdepartementet (UD), har det blitt mer fart i journaliststanden. I kjent stim har de nå snudd, ja til og med Nordlyskommentator Skjalg Fjellheim er blitt med i stimen, og svømmer motsatt vei i…

"Sluta vilseleda om invandringen" og "Korkade argument om invandring" er to av overskriftene som vitner om at Sverige kanskje er på vei ut av innvandringsdvalen.

I en kommune nekter Arbeiderpartiet å bosette flere flyktninger fordi det er for kostbart, i en annen kommune hevder Arbeiderpartiet at det inhumant å nekte å ta imot flere flyktninger. Men til tross for ulik konklusjon, har de noe til felles: kommunene har fått utarbeidet et innvandringsregnskap.

Hvis en ønsker noen godt, krever det at beslutninger tas på riktig grunnlag. Er det noe som ikke fungerer, vil det gjerne kreve mer ressurser eller omprioritering av ressurser. Men da må en vite hva som koster hva. Det gjelder også for innvandring- og integreringsfeltet. Dit synes vi å ha kommet nå, ikke minst takket være én mann i SSB: Erling Holmøy. Han æres i dagens Dag og Tid.

I den rødgrønne regjeringsperioden, fra 2005 til 2014, doblet innvandringsbefolkningen seg. 470 000 nye innbyggere fikk Norge i denne perioden og innvandrerbefolkningen utgjør nå om lag 760 00 personer, 15 prosent av befolkningen, i Oslo hele 31 prosent. Siden 2005 har dette kostet mer enn 210 milliarder kroner, melder Finansavisen.

Finansavisen presenterer i dag nok en gang et høyst upolitisk korrekt regnestykke, som igjen viser de enorme kostnadene med dagens innvandring. De har utvidet sitt tidligere datasett med sysselsettingsstatistikk, som viser enorme sprik for de 20 største innvandringsgruppene i Norge. Mens de beste bidrar med 1,5 millioner til statskassen, finner vi et underskudd på 9 millioner i den andre enden. I sum blir det bare røde tall.

Sjelden har vel en overskrift vært mer riktig. Men den slår tilbake på Aftenposten og Statistisk sentralbyrå (SSB).

Statistisk sentralbyrå (SSB) går i dag i rette med Finansavisen og Hege Storhaug fordi disse har benyttet seg av SSBs tall. Tallene er riktige nok, bevitner SSB, derfor er det vanskelig å få tak i hva SSB egentlig kritiserer annet enn at tall er blitt aggregert på en annen måte enn de selv har gjort. Kronikken fra SSB lukter mer som (et politisk) bestillingsverk.

”Mina Adampour liker så dårlig at jeg siterer Finansavisens oppslag om innvandringens enorme kostnader at hun trekker inn hudfarge og hjelper leserne til å tenke i retning av apartheid. Så farlige kan altså fakta være.” Hege Storhaug svarer nå i Aftenposten.

Det er noe ufattelig galt med debattklimaet i Norge. Det er kanskje for lett å skylde på meningsbærende medier som Aftenposten og NRK, men de bør utvilsomt ta sin del av skylden. For alle vet, eller burde vite, at økonomi er det viktigste styringsredskapet enhver nasjon har. Likevel bidrar et stort sett samlet mediakorps til at økonomiperspektivet i innvandringen omgjøres til en føleridebatt om hudfarge, moral og menneskesyn.

I 2009 publiserte HRS en rapport med navnet ”Tell ikke meg”. Rapporten var et begrenset innvandringsregnskap og tittelen henspeilet på den fastlåste situasjonen om det direkte umoralske ved å snakke om innvandring og økonomi. Nå, fire år etter, er Finansavisen godt på vei til å bryte ned dette tabuet. I dag presenterer de adm. direktør i Statistisk Sentralbyrå, Hans Henrik Scheel. Hans store bekymring for tiden er innvandringens betydning for norsk økonomi. Og selv LOs sjeføkonom, Stein Reegård, er begynt å telle. Reegård mener det er åpenbart at innvandringen reduserer produktiviteten og gir økte lønnsforskjeller. Han advarer også mot fremveksten av et nytt tjenerskap.

Etter Finansavisens oppslag om kostnadene ved innvandringen, har det begynt å gå opp for flere at innvandringen er svært kostbar. Men i Finansdepartementet sitter de fortsatt med integreringsglorien tredd nedover ørene. I dag presenterer de løsningen i Finansavisen, som er at alle må jobbe mer – også innvandrere, som det påpekes. Og så spiller de dumme ved å etterlyse tall for hva nordmennene koster.

Den enormt høye innvandringen som regjeringen tillater, vil koste Norge svært dyrt. Men likevel fortsetter stort sett samtlige politikere på Stortinget, ett unntak er Fremskrittspartiet, å lure det norske folk om hvor lønnsom innvandring er og at uten innvandring går Norge rett på dunken. Et samlet pressekorps klapper henrykt og formidler det glade budskap. Men nå har vi også fått ett unntak i medieverden: Finansavisen. Dagens innvandringspolitikk tjener bare de rikeste på. Regningen blir Hvermannsen sittende igjen med. Det betyr høyere skatter og mindre velferdsgoder.